Den første internasjonale

Karl Marx utarbeidet programmet, den såkalte inauguraladresse, som bygger på samme tanker som Det kommunistiske manifest. Det skildrer hvordan arbeiderne blir utbyttet av kapitalistene, og slår fast at den private eiendomsrett til produksjonsmidlene er årsaken til arbeiderklassens trelldom. Målet er derfor arbeiderklassens økonomiske frigjøring, det vil si erobringen av produksjonsmidlene; men dette er ikke mulig uten at arbeiderne først erobrer den politiske makt. For å vinne styrke i denne kampen må arbeiderne stå sammen, og de går derfor til dannelse av en internasjonal arbeiderorganisasjon.

Internasjonalens høyeste myndighet var kongressen som skulle holdes hvert år; mellom kongressene skulle ledelsen ligge hos et generalråd som hadde til oppgave å formidle en stadig forbindelse mellom seksjonene og organisere internasjonale aksjoner, for eksempel sympatidemonstrasjoner og økonomiske hjelpeaksjoner under konflikter. Internasjonalen hadde sin storhetstid i årene 1866–1870; i Storbritannia fikk den tilslutning fra de store fagforeningene, i Frankrike samlet den også hundretusener av medlemmer under en rekke store konflikter, og flere ganger greide den å hindre at det ble hentet streikebrytere fra utlandet under streiker.

Arbeiderbevegelsen var ennå så lite utviklet i de enkelte land at den ikke kunne danne grunnlaget for noen sterk, internasjonal organisasjon, og alt fra første stund var det sterke meningsforskjeller blant Internasjonalens ledere. De franske arbeiderne stod under innflytelse av Pierre Joseph Proudhon, som i første rekke ville gjennomføre produksjonssamvirke og var motstander av all klassekamp. Langt alvorligere ble striden mellom Marx og den russiske anarkist Mikhail Bakunin, som i 1868 stiftet Det internasjonale forbund for sosialistisk demokrati. Forbundet ble nektet opptagelse i Internasjonalen, men Bakunin samlet likevel mange tilhengere innenfor denne, særlig i romanske land. De krevde større frihet for lokalavdelingene, i motsetning til Marx og generalrådet som ønsket en sterkere sentralisering.

På kongressen i Haag i 1872 kom den endelige splittelsen mellom «føderalistene» og «sentralistene». Bakunin ble ekskludert og dannet sammen med mindretallet en ny internasjonale, mens flertallet under Marx' ledelse besluttet å flytte sentralstyret til New York.

15. juli 1876 besluttet en kongress i Philadelphia å oppløse Den første internasjonale.

• sosialisme
• kommunisme
• anarkisme
• Den andre internasjonale
• Den tredje internasjonale (Komintern)
• Det kommunistiske manifest
• arbeiderbevegelse