Det kommunistiske manifest

Det kommunistiske manifest ble utarbeidet av Karl Marx (til venstre) på grunnlag av en tekst av Friedrich Engels (til høyre). Sammenstilling av to fotografier fra 1860-årene
Av .

Det kommunistiske manifest er opprinnelig en politisk-ideologisk programerklæring for arbeiderbevegelsen Kommunistenes forbud som ble utarbeidet av Karl Marx og Friedrich Engels i 1848. For ettertiden er Manifestet blitt stående som et epokegjørende dokument i kommunismens og arbeiderbevegelsens historie og som en kampvillig sammenfatning av marxismens grunnideer som gjerne settes i sammenheng med Marx' teoretiske hovedverk Kapitalen fra 1867.

Faktaboks

Uttale
kommunˈistiske manifˈest
Også kjent som
ty. Manifest der Kommunistischen Partei

Manifestet består av en historisk analyse av borgerskapets økende herredømme og klassekampens tilspissede karakter i 1800-tallets fremvoksende industrisamfunn, et politisk program for arbeiderklassens revolusjonære kamp og en kritikk av arbeiderbevegelsens øvrige sosialistiske og utopiske ideologier.

Fra og med 1860-tallet ytet Manifestet stor innflytelse på den europeiske arbeiderbevegelsen og ville påta seg verdensomspennende betydning gjennom 1900-tallets politiske erfaringer med kommunisme på statsnivå. Manifestet står fremdeles sentralt i politiske og teoretiske debatter i dag.

Historisk oversikt

Manifestets opprinnelige omslag fra 1848
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Norske oversettelser av Det kommunistiske manifest

1918

av Olav Kringen. Det Norske Arbeiderpartis forlag.

1919

av Valborg Sønstevold. Det Norske Arbeiderpartis forlag.

1921

av August Bosse (på landsmål). Det Norske Arbeiderpartis forlag.

1945

av Tom Rønnov. Ny dag.

1957

av Harald Holm. Ny dag.

1970

av Sosialistisk ungdomsforbund. Sosialistisk opplysningsråd.

1998

av Morten Falck. Tidsskriftet Røde Fane.

2016

av Leif Høghaug. Sentralkomiteen.

Etter det intellektuelle samarbeidet som resulterte i Den hellige familie (1845) og Den tyske ideologi (skrevet i 1846, men publisert først i 1932), var Marx og Engels i 1847 med på å stifte en komité i Brussel tilknyttet den London-baserte arbeiderbevegelsen De rettferdiges forbund (League of the Just). Forbundet var en internasjonal, sosialistisk kampgruppe, først opprettet i 1836 av tyske arbeidere i eksil i Paris, som i 1839 måtte flykte fra Frankrike etter å ha støttet et mislykket kuppforsøk. Under Marx' og Engels' betydelige innflytelse endret gruppen snart navn til Kommunistenes forbund. På tampen av 1847, under forbundets andre konferanse der representanter fra forskjellige deler av Europa deltok, ble det vedtatt at Marx og Engels skulle skrive dets programerklæring i form av et manifest for kommunismens grunnprinsipper og politiske retningslinjer.

Manifestet ble ført i pennen utelukkende av Marx i løpet av januar 1848, skjønt han hentet inspirasjon fra Engels' skrift Kommunismens grunnsetninger (1847) samt deres tidligere samarbeid. De står derfor begge som forfattere. Det ble først publisert anonymt i tysk språkdrakt i London den 21. februar 1848. Det ble kjent at Marx og Engels sto bak teksten med den engelske oversettelsen i 1850.

Et utvalg ble publisert på norsk i thranebevegelsens avis Arbeider-Foreningernes Blad i 1849. Den første fullstendige oversettelsen til norsk ble utgitt i 1918 av Arbeiderpartiet.

Selv om Manifestet ble utgitt under februarrevolusjonen i 1848 og hurtig ble oversatt til flere språk, hadde det forsvinnende liten innvirkning på de umiddelbare politiske hendelsene og ville falle i glemsel gjennom 1850-tallet. De europeiske opprørene i 1848 ble slått hardt ned på av styresmaktene, og Kommunistforbundets nystiftede avis Neue Rheinische Zeitungi Köln, som Marx var redaktør for, ble forbudt i 1849 etter bare ett år i drift. Marx dro i eksil til London, og flere av Kommunistforbundets medlemmer ble dømt til fengsel for opprørsk aktivitet i 1852, hvilket førte til forbundets oppløsning.

Det var først på 1860-tallet at Manifestet tiltok i politisk viktighet i sammenheng med Marx' innflytelse i Den første internasjonale. Internasjonalens programerklæring, også kalt inauguraladressen, var det Marx som utarbeidet med sterk inspirasjon fra Manifestet. I 1872, i kjølvannet av Pariserkommunen i 1871, kom en rekke nyutgivelser av Manifestet, også i USA for første gang. Det ble også lovlig å publisere det i Tyskland. Marx og Engels omdøpte det da fra Det kommunistiske partiets manifest (Manifest der Kommunistischen Partei) til Det kommunistiske manifest (Das Kommunistische Manifest).

Langsmed den voksende arbeiderbevegelsen og sosialismens og kommunismens utbredelse i partipolitikken på slutten av 1800-tallet og inn i 1900-tallet økte også Manifestets utgivelsesrytme og berømmelse. Etter oktoberrevolusjonen i 1917, da kommunismen for første gang ble en revolusjonær styreform på statsnivå med marxisme-leninismen som teoretisk anker, befestet Manifestet sin betydning i verdenshistorien.

Hovedpunkter i Manifestet

Karl Marx' håndskrift i et utkast til Manifestet

Manifestet fremstiller i grovhugd form det som senere er blitt kalt marxismens materialistiske historieoppfatning, der menneskehetens historie forstås som suksessive stadier i klassekampens utvikling.

Sentralt står ideen om at fremveksten av 1800-tallets kapitalistiske industrisamfunn var en konsekvens av borgerskapets økende herredømme over samfunnet. «Den stadige revolusjoneringen av produksjonen, den uavbrutte rystingen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen særkjenner borgerskapets epoke fremfor alle tidligere.» Marx og Engels skildret et kynisk og rastløst samfunn preget av uendelig profittjag, voldsom industrialisering og urbanisering, markedskolonialisme, fremmedgjøring og sykliske økonomiske kriser, der den «egoistiske beregningens iskalde vann» «har oppløst den personlige verdi i bytteverdi».

Manifestets kjernepunkt er at det kapitalistiske industrisamfunnet skulle være den historiske klassekampens siste stadium fordi klassemotsetningene progressivt ville forenkles og tilspisses. Borgerskapet bygget all sin rikdom på utbyttingen av arbeiderklassen, som på sin side ikke hadde annet livsgrunnlag enn arbeidets nytte for kapitalistenes profittjag. Jo mer borgerskapet utvidet sitt herredømme, jo større ville arbeiderklassen vokse seg. Etter en periode med spredte kamper for å bedre lokale arbeidsvilkår mente Marx og Engels at arbeiderne ville bli seg bevisst deres fellesinteresse i å gjøre slutt på den grenseløse utbyttingen de, som klasse, var gjenstand for. Marx og Engels mente arbeiderklassens fremtidige revolusjon ville danne grunnlaget for et klasse- og statsløst kommunistisk samfunn.

De definerte også umiddelbare kampsaker i bevegelsen mot det klasseløse samfunn. Disse inkluderte blant annet progressiv inntektsskatt, avskaffelse av privat eiendom og arv, sentralisering av kreditt i nasjonalbanken, økning av offentlig eiendom, nasjonalisering av transport- og kommunikasjonsnettverk, gratis offentlig utdanning og avskaffelse av barnearbeid.

Manifestet ender med det berømte kampropet: «Proletarer i alle land, foren dere!»

Omdiskuterte punkter

På grunn av sin historiske viktighet og pamflettariske stil er Manifestet fremdeles en svært omdiskutert bok og har vært gjenstand for et vidt spekter av analyser. Iblant anklages det for å ha sådd frøene til autoritære og sågar totalitære stater, og iblant lovprises det for å være like aktuelt i dag som da det først ble utgitt.

Innen den marxistiske tradisjonen forstås Manifestet ofte som en problematisk innsnevring av den bredere marxistiske filosofien. Især har de følgende punktene vært gjenstand for vektige debatter:

  • Manifestet har blitt tolket dithen at det tar til orde for historisk lovmessighet i klassekampens utvikling. Konsekvensen er i så fall at arbeiderklassens fremtidige revolusjon anses som historisk nødvendig, hvilket i ytterste tilfelle innebærer at enkeltindividenes vilje dikteres av en overordnet og ensrettet historisk utvikling (se dialektisk materialisme).
  • Manifestet er blitt kritisert for å legitimere vidstrakt vold som revolusjonært middel. Ifølge Eduard Bernstein hørte Manifestet til Marx' og Engels' tidlige forfatterskap der voldelig maktovertagelse, i overensstemmelse med anarkisten Louis Auguste Blanquis ideer, var et legitimt og nødvendig revolusjonært middel.
  • I deres kritikk av andre former for sosialisme (utopisk, småborgerlig og borgerlig) hevdet Marx og Engels at de selv utviklet en vitenskapelig sosialisme. Pretensjonen om å basere revolusjonær politikk på antatt ubestridelige samfunnsmessige sannheter har vært mye debattert (for eksempel i sammenheng med ideen om arbeiderklassens falske bevissthet).
  • Ettersom det i Manifestet insisteres på at det bare er proletariatet som «er en virkelig revolusjonær klasse», er det blitt kritisert for en snever og moraliserende fremstilling av det revolusjonære subjektet som basert utelukkende på den mannlige og europeiske industriarbeideren, samt for å fremheve «autentisk» klassetilhørighet som forutsetning for ekte, politisk engasjement.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg