Arkeologiske funn viser at områdene nordvest for Ho Chi Minh-byen i (Saigon) har vært bebodd i neolittisk tid. Funan-riket (50–500 e.Kr.) hadde sin base i Mekongdeltaet, med vasaller i det nordlige Malakka og i Thailand. Funan hadde en livlig handel med India og Kina. Mange av de trekk som karakteriserer de senere khmer-riker, finner man allerede i Funan: Et sterkt sentralisert kongedømme, organisert etter indisk modell med en gudekonge i spissen, omgitt av en stor kongelig familie og et svært komplisert byråkrati. De viktigste oppgavene var å kontrollere arbeidskraften og opprettholde et velutviklet irrigasjonssystem.

Store deler av Mekongdeltaets sumpområder ble fruktbart land ved bygging av hundre kilometer lange kanaler, som forfalt etter Funans fall.

På 500-tallet ble Funan svekket, og et nytt maktsentrum oppstod lenger nord omkring staten Chenla (ca. 500–800 e.Kr.) i det nordøstlige Kambodsja. Chenla ekspanderte sør- og vestover, og førte en rekke kriger mot Champa, et kongerike i det sentrale Vietnam. På slutten av 700-tallet ble Chenla angrepet av javanesiske styrker, som seilte opp Mekong og brente byer. Dessuten ble Chenla splittet i en nordlig og sørlig del.

Kong Jayavarman 2 (800–850) samlet igjen Kambodsja, og etablerte hovedstaden nord for Tonlé Sap, hvor han og hans etterfølgere påbegynte store irrigasjonsanlegg og bygde de enorme monumentene som nå kalles Angkor. Templene hadde tusener av prester, tjenere og tempeldansere; de krevde titusener bønders arbeidskraft for vedlikehold og forsyninger. Khmer-riket nådde sin største utstrekning under Suryavarman 2 (1113–50).

I løpet av 1300-tallet falt Kambodsja raskt fra hverandre. Thai-hærer inntok Angkor i 1369, 1388 og 1431, og hovedstaden ble flyttet til Lovek. Loveks fall i 1594 markerte slutten på et uavhengig Kambodsja, og til 1800 var Kambodsja en vasallstat under Thailand.

De første europeere (portugisere) kom til landet omkring 1550 som handelsfolk, misjonærer og eventyrere. Vietnameserne ekspanderte sørover fra Tonkingområdet langs Indokinas kyst. I 1471 erobret de Champa og fikk adgang til Mekongs underbefolkede deltaregion. Frem til 1750 okkuperte og befestet vietnamesiske nybyggere dette området og innførte vietnamesisk administrasjon.

I perioden 1800–50 førte Thailand og Vietnam en rekke kriger om herredømmet i Kambodsja. Vietnameserne fikk overtaket omkring 1830 og begynte en hardhendt vietnamiseringspolitikk, som resulterte i opprør 1840. Striden mellom thaiene og vietnameserne fortsatte i Kambodsja uten at noen fikk overtaket. Kong Ang Duong bad i 1853 Napoleon 3 om beskyttelse, og i 1863 underskrev kong Norodom (1860–1904) en protektorat-traktat med Frankrike. (Se Vietnams historie.)

1867 avstod franskmennene provinsene Battambang og Siem Reap til Thailand, og i 1884 ble kong Norodom tvunget til å underskrive en ny traktat som i virkeligheten gjorde Kambodsja til fransk koloni. Franskmennene brukte vietnamesere i lavere stillinger i administrasjonen, og oppmuntret til vietnamesisk immigrasjon i Kambodsja. Kongene Sisowath (1904–27) og Moniwong (1927–41) samarbeidet lojalt med den franske kolonimakten. I 1907 ble Thailand tvunget til å gi Battambang og Siem Reap tilbake til Kambodsja. Japanerne gav dem til Thailand 1941, men provinsene ble gjenforent med Kambodsja i 1946.

