Kambodsjas historie

Angkor

Miyake Juin. CC BY NC ND 2.0

Kambodsjas historie omfatter tiden frem til rundt 1990. Arkeologiske funn viser at områdene nordvest for Ho Chi Minh-byen (Saigon) i Kambodsja har vært bebodd i neolittisk tid. Historisk tid i Kambodsja begynner med Funan-riket (50–500 evt.), som ble avløst av Chenla (500–800) og Angkor (800–1431). Fra 1594 til 1800 var Kambodsja underlagt Thailand. På 1800-tallet førte Thailand og Vietnam en rekke kriger om herredømmet over Kambodsja, noe som førte til at den kambodsjanske kongen bad om støtte fra Frankrike.

Kambodsja ble et fransk protektorat i 1863 og ble administrert som en del av kolonien Indokina, avbrutt av japansk okkupasjon i 1941-1945. Kambodsja ble uavhengig i 1953. I 1955 trådte Kambodsja ut av Den franske union og ble fullt selvstendig.

Fra 1955 til 1970 var Kambodsja et kongelig enevelde, men ved et kupp i 1970 ble kongen avsatt, og samme år ble Kambodsja proklamert som Republikken Khmer. Det var borgerkrig med amerikansk og vietnamesisk medvirkning i perioden 1970-1975 (samtidig som Vietnamkrigen pågikk), mens Røde Khmer styrte Kambodsja fra 1975 til 1979. Etter at Røde Khmer ble styrtet fortsatte de med geriljavirksomhet. I 1991 ble FNs fredsplan undertegnet av alle stridende parter, og i 1993 ble Kambodsja forent som monarki.

Funan-riket (50–500 evt.) hadde sin base i Mekongdeltaet, med vasall-riker i det nordlige Malakka og i Thailand. Funan hadde en livlig handel med India og Kina. Mange av de trekkene som karakteriserer de senere khmer-rikene, finner man allerede i Funan: Et sterkt sentralisert kongedømme, organisert etter indisk modell med en gudekonge i spissen, omgitt av en stor kongelig familie og et svært komplisert byråkrati. De viktigste oppgavene var å kontrollere arbeidskraften og opprettholde et velutviklet irrigasjonssystem.

Store deler av Mekongdeltaets sumpområder ble fruktbart land ved bygging av hundre kilometer lange kanaler, som forfalt etter Funans fall.

På 500-tallet ble Funan svekket, og et nytt maktsentrum oppstod lenger nord omkring staten Chenla (cirka 500–800 evt.) i det nordøstlige Kambodsja. Chenla ekspanderte sør- og vestover, og førte en rekke kriger mot Champa, et kongerike i det sentrale Vietnam. Inskripsjoner, og senere historiske annaler, gir en kronologi over kongerekker, kriger og anleggsvirksomhet tilbake til cirka 500 evt.

På slutten av 700-tallet ble Chenla angrepet av javanesiske styrker, som seilte opp Mekong og brente byer. Dessuten ble Chenla splittet i en nordlig og sørlig del.

Kong Jayavarman 2 (800–850) samlet igjen Kambodsja, og etablerte hovedstaden nord for Tonlé Sap, hvor han og hans etterfølgere påbegynte store irrigasjonsanlegg og bygde de enorme monumentene som nå kalles Angkor. I 1296–1297 besøkte en kinesisk utsending Angkor og gav en verdifull beskrivelse. Templene hadde tusener av prester, tjenere og tempeldansere; de krevde titusener bønders arbeidskraft for vedlikehold og forsyninger.

Khmer-riket (Kambodsja) nådde sin største utstrekning under Suryavarman 2 (1113–1150).

I løpet av 1300-tallet falt Kambodsja raskt fra hverandre. Thai-hærer inntok Angkor i 1369, 1388 og 1431, og hovedstaden ble flyttet til Lovek. Lovtekster, de tidligste fra 1500-tallet, gir et innblikk i de forskjellige klasser og statsapparatet i Kambodsja. Loveks fall i 1594 markerte slutten på et uavhengig Kambodsja, og til 1800 var Kambodsja en vasallstat under Thailand.

