Den første internasjonale, var det vanlige navn på det internasjonale arbeiderforbund som ble stiftet i London 1864 av sosialister og revolusjonære republikanere. Den nærmeste foranledning til dannelsen var et møte av britiske og franske arbeidere i forbindelse med verdensutstillingen i London 1862. Året etter holdt de britiske fagforeninger et stort arbeidermøte til fordel for den polske oppstand, og her ble drøftelsene fortsatt med en fransk arbeiderdelegasjon og tyske emigranter. Resultatet var møtet 28. sept. 1864, der Den første internasjonale ble dannet med tilslutning fra britiske og franske fagforeninger og tyske, polske, italienske og ungarske emigranter. Marx utarbeidet programmet, den såkalte inauguraladresse, som bygger på samme tanker som Det kommunistiske manifest. Det skildrer hvordan arbeiderne blir utbyttet av kapitalistene, og slår fast at den private eiendomsrett til produksjonsmidlene er årsaken til arbeiderklassens trelldom. Målet er derfor arbeiderklassens økonomiske frigjøring, dvs. erobringen av produksjonsmidlene; men dette er ikke mulig uten at arbeiderne først erobrer den politiske makt. For å vinne styrke i denne kampen må arbeiderne stå sammen, og de går derfor til dannelse av en internasjonal arbeiderorganisasjon.

Internasjonalens høyeste myndighet var kongressen som skulle holdes hvert år; mellom kongressene skulle ledelsen ligge hos et generalråd som hadde til oppgave å formidle en stadig forbindelse mellom seksjonene og organisere internasjonale aksjoner, f.eks. sympatidemonstrasjoner og økonomiske hjelpeaksjoner under konflikter. Internasjonalen hadde sin storhetstid 1866–70; i Storbritannia fikk den tilslutning fra de store fagforeningene, i Frankrike samlet den også hundretusener av medlemmer under en rekke store konflikter, og flere ganger greide den å hindre at det ble hentet streikebrytere fra utlandet under streiker.

Arbeiderbevegelsen var ennå så lite utviklet i de enkelte land at den ikke kunne danne grunnlaget for noen sterk, internasjonal organisasjon, og alt fra første stund var det sterke meningsforskjeller blant Internasjonalens ledere. De franske arbeidere stod under innflytelse av Pierre Joseph Proudhon, som i første rekke ville gjennomføre produksjonssamvirke og var motstander av all klassekamp. Langt alvorligere ble striden mellom Marx og den russiske anarkist Mikhail Bakunin, som 1868 stiftet Det internasjonale forbund for sosialistisk demokrati. Forbundet ble nektet opptagelse i Internasjonalen, men Bakunin samlet likevel mange tilhengere innenfor denne, særlig i de romanske land. De krevde større frihet for lokalavdelingene, i motsetning til Marx og generalrådet som ønsket en sterkere sentralisering. På kongressen i Haag 1872 kom den endelige splittelsen mellom «føderalistene» og «sentralistene». Bakunin ble ekskludert og dannet sammen med mindretallet en ny internasjonale, mens flertallet under Marx' ledelse besluttet å flytte sentralstyret til New York. 15. juli 1876 besluttet en kongress i Philadelphia å oppløse Den første internasjonale.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.