Norodom Sihanouk ble konge 1941, og 1949 oppnådde Kambodsja uavhengighet innenfor Den franske union. I 1940-årene var to antifranske geriljagrupper aktive. Den ene, Khmer Issarak (Den frie khmer), ble ledet av Son Ngoc Thanh og brukte Thailand som baseområde. Den andre, Folkets Frihetshær, ble støttet av Viet Minh. Sihanouk fikk i 1953 overdratt all makt fra franskmennene.

Genèvekonferansen 1954 endte med at alle fremmede styrker ble trukket ut av Kambodsja, og at de lokale opprørsstyrker skulle avvæpnes. I 1955 abdiserte Sihanouk til fordel for sin far Suramarit (1955–60) og dannet partiet Sangkum Reastr Niyum (Sosialistisk folkefellesskap), som vant overveldende seirer ved valg i 1955, 1962 og 1966. I 1955 trådte Kambodsja ut av Den franske union og ble fullt selvstendig.

Som statsminister og statsoverhode (fra 1960) førte Sihanouk en nøytralistisk utenrikspolitikk. Han vant lite gehør hos vestmaktene, derimot var forholdet til Sovjetunionen og Kina godt. Kambodsja anklaget flere ganger Sør-Vietnam for grensekrenkelser.

Fra 1967 økte de kommunistiske aktivitetene i landet (Røde Khmer), og Sihanouk svarte med å trekke mot høyre. I 1969 ble en høyreorientert regjering dannet med Lon Nol som statsminister. Sihanouk krevde at 40 000 nordvietnamesere og FNL-soldater straks måtte forlate Kambodsja, men tok avstand fra antivietnamesiske opptøyer i Phnom Penh. Ved et kupp 18. mars 1970, ledet av Lon Nol, ble Sihanouk avsatt, og i oktober ble Kambodsja proklamert som Republikken Khmer.

I Beijing dannet Sihanouk en «nasjonal enhetsregjering» (GRUNC), dominert av de kambodsjanske kommunistene – hans tidligere fiender. I Kambodsja ble det opprettet en enhetsfront; dens væpnede styrker bestod av kommunister og Sihanouk-tilhengere. Geriljabevegelsen fikk i begynnelsen sterk støtte fra vietnamesiske kommuniststyrker; etter hvert kom den til å stå på egne ben. Lon Nol-regimets militære situasjon ble stadig svekket til tross for omfattende bistand fra USA. USA-tropper gjennomførte april–juli 1970 operasjoner inne i Kambodsja, og sørvietnamesiske styrker ble i landet til 1972.

Amerikanske fly foretok kraftige bombeangrep frem til august 1973. Under krigen strømmet flyktninger til Phnom Penh, og innbyggertallet økte fra 600 000 til mellom 2 og 3 mill. Regjeringen kontrollerte de fleste byer, men bare en liten del av landområdet. Det var omfattende korrupsjon i offiserskorpset. Røde Khmer, som var dominerende innen geriljabevegelsen, klarte januar 1975 å blokkere alle forsyningsveier til Phnom Penh, og 17. april 1975 kapitulerte regjeringen.

17. april 1975 kapitulerte regjeringshæren og Røde Khmer tok makten. Samme dag gav seierherrene ordre om at Phnom Penh skulle rømmes omgående av hele befolkningen, om lag to millioner mennesker. Ordren ble håndhevet uten omsyn – også tusener av syke og sårede på sykehusene måtte av sted. Også de andre byene ble tømt og alle innbyggere tvangssendt til arbeidskolonier på landsbygda. De nye makthaverne satte i verk et bonderevolusjonært program som ble til en humanitær katastrofe.

Koloniene var preget av ekstremt arbeidspress under ytterst streng disiplin, noe som førte til massedød av utmattelse, sykdom og underernæring. Samtidig ble folk som var mistenkt for tilknytning til Lon Nol-regimet, eller som var påvirket av borgerlig bykultur, systematisk likvidert. Akademikere, lærere, buddhistmunker, tjenestemenn og militære ble fengslet og for en stor del henrettet. Å bære briller kunne vekke mistanke om boklig lærdom. Forbrytelser som kunne straffes med døden var for eksempel ikke å arbeide hardt nok, klage, å vise sorg over avdøde slektninger eller utøve religion.

