varefetisjisme

Karl Marx (1818-1883) definerte begrepet i det første kapittelet av sitt hovedverk Kapitalen fra 1867. Han hevdet at varens monetære bytteverdi egentlig bare er et abstrakt uttrykk for den «sosialt nødvendige arbeidsmengden» den inneholder, og at varefetisjismen får denne abstraksjonen til å fremstå som noe virkelig, altså som en iboende egenskap ved varen. Det kapitalistiske systemet var ifølge Marx til en viss grad bygget på denne illusjonen, altså på det at alle handlet som om denne illusjonen var sann.

I hvilken grad troen på illusjonen var nødvendig for et slikt handlingsmønster er ikke klart i Marx' tekster og har vært en sentral diskusjon i den marxistiske tradisjonen, ofte i sammenheng med spørsmålet om ideologi (se ideologikritikk) og begrepet «falsk bevissthet».

Marx beskrev varefetisjismen som «et bestemt samfunnsmessig forhold mellom mennesker, som i deres øyne antar den fantastiske formen av et forhold mellom ting».

Problemet med varefetisjismen var ifølge Marx at den skjuler for de sosiale produksjonssammenhengene som faktisk ligger til grunn for varene. På den ene side blir forhold mellom (produktive) mennesker omgjort til forhold mellom ting, noe som er nært knyttet til Marx' begrep om fremmedgjøring. På den andre side skjules borgerskapets systematiske utbytting av arbeiderklassen, noe Marx på grunnlag av sin arbeidsverditeori hevdet var det som virkelig lå til grunn for varens verdi. Begge disse elementene står sentralt i den historiske materialismens teori om klassekampen som, gjennom arbeiderklassens fremtidige revolusjon av kapitalismen og det påfølgende proletariatets diktatur, skulle lede inn i et kommunistisk samfunn.

Varefetisjismen har klangbunn i Marx' tidligere religionskritikk, for eksempel da han i Kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1844) argumenterte for at religion er opium for folket. Han omtalte varefetisjismen også som mystifisering, reifikasjon og «reell abstraksjon».