historiefilosofi

I denne betydningen er historiefilosofien i en viss forstand like gammel som både filosofien og historievitenskapen selv, da antikkens tenkere hadde en oppfatning av historien som syklisk, det vil si som noe som gjentar seg i det uendelige.

Augustin la grunnlaget for den moderne, lineære historieforståelse. For Augustin utspiller historien seg mellom en begynnelse (syndefallet) og en slutt (dommedag), og han betraktet hele historien som et forspill til realiseringen av Guds rike på jorden. Denne tanken gjenfinnes senere i sekulariserte former, for eksempel hos Hegel og Marx. Marx hevdet en idealistisk tese om at historien drives frem av klassekampen og beveger seg mot det klasseløse samfunn.

I vårt århundre har Arnold Joseph Toynbees og Oswald Spenglers teorier om kulturers oppblomstring, utvikling og undergang vært gjenstand for stor oppmerksomhet.

I denne betydningen er historiefilosofien en relativt ny disiplin, og Wilhelm Dilthey og Heinrich Rickert betraktes som dens grunnleggere. Mye av diskusjonen har bestått i en kritikk av de mer spekulative oppfatningene av historien. Et sentralt spørsmål har vært om historien utgjør et selvstendig forskningsområde med egne metoder, atskilt fra naturvitenskapenes krav om lovmessighet og forutsigbarhet.

Carl Gustav Hempel har hevdet at det i prinsippet ikke er noen forskjell på historie- og naturvitenskapens forklaringsmodeller, mens Robin Georg Collingwood, William H. Dray og Georg Henrik von Wright på ulikt grunnlag har hevdet at historievitenskapens objekter krever en annen art forståelse som ikke lar seg fange inn av naturvitenskapens metodologi.

• historie
• historiografi