Kambodsja-regjeringen som kom til makten etter Røde Khmer, hevdet at over tre millioner døde – et tall som avvises av forskere. Først 1995 begynte en systematisk innsamling av kildemateriale under Cambodian Genocide Program, ledet av forskere fra det amerikanske Yale-universitetet. Etter å ha studert nesten én million dokumentsider fra Røde Khmers arkiver, har forskerne konkludert med ca. 1,7 millioner dødsofre av en befolkning som i 1975 var anslått til mellom 7,3 og 7,9 mill. – en dødsrate på omkring en femdel. Om lag 600 000 av ofrene kan være blitt henrettet, men tallet er usikkert og kan være større eller mindre. Man mener å ha kunnet påvise over 19 000 massegraver rundt om i landet – Kambodsja er siden blitt kalt «dødsmarkenes land».

Hardest rammet av terroren ble etniske minoriteter og religiøse grupper. De fleste etniske vietnamesere, halvparten av om lag 500 000 etniske kinesere og en tredel av landets 250 000 muslimer mistet livet. Ekstrem khmernasjonalisme med brodd mot Vietnam var ellers et særtrekk ved Røde Khmers propaganda. Røde Khmer styrte den første tiden med et eneveldig, anonymt maktorgan, Angkar ('Organisasjonen'). Først tidlig i 1976 trådte lederne frem i lyset med Pol Pot som den høyest rangerte «Broder nr. 1». En regjering ble nå dannet med Pol Pot som både regjeringssjef og forsvarssjef. Pol Pots svoger, Ieng Sary, ble visestatsminister. Khieu overtok som statssjef.

Prins Sihanouk var høsten 1975 vendt tilbake til Phnom Penh som statssjef, men ble i realiteten holdt i fangenskap og isolasjon, og formelt avsatt i april 1976. Landet fikk ny forfatning og endret navn til Demokratisk Kampuchea. En ny tidsregning tok sin begynnelse med revolusjonsåret 1975 som år null. Penger, privat eiendom og religion ble bannlyst. Landet lukket seg mot omverdenen. Unntaket her var Kina og marxist-leninistiske solidaritetsgrupper. 1977 ble det omsider klart at Angkar og Kambodsjas kommunistparti var én og samme organisasjon; Pol Pot trådte nå frem også som partiets generalsekretær. En delegasjon fra det norske AKP (m-l) avla 1978 et besøk i Phnom Penh og ble mottatt av Pol Pot.

Forholdet til Vietnam ble gradvis forverret etter massakrer på vietnamesere og omfattende kamphandlinger i omstridte grenseområder. I 1978 ble hundrevis av vietnamesiske landsbyboere massakrert. 25. desember 1979 gjorde Vietnam invasjon og drev Røde Khmer ut. Folkerepublikken Kampuchea ble proklamert og organisert etter vietnamesisk sosialistisk modell etter at invasjonsstyrkene erobret Phnom Penh 7. januar 1979.

En provietnamesisk regjering ble ledet av Heng Samrin, senere av Hun Sen. Begge var tidligere Røde Khmer-offiserer som 1977–78 hadde hoppet av for å slippe unna utrenskninger. Røde Khmer-hæren, som hadde vært på 70 000 mann, men nå var redusert til knapt halvparten, førte i over et tiår gerilja mot vietnameserne i grensetraktene mot Thailand. Det provietnamesiske regimet ble internasjonalt isolert; Vesten innførte handelsboikott etter press fra USA.

Kina forsynte Røde Khmer med våpen, mens motparten fikk støtte fra Sovjetunionen. 1982 ble det dannet en taktisk preget allianse av tre høyst ulike motstandsgrupper: Røde Khmer, Prins Sihanouks fraksjon og den antikommunistiske Khmerfolkets nasjonale frigjøringsfront. En motstandsregjering ble etablert med Sihanouk som sjef, men for øvrig dominert av Røde Khmer. Koalisjonen skulle representere Demokratisk Kambodsja, som i Røde Khmers regi fortsatt var anerkjent av FN. Pol Pot ble skjøvet i bakgrunnen som politisk leder, men fortsatte som militær sjef for Røde Khmer-fraksjonen til han trakk seg av helbredsgrunner i 1985. Etter Pol Pot-regimets fall i 1979 ble Khieu Shampan Røde Khmers frontfigur.

Etter vedvarende kamper i ti år trakk Vietnam sine styrker ut av Kambodsja i 1989. FNs fredsplan, som ble undertegnet av fire stridende parter i oktober 1991, førte Kambodsja ut av isolasjonen. Sikkerhetsrådet fattet februar 1992 vedtak om en Kambodsja-operasjon som inntil da var den største og mest kostbare i FNs historie. UN Transitional Authority in Cambodia (UNTAC) omfattet 15 900 soldater, 3600 politifolk og 2400 sivile administratorer fra 60 land, deriblant ca. 60 nordmenn. Mandatet var overvåkning av våpenhvilen, demobilisering av væpnede styrker, styring av viktige departementer og organisering av demokratiske valg i 1993; det første flerpartivalg i landet siden 1966.

Om lag 350 000 flyktninger vendte hjem fra leirer i Thailand. Problemer oppstod da FN delvis skulle avvæpne de fire hærstyrkene. Røde Khmer nektet å gi fra seg våpen, erklærte seg som motstander av valget og intensiverte geriljaen; et titall FN-soldater ble også drept. Valget ble imidlertid holdt som planlagt i mai 1993 med valgdeltagelse på hele 90 prosent. Det rojalistiske Funsinpec-partiet under prins Ranariddh, sønn av Norodom Sihanouk, vant valget med 46 prosent. Kambodsjas Folkeparti (CPP), en avlegger av det provietnamesiske kommunistpartiet, fikk 38 prosent. Etter hard dragkamp dannet de to partiene en koalisjonsregjering med to statsministere. Prins Ranariddh ble formelt rangert som nr. 1 og Hun Sen fra CPP som nummer 2. Hun Sen hadde 1977 desertert fra Røde Khmer og var i 1980-årene Kambodsjas sterke mann. Samarbeidet var preget av sterke gnisninger, med sporadiske kamper mellom koalisjonspartnernes væpnede styrker.

I 1993 fikk Kambodsja en ny forfatning som innførte et demokratisk styresett. Inntil da hadde kambodsjanerne bare hatt ulike former for diktatur: Kolonistyre, kongelig enevelde, høyrediktatur, Røde Khmers terrorstyre og en sosialistisk ettpartistat. Kambodsja skiftet igjen navn fra folkerepublikk til kongerike, og prins Sihanouk, som hadde abdisert 1955, ble gjeninnsatt som konge. Etter 1993-valget vokste nye politiske partier frem, men demokratiet var mangelfullt og preget av formynderstyre.

Røde Khmer ble splittet i august 1996; en fraksjon under ledelse av Ieng Sary nektet å adlyde ordre fra hovedfraksjonen. Utbryterne, med edelstensgruvene i Pailin som økonomisk base, gikk over til regjeringen. Ieng Sary fikk amnesti etter tidligere å ha blitt dømt til døden in absentia. I 1997 ble Pol Pot dømt til livsvarig fengsel av sine egne i Røde Khmer, og døde året etter. Restene av Røde Khmer-styrkene, med Ta Mok som sjef, kapitulerte 1999. Etter mangeårig internasjonalt press kom Hun Sens regjering og FN i 2003 endelig overens om å stille et fåtall Røde Khmer-ledere for en felles kambodsjansk-internasjonal krigsforbryterdomstol. 

Norodom Ranariddh forhandlet i 1997 med Røde Khmer om en fredsavtale, men statsminister Hun Sen avsatte ham ved et væpnet kupp. Året etter ble prinsen dømt til fengsel in absentia, men ble benådet av sin far og fikk vende tilbake foran valget 1998. Her vant Hun Sen en knepen seier. De to politiske rivalene ble omsider enige om ny maktfordeling. Hun Sen skulle nå være eneste statsminister i koalisjonsregjeringen, mens Ranariddh fikk rollen som parlamentspresident. Hun Sen festet ytterligere grepet om makten ved valget 2003. Oktober 2004 abdiserte kong Norodom Sihanouk for annen gang og overlot kongeverdigheten til sønnen Norodom Sihamoni, som i over 20 år hadde vært bosatt i Paris.

Lederen for det 3. største partiet, Sam Rainsy, gikk 2005 i landflyktighet etter å ha blitt fratatt sin parlamentariske immunitet og stevnet for retten for påståtte injurier mot Hun Sen. I sitt fravær ble han dømt til 18 måneders fengsel, men ble benådet av kong Sihamoni og vendte så tilbake. 2006 vedtok parlamentet å avskaffe fengselsstraff for injurier etter at en rekke opposisjonelle har sonet injuriedommer.

Ved lokalvalgene i april 2007 vant Kambodsjas folkeparti (CPP), med Hun Sen som partisjef, flertall i 1592 av landets 1621 kommuner. Sam Rainsys parti økte sine flertallskommuner fra 13 til 27, stort sett på bekostning av landets rojalistparti, Funcinpec, som ble revet opp av bitre fraksjonskamper. Denne gang fikk rojalistene kontroll over bare to kommuner. En utbryterfraksjon anført av prins Norodom Ranariddh, tidligere statsminister og partisjef, vant ikke en eneste kommune. Prins Ranariddh var i mars 2007 blitt dømt til 18 måneders fengsel in absentia for påståtte økonomiske forbrytelser. Han skal blant annet ha villet selge Funsinpecs partihovedkvarter med sikte på egen vinning. Prinsen har vært i landflyktighet siden 2005.

Hun Sen tok et enda fastere grep om makten da hans CPP la beslag på 90 av i alt 123 plasser ved parlamentsvalget (Underhuset) i juli 2008, en fremgang på 17 fra 2003. Sam Rangsi-partiet markerte seg igjen som største opposisjonsparti med 26 plasser. Bare to rojalister kom inn. CCP har stått for styret i en lengre periode med stabilitet og betydelig økonomisk vekst; samtidig er kløften mellom fattig og rik og mellom by og land blitt enda større. Hun Sen har også styrket sin popularitet med appeller til nasjonalistiske følelser, særlig da en gammel grensetvist med Thailand blusset opp igjen i 2008. Striden sto om Preah Vihear-templet.

Bakgrunnen var Kambodsjas søknad om plass på UNESCOs verdensarvliste for det 800 år gamle templet. Det omstridte området på 4,6 kvadratkilometer var blitt tildelt Kambodsja ved en kjennelse fra Den internasjonale domstolen i Haag i 1962. Kunngjøringen fra UNESCO om at Preah Vihear var innvilget verdensarv-status, vakte imidlertid nasjonalistiske følelser også i Thailand. Begge land sendte soldater til området etter at thai-nasjonalister strømmet til Preah Vihear for å kreve templet tilbake. Militært personell fra begge land har siden sporadisk vært i væpnet konfrontasjon, med falne og sårede på begge sider. Kambodsja har også uløste grensetvister med Vietnam.

Kambodsja har gjennom tidene ofte stått i et avhengighetsforhold til andre makter og gjentatte ganger falt som offer for regionale og globale stormakters krigføring. Forholdet til de sterkere nabolandene Vietnam og Thailand har periodevis vært spent, blant annet som følge av grensetvister. Kina støttet lenge Røde Khmer, men skiftet standpunkt tidlig i 1990-årene. Kambodsja ble 1999 opptatt som medlem av det sørøstasiatiske ASEAN-forbundet, og 2003 som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Kravet om frihandel har vært problematisk da en stor del av statens inntekter kommer fra tollavgifter.

