Eurokommunisme, betegnelse for den nye holdning kommunistpartiene i flere vesteuropeiske land inntok til det parlamentariske demokrati fra ca. 1975. Særlig det franske, italienske, portugisiske og senere det spanske kommunistparti markerte sin vilje til å samarbeide med andre politiske partier i et pluralistisk demokrati der individenes rettigheter var sikret. Et manifest som ble utarbeidet av den franske partileder Georges Marchais og den italienske Enrico Berlinguer i november 1975, slo fast de nye retningslinjer. Partiene ville bl.a. gå inn for opposisjonspartiers rett til aktiv virksomhet og for et skifte i demokratiske former mellom mindretall og flertall, slik det fremkom gjennom demokratiske valg. Ytringsfriheten i alle former måtte trygges, trosfriheten og privatlivets fred sikres osv. Senere avgav det portugisiske og spanske kommunistparti tilsvarende uttalelser. Lederne fremhevet uavhengigheten av Moskva. Eurokommunismen ble tolket som tegn på at det sovjetiske kommunistpartiet mistet sin dominerende stilling og en kritisk holdning til flere av kommunismens prinsipper, bl.a. teorien om proletariatets diktatur. Eurokommunismen ble sterkt fordømt av sovjetiske og østtyske partiideologer.

Etter kommunismens sammenbrudd i 1990-årene har den eurokommunistiske tradisjonen vist seg ved at flere tidligere kommunistpartier i Øst-Europa har blitt demokratiske sosialistpartier som deltar i parlamentarisk arbeid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.