austromarxisme

Austromarxisme var en retning innen marxistisk tenkning som forfektet at den sosialistiske bevegelsen skulle erobre den økonomiske og politiske makt med fredelige midler. Retningen var særlig representert av det østerrikske sosialdemokratis teoretikere, og hadde stor innflytelse i de første årtiene av 1900-tallet.

Austromarxismen hevdet at den historiske utviklingen fra midten av 1800-tallet bekreftet Marx' analyse av kapitalismens utvikling, og at den sentrale oppgaven for den sosialistiske bevegelsen er erobringen av den økonomiske og politiske makt. Denne makterobringen er det mulig å gjennomføre med fredelige midler, ved å vinne flertall i folket, så sant det lykkes å bevare de demokratiske institusjonene. I reaksjonsperioder må derfor arbeiderbevegelsen med alle sine krefter forsvare demokratiet. I den overgangsperioden som vil følge arbeiderklassens erobring av makten, må den forsvare sitt herredømme mot reaksjonære overfall, men ikke ved å opprette noe mindretallsdiktatur. Arbeidernes klasseherredømme må tvert om føre til utvidede sosiale og politiske rettigheter, større pressefrihet, bedre vilkår for åndelig virksomhet for alle. På den måten vil det sikre seg tilslutning fra stadig videre kretser i folket under arbeidet med å omforme nærings- og samfunnsliv.

Retningens mest kjente talsmenn var Max Adler (1873–1937), Otto Bauer (1881–1938) og Karl Renner (1870–1950). Austromarxismen øvde frem til nasjonalsosialismens seier i Tyskland stor innflytelse, foruten i det østerrikske også i det tyske sosialdemokrati, i Tsjekkoslovakia, i det sveitsiske og det italienske sosialdemokrati. Den påvirket også på viktige punkter utformingen av det norske Arbeiderpartiets prinsipielle program i 1920-årene. Austromarxismen var det viktigste idégrunnlag for Wienerinternasjonalen 1921–23.