forbruk

Forbrukere er ikke én organisert gruppe, men tvert imot en rolle som angår alle mennesker. Nettopp derfor er det vanskelig å organisere forbrukere i interesseorganisasjoner. For å beskytte forbrukeres interesser i Norge har vi derfor Forbrukerrådet som skal tale på vegne av forbrukeres interesser. Tilsvarende er Forbrukertilsynet en offentlig tilsynsmyndighet som arbeider med å forebygge og stoppe ulovlig markedsføring, urimelige kontrakter og andre former for ulovlig handelspraksis rettet mot forbrukerne. I den grad vi har interesseorganisasjoner av norske forbrukere, er det knyttet til særinteresser slik som Norges automobilforbund (NAF), Huseiernes Landsforbund eller Norges båteierforbund.

I Norge er det Seksjon for forbrukerpolitikk under Barne- og familiedepartementet som har ansvar for forbrukerinformasjon, bærekraftig forbruk og forbrukerinteresser. Viktige lover er forbrukerkjøpsloven som gjelder kjøp av varer i butikk og gir mellom to og fem års reklamasjonsfrist dersom det er mangel ved en vare. En annen viktig lov omfatter angrerett, som gir forbruker rett til å returnere varen.

Forbruk forstått som anskaffelse, bruk og avhending av varer og tjenester har alltid og vil alltid være en vesentlig del av et menneskelig samfunn. Det å ha et begrep om forbruk er derimot en del av en moderniseringsprosess der produksjon og forbruk, arbeid og fritid har blitt skilt som ulike sektorer av samfunnet og av folks liv. Forbrukssamfunnet vokste dermed frem med økt varehandel. En voksende fysisk adskillelse mellom de som lager, og de som bruker produkter, er viktig i denne utviklingen. De nye butikkene der kolonialvarer (varer fra koloniene) ble solgt, gjorde det enklere å erstatte hjemmeproduksjon og selvberging med importerte, billige ferdigvarer som sukker, kaffe og bomull. Dette skapte muligheter for raskere utskiftninger av varene og dermed også fenomener som mote, merkevarer og reklame og andre former for markedsføring.

Produksjon og forbruk settes ofte opp som et motsetningspar. Produksjonen er fremskaffelsen av varer og tjenester, mens forbruket er anskaffelsen, bruken og avhendingen av disse. I praksis er dette ofte mer en sammenhengende prosess. Samme person kan lage og bruke en vare. Hvor mye som er gjort ferdig fra produsentene, og hvor mye som er overlatt til forbrukeren, varierer også, slik uttrykk som «ferdigmat» peker på. Noe av IKEAs salgssuksess ligger i at forbrukeren gjør store deler av monteringsarbeidet og dermed muliggjør ikke bare billigere produksjon, men også enklere transport. Innen banktjenester er nylig mer av det praktiske arbeidet overført til forbrukeren selv gjennom nettbank. Begge eksemplene viser at hva som er produksjon, og hva som er forbruk, ikke er klart og entydig, men overlapper og endres.

Det er sterke tradisjoner i å tillegge produksjon større verdi enn forbruket. Produksjon forbindes med lønnsarbeid, produktivitet og verdi. Forbruk, derimot, forbindes med noe irrasjonelt, hedonistisk, unødvendig, overflatisk, feminint, sløsete og passivt, selv om forbruk i form av å «holde hjulene i gang» har vært viktig som politisk mål. Et utslag av dette er at det aldri snakkes om «momsbetalerenes penger», men «skattebetalernes», til tross for at momsen utgjør mer enn skatten i statsbudsjettet. Når oppgaver løses av markedsaktører eller staten, telles det som del av det nasjonale produktet. Gjøres de samme oppgavene av forbrukere selv, vil det verken lønnes eller telles.

Nedvurderingen av forbruk er også paradoksal i den forstand at det ikke er noe poeng med produksjon, om ikke produktene brukes. Forbruk er en viktig del av husarbeidet, og opplæring i forbruk inngikk i husmorskolenes læreplaner. Det er dermed en klar videreføring i forståelsen av forbruk fra den gangen det ble betraktet som et feminint arbeid, først og fremst tillagt husmoren. Forskningen på forbruk viderefører forskning på husarbeid, både i form av institusjoner og perspektiver med vekt på mat, klær, husarbeid og fritid, i tillegg til nyere emner slik som informasjonsteknologi.

Ikke bare enkeltpersoner og husholdninger har forbruk. Bedrifter og organisasjoner forbruker også varer og tjenester. Helseforetak og militærvesen er store forbrukere av mat, klær, transport og så videre. Barnehager, skoler, idrett og frivillige organisasjoner er store forbrukere og viktige i innlæring av forbrukerpraksis. De er store innkjøpere, men like viktig er at de setter rammer for hva som er et alminnelig og nødvendig forbruk. Når det arrangeres skoleball, må elvene skaffe ballkjoler og dresser, på samme måte som barnehagenes praksiser med lek ute stiller krav til klær som tåler «all slags vær». Offentlig forbruk kan brukes politisk ved å vektlegge verdier som miljø, lokal produksjon og lignende.

Kvinner og menn har ulikt forbruk. Menn tjener og forvalter mer penger enn kvinner i Norge. Forbruk inngår i husarbeid, også et område med store kjønnsmessige ulikheter. Kvinner gjør mer av det ubetalte arbeidet og har større ansvar for innkjøp av fellesgoder som mat, og ofte også av varer til andre familiemedlemmer som klær og gaver. Forbruk nedvurderes av flere viktige grunner og grupper. Feminister har tatt avstand fra husarbeid i iveren etter å frigjøre kvinner fra forventningene som lå i ideen om husmødre, og miljøvernere er kritiske fordi forbruk er noe av det som bidrar til klima- og miljøbelastninger. Som for annen umoral forbindes (overdrevet) forbruk ofte med yngre kvinner, til tross for at eldre menn har mest penger og dermed også er de største forbrukere.

Det er en diskusjon hvorvidt forbrukere har ansvar for forhold som miljø og etikk når de handler. Er det for eksempel forbrukerens ansvar å sørge for at varene ikke er fremstilt ved bruk av barnearbeid, at det sikres dyrevelferd i produksjonen, eller å unngå varer med politiske uakseptable forhold i produksjonslandet? Å la være å kjøpe noe av slike hensyn kalles å boikotte og ligger innenfor det som kalles politisk forbruk. Slike boikotter kan gjøres privat eller organiseres. Det motsatte av boikott er å bevisst velge ut de bedriftene eller produksjonsformene man sympatiserer med, gjennom å kjøpe deres varer. En viktig form for politisk forbruk er knyttet opp til klima- og miljøproblemer.

For at forbrukere skal kunne velge, må de ha troverdig informasjon om produktene. Det er utviklet en rekke ulike merkeordninger der kontrollen utføres av en tredjepart, for eksempel det nordiske miljømerket Svanen eller EU-blomsten, for å gi slik informasjon. Det er likevel slik at det for mange produkter kan være krevende å innhente troverdig informasjon om produktenes kvaliteter og forhold rundt produksjonen av dem.

Alle varer og tjenester bidrar til miljøbelastninger. Anskaffelsen av varer og tjenester påvirker mengden belastninger, både gjennom hvilke produkter som velges, hvor mye og ofte de brukes, og på hvilken måte de kastes. Bruken av varer medfører ofte miljøpåvirkning i seg selv, slik som bensin til bilkjøring og energi, vann og vaskemidler til klesvask. Bruken påvirker også levetiden til produktene. Forsiktig bruk og godt vedlikehold kan bidra til lang levetid.

Avhending er den fasen av forbruket der forbrukere oftest tenker på miljøbelastninger, selv om det er ved anskaffelse det er mulig å gjøre størst forskjell. I og med at avfallshåndtering er en offentlig oppgave, er dette også et felt der det er utviklet systemer og politikk. Avhendingen kan gjøres på måter som sikrer at produktene, materialene i dem eller energien som kan produseres ved at de brennes, ivaretas. Den mengden avfall som genereres, har vokst i takt med velstanden. Dette har økt fokuset på kildesortering og gjenvinning, men ikke i like stor grad på avfallsforebyggende tiltak.

Det norske forbruket har vokst raskt og jevnt. Mye av det vi bruker, er produsert utenfor Norge, og vårt forbruk bidrar derfor til utslipp i andre land. I Norge bidrar bruken av produkter vesentlig til utslipp av farlige stoffer. Dersom man knytter klimagassutslippene til produktene vi kjøper, er forbrukerne «ansvarlige» for mer enn 60 prosent av klimagassutslippene på kloden og mellom 50 og 80 prosent av verdens land-, material- og vannforbruk. Norge, med sine 10,3 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger, ligger tre ganger over det globale gjennomsnittet på 3,4 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger.

En voksende middelklasse i folkerike land som i India og Kina bidrar til stor økning i etterspørsel etter varer og tjenester. Den enkleste og mest effektive måten å redusere miljøbelastninger er at alle forbruker mindre. Denne klare sammenhengen er lite populær fordi den bryter med tanken om at økonomisk vekst er ønskelig og nødvendig.

Mange tiltak for å redusere miljøbelastninger, slik som energisparing i form av bedre isolerte hus og hvitevarer med lavere energiforbruk, bidrar til å redusere husholdningenes utgifter. De vil dermed ikke redusere miljøbelastningene fordi disse sparte pengene vil brukes på noe annet, ofte like forurensende. Dette kalles rebound effect og oppveier ofte de gunstige effektene av ny teknologi eller andre miljøtiltak. Dersom besparelsene skal tas ut i senket miljøbelastning, må denne alternative bruken av pengene ha lavere miljøbelastning per krone brukt. En annen måte besparelsene brukes opp, er gjennom økt levestandard. Varmepumper har ikke bare bidratt med energieffektiv oppvarming, men også høyere innetemperatur og økt bruk av nedkjøling.

Avfall og avhending er den delen av forbruket det er utviklet flest politiske virkemidler for. Dette er trolig delvis fordi avfallshåndtering er en offentlig oppgave. Avfallspolitikken bygger offisielt på avfallshierarkiet eller avfallspyramiden. På toppen av hierarkiet er avfallsreduksjon, det å redusere produksjonen av avfall. Det er politikken på dette området som har størst potensiale til å redusere klima- og andre miljøbelastninger. Til tross for at dette er et viktig politisk mål, vokser avfallsmengdene, og de vokser raskere (målt i vekt) enn forbruket målt i kroner. Mål nummer to i avfallspolitikken er å bruke tingene om igjen framfor å kaste dem. I begge disse to målene står produktlevetid sentralt.

En overgang fra produkter til tjenester vil ofte bidra til lavere miljøbelastninger. Tjenester har ofte et element av møte mellom forbruker og den som leverer tjenesten, for eksempel i form av en personlig trener på treningssenter eller en frisør. Dette gjør tjenester relativt dyrere i et land med høye lønninger sammenlignet med billigere importerte produkter. Det er store endringer i tjenestemarkedet på grunn av utviklingen av nye digitale løsninger og foreløpig lite kunnskap om de miljømessige konsekvenser av disse. På mange områder der vi tidligere hadde fysiske produkter som LP, CD eller video, har vi i dag digitale tjenester.

Sentralt i forståelsen av forbruk er den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblens bok om den arbeidsfrie klasse, Theory of the leisure class: An economic study in the evolution of institutions fra 1899. Han utvikler begrepene iøynfallende forbruk og stedfortredende forbruk, det siste om den måten kvinner brukes til å forbruke på vegne av sine menn. Kvinners lediggang og iøynefallende forbruk har en funksjon, ved å vise fram hvor vellykkede mennene deres er.

Senere har den franske sosiologen Pierre Bourdieu påvirket forståelsen av forbruk med sin bok Distinksjonen fra 1979. Der analyserer han fransk forbruk mellom 1963 og 1973. Boken viser hvordan smak følger makt- og hierarki-systemer. Bourdieu betraktet økonomisk, kulturell og sosial kapital som grunnleggende forskjellsskapende dimensjoner ved samfunnet. Nyere forskning på forbruk vektlegger det alminnelige, rutinepregete forbruket. Mange forbruksforskere, slik som den engelske antropologen Daniel Miller, legger mer vekt på hvordan omsorg og kjærlighet er en viktig del av motivene for forbruk, for eksempel i form av en mors streben etter å finne sunn, god, billig mat som alle i familien vil like.

• handel
• husarbeid

• Asdal, Kristin og Jacobsen, Eivind (red.) 2009. Forbrukernes ansvar. Oslo: Cappelen akademisk forlag.
• Gronow, Jukka, and Alan Warde. 2001. Ordinary consumption. London: Routledge.
• Ivanova, Diana, Konstantin Stadler, Kjartan Steen-Olsen, Richard Wood, Gibran Vita, Arnold Tukker, and Edgar G. Hertwich. 2015. "Environmental Impact Assessment of Household Consumption." Journal of Industrial Ecology 20
• Jackson, Tim. 2009. Prosperity without growth: Economics for a finite planet. London: Earthscan.
• Klepp, Ingun Grimstad, Kirsi Laitala, Torvald Tangeland, Harald Throne-Holst, Gunnar Vittersø, Marie Hebrok, Nina Heidenstrøm, and Hanne Torjussen. 2018. Forbruk og det grønne skiftet. SIFO (Oslo).
• Miljødirektoratet. 2017. Miljøgifter. (Oslo).
• Miller, Daniel. 1998. A theory of shopping. Cambridge: Polity Press.
• SSB. 2013. "Forbruksundersøkelsen 2012."
• Tangeland, Torvald, Nina Heidenstrøm, and Gunnar Vittersø. 2017. Endringer i forbruksutviklingen i Norge – Implikasjoner for det grønne skiftet. SIFO (Oslo).
• Veblen, T. 1899. Theory of the leisure class: An economic study in the evolution of institutions. New York: Macmillan.