Det provietnamesiske styret slo i 1986 inn på en økonomisk reformlinje som oppmuntret til privat næringsdrift. I 1994 kom nye eksportprivilegier og utvidet skattefrihet for utenlandske foretak. I byene vokste en velstående klasse av næringsdrivende frem. Den økonomiske veksten i 1990-årene var svært ujevnt fordelt mellom ulike næringer og sosiale lag, og hovedsakelig konsentrert til byene. Millioner av landminer, gerilja, svake administrative strukturer og mangel på faglært arbeidskraft skapte problemer.

Ved tusenårsskiftet lå produksjonen av ris og andre landbruksprodukter fortsatt under nivået fra 1960-årene. Den raskest voksende sektoren har vært tekstilindustrien som produserer for eksport; tidlig på 2000-tallet stod den for mer enn halvparten av eksporten, men med synkende tendens. Kambodsja fortsatte å være avhengig av utenlandsk bistand; 40-50 prosent av statsutgiftene dekkes av lån og bistand. 

Kambodsja har i senere år stått for en relativt solid økonomisk vekst, men er fortsatt blant verdens fattigste land der om lag 35 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Regjeringen prioriterer landbruk, landbruksrelatert industri og turisme i sin næringspolitikk. Tekstilindustrien er fortsatt viktig, men møter stadig sterkere konkurranse fra andre lavkostland som India og Kina. Turistindustrien har siden tusenårsskiftet vært i ekspansjon, sentrert om Angkor, Phnom Penh og Sihanoukville

Kinesiske investeringer og innflytelse i landet øker markant. I 2008 var Kina største bistandsgiver med 256,7 millioner USD, mens EU og Japan svarte for henholdsvis 214 og 112,3 millioner. Kina stiller ingen spesielle krav, mens vestlige giverland ofte har vært i disputt med Hun Sen-styret over brudd på menneskerettighetene.

Omfattende leteboring på kambodsjansk sokkel gir håp om at olje og gass kan være basis for fremtidig vekst i nasjonaløkonomien. Havnebyen Sihanoukville er base for letevirksomheten, som foregår over et område på 37 000 kvadratkilometer. Som største operatør har amerikanske Chevron (sammen med japanske Mitsui Oil) gjort et funn estimert til 400 millioner fat. 

Det internasjonale pengefondet (IMF) anslo 2007 at Kambodsjas oljeinntekter i 2020 vil komme opp i minimum 1,7 milliarder USD. Til sammenligning var hele statsbudsjettet i 2009 på 1,9 milliarder, hvorav halvparten dekket av eksterne bistandsmidler. FNs utviklingsprogram UNDP har i en rapport anslått at med full produksjonskapasitet vil Chevron-blokken kunne gi mellom 100 000 og 150 000 fat daglig. De øvrige fem blokkene var ikke med i beregningen. Kambodsja har også betydelige mengder naturgass nordøst i landet. Det norske oljedirektoratet og Norad deltok i 2008 i en UNDP-konferanse i Phnom Penh om forvaltning av oljeinntekter. Intet tyder imidlertid på noe gjennomslag for et kambodsjansk oljefond etter norsk mønster.

Utenlandske eksperter peker på at de institusjoner som Kambodsja-regjeringen har etablert for å ta seg av forvaltningen av fremtidige oljeinntekter, bærer preg av utstrakt hemmelighold og mangel på kontrollmekanismer. Statsoljeselskapet Cambodian National Petroleum Company (CNPC) er direkte underlagt statsminister Hun Sen og visestatsminister Sok An; sistnevnte er CNPCs styreformann. Opposisjonen i nasjonalforsamlingen har klaget over et svært begrenset innsyn i statsoljeselskapets virksomhet. Millioner av dollar som er blitt betalt for konsesjoner er ikke tatt med i selskapets regnskap, ifølge britiske Global Witness, som overvåker og undersøker næringslivsprosjekter i utviklingsland.

Miljøorganisasjoner har tidligere reist sterke klagemål over at en annen av Kambodsjas fremste naturressurser – store skoger med verdifullt trevirke – er blitt nærmest uttømt de siste 10-20 årene. Bak en svært omfattende rovhugst ligger korrupsjonen innen landets politiske elite, som angivelig har latt tømmerselskapene forsyne seg uhemmet. Blant giverland og investorer omtales korrupsjonen gjerne som et hovedproblem. Siden 2006 har Verdensbanken plassert Kambodsja blant de verste 8 prosent av alle land når det gjelder "mangel på korrupsjonskontroll". Kambodsja ble rangert som nummer 156 av 175 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks 2014. For øvrig var landet nummer 136 av 187 på FNs indeks for levekår og menneskelig utvikling i 2013.

Ieng Thirith, tidligere medlem i Røde Khmers sentralkomité. I 2011 ble hun stilt for retten av Røde Khmer-Tribunalet, anklaget for krigsforbrytelser 1975-79, men senere fritatt straff grunnet skrantende helse. 

Ieng Thirith i retten, juni 2011 av Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia. CC BY 2.0

Kambodsjas høyesterett godkjente våren 2006 omsider dommerkollegiet i tribunalet mot et fåtall gjenlevende Røde Khmer-ledere. Det tok nesten ti års forhandlinger, preget av avbrudd og komplikasjoner, før FN og Kambodsja-regjeringen kom til enighet om sammensetningen med 17 kambodsjanske og 13 internasjonale, FN-oppnevnte dommere. Tribunalet kalles offisielt Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia (ECCC). Dette er en juridisk nyskapning idet FN og Kambodsja i fellesskap står ansvarlig. Sammensetningen med både lokale og internasjonale jurister betegnes som unik, særlig fordi de lokale er i flertall. De siktede har både kambodsjanske og internasjonale forsvarsadvokater.

Etter en langdryg og kronglete forhandlingsprosess preges tribunalet av kompromisser mellom FN og Kambodsja-regjeringen, der flere har en fortid i Røde Khmer. Menneskerettighetsgrupper legger mye av ansvaret for sendrektigheten på Kambodsjas sterke mann, statsminister Hun Sen. Som tidligere Røde Khmer-offiser, senere overløper, satte han seg lenge imot at et rettsoppgjør skulle finne sted. Flere av dagens makthavere skal være bekymret for at søkelyset rettes mot deres forbindelser med Røde Khmer. Hun Sen vil kunne øve press mot de kambodsjanske dommerne for å hindre at folk nær ham skal bli trukket inn, hevder opposisjonslederen Sam Rangsi. FN har på sin side understreket at prosessen ikke må bære preg av politisert justis.

Rettslige forundersøkelser begynte i 2007 med avhør av Kaing Guek Eav, kjent under sitt revolusjonære kallenavn "Duch". Han var sjef for det beryktede tortur- og forhørssenteret Tuol Sleng. Duch var lenge den eneste av Røde Khmer-lederne som ble holdt i forvaring etter at general Ta Mok, også kjent som "Slakteren", døde i 2006. I september 2007 ble så Nuon Chea arrestert og siktet. Som Røde Khmers sjefideolog var han i mange år topplederen Pol Pots nærmeste fortrolige. Innad i bevegelsen var ha kjent som "Broder nr. 2". I november gikk tribunalet videre med arrestordre mot Røde Khmers utenriksminister Ieng Sary og hans kone Ieng Thirith. Sistnevnte var svigerinnen til Pol Pot og sosialminister i Røde Khmer-regjeringen. Pågrepet ble også Khieu Samphan, president i "Demokratisk Kampuchea" (1976-79) og i mange år bevegelsens ansikt utad.

De fem nevnte er de eneste siktede. Fra flere hold er kommet krav om at flere må stilles til ansvar. Imidlertid er det ikke planlagt noen form for rettsoppgjør mot tusener andre som arbeidet for Røde Khmer. Statsminister Hun Sen har gjentatte ganger stilt seg avvisende til slike krav. Han ønsker ikke at oppgjøret skal favne vidt, selv domstolen opererer med et budsjett på over 100 millioner USD. I desember 2008 satte den kambodsjanske påtalemyndigheten en endelig stopper for forsøk på å utvide tribunalets jurisdiksjon.

Prosessen åpnet offisielt i februar 2009 med fengselssjefen Duch i tiltaleboksen. Han erkjente skyld, men anførte til sitt forsvar at han handlet på ordre ovenfra. Øvrige rettssaker fant sted 2011- 2014, og rettsprosessen forventes avsluttes i 2017. Siktelsene omfatter blant annet folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Det antas at 1,7 millioner kambodsjanere – nærmere en fjerdedel av den daværende befolkningen – døde som følge av massakrer, sykdom og overarbeid under Røde Khmer-veldet, 1975-79.

Av de fem tiltalte er tre tidligere toppledere dømt til livsvarig fengsel – de kan ikke dømmes til døden. Pol Pots svigerinne, Ieng Thirith, ble etter fire år i forvaring fritatt straff på grunn av sviktende helse. Hennes mann, Ieng Sary, døde av hjertesvikt før domsavsigelsen mot ham ble fullbyrdet. 

Det historiske kildematerialet til Kambodsjas historie består av arkeologiske funn, steininskripsjoner, historiske annaler, lovtekster og reiseskildringer. Inskripsjonene, og senere de historiske annaler, gir en kronologi over kongerekker, kriger og anleggsvirksomhet tilbake til ca. 500 e.Kr. Lovtekstene, de tidligste fra 1500-tallet, gir et innblikk i de forskjellige klasser og statsapparatet.

I 1296–97 besøkte en kinesisk utsending Angkor og gav en verdifull beskrivelse. På 1500-tallet utkom noen få beskrivelser av Kambodsja, skrevet av portugisere og spaniere. Fra 1850 øker reiseskildringene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. mars 2009 skrev Øyvind Hage

Det bør avslutningsvis, til en forøvrig ellers meget interessant og informativ artikkel, legges til at Kambodsjas fortsatte problemer skyldes den meget utstrakte korrupsjonen i landet. Korrupsjon er jo ikke uvanlig i Sørøst-Asia, men må nok likevel kunne sies å være mye mer utbredt i Kambodsja enn i en del av nabolandene, som tross alt har hatt en forholdsvis god utvikling på de fleste områder.

12. juni 2009 svarte Gunnar Filseth

Hei,og takk for kommentar. Takk også for tålmodigheten, pga. reise o.a. har det drøyet altfor lenge med svaret. Jeg slutter meg til dine synspunkter og kommer tilbake til saken når jeg i løpet av hengen legger ut en oppdatert artikkel om Kambodsja.Vennlig hilsen,Gunnnar Filseth

1. mai 2013 skrev Adrian Baloku Vigre

Artikkelen inneholder mange gode fakta, men er i fra "Fransk koloni" til "Etter 1979" ustrukturert og usammenhengende. Det er vanskelig å bruke denne artikkelen som kilde, til f.eks skrive en oppgave om Kambodsja (mitt tilfelle). Den er uryddig og krever omskriving, i hvertfall under de nevnte avsnittene.

Informasjonen rundt "frigjøringen" fra den Franske union (og hva dette faktisk er), samt Fransk kolonialtid er mangelfull.

2. mai 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for innspill og endringsforslag til artikkelen. Nå skal mellomtitlene være på plass.

Du har rett i at teksten trenger revisjon og oppdatering. Dessverre har vi ingen aktiv fagansvarlig for Kambodsjas historie nå, så det kan ta litt tid før vi får sett på det. Men kom gjerne med flere innspill og endringsforslag, så vil vi følge det opp når vi har en fagperson på plass.

Mvh
Marte Ericsson Ryste
Redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.