De første europeere (portugisere) kom til landet omkring 1550 som handelsfolk, misjonærer og eventyrere. På 1500-tallet utkom noen få beskrivelser av Kambodsja, skrevet av portugisere og spaniere. Fra 1850 ble det skrevet flere reiseskildringer.

Vietnameserne ekspanderte sørover fra Tonking-området langs Indokinas kyst. I 1471 erobret de Champa og fikk adgang til Mekongs underbefolkede deltaregion. Frem til 1750 okkuperte og befestet vietnamesiske nybyggere dette området og innførte vietnamesisk administrasjon.

I perioden 1800–1850 førte Thailand og Vietnam en rekke kriger om herredømmet i Kambodsja. Vietnameserne fikk overtaket omkring 1830 og begynte en hardhendt vietnamiseringspolitikk, som resulterte i opprør i 1840. Striden mellom thaiene og vietnameserne fortsatte i Kambodsja uten at noen fikk overtaket.

Kong Ang Duong bad i 1853 den franske keiseren Napoleon 3 om beskyttelse, og i 1863 underskrev kong Norodom (1860–1904) en protektorat-traktat med Frankrike. (Se Vietnams historie.)

Norodom Sihanouk i kroningsregalier i 1941.

Norodom Sihanouk av The Royal Palace of Cambodia. Falt i det fri (Public domain)

I 1867 avstod franskmennene provinsene Battambang og Siem Reap til Thailand, og i 1884 ble kong Norodom tvunget til å underskrive en ny traktat som i virkeligheten gjorde Kambodsja til fransk koloni. Franskmennene brukte vietnamesere i lavere stillinger i administrasjonen, og oppmuntret til vietnamesisk immigrasjon i Kambodsja. Kongene Sisowath (1904–1927) og Moniwong (1927–1941) samarbeidet lojalt med den franske kolonimakten.

I 1907 ble Thailand tvunget til å gi Battambang og Siem Reap tilbake til Kambodsja. Japanerne gav dem til Thailand i 1941, men provinsene ble gjenforent med Kambodsja i 1946.

Norodom Sihanouk ble konge i 1941, og i 1949 oppnådde Kambodsja uavhengighet innenfor Den franske union. I 1940-årene var to antifranske geriljagrupper aktive. Den ene, Khmer Issarak (Den frie khmer), ble ledet av Son Ngoc Thanh og brukte Thailand som baseområde. Den andre, Folkets Frihetshær, ble støttet av Viet Minh. Sihanouk fikk i 1953 overdratt all makt fra franskmennene.

Genèvekonferansen i 1954 endte med at alle fremmede styrker ble trukket ut av Kambodsja, og at de lokale opprørsstyrker skulle avvæpnes. I 1955 abdiserte Sihanouk til fordel for sin far Suramarit (1955–1960) og dannet partiet Sangkum Reastr Niyum (Sosialistisk folkefellesskap), som vant overveldende seirer ved valgene i 1955, 1962 og 1966. I 1955 trådte Kambodsja ut av Den franske union og ble fullt selvstendig.

Som statsminister og statsoverhode (fra 1960) førte Sihanouk en nøytralistisk utenrikspolitikk. Han vant lite gehør hos vestmaktene, derimot var forholdet til Sovjetunionen og Kina godt. Kambodsja anklaget flere ganger Sør-Vietnam for grensekrenkelser.

Fra 1967 økte de kommunistiske aktivitetene i landet (Røde Khmer), og Sihanouk svarte med å trekke mot høyre. I 1969 ble en høyreorientert regjering dannet med Lon Nol som statsminister. Sihanouk krevde at 40 000 nordvietnamesere og FNL-soldater straks måtte forlate Kambodsja, men tok avstand fra antivietnamesiske opptøyer i Phnom Penh.

Ved et kupp 18. mars 1970, ledet av Lon Nol, ble kong Sihanouk avsatt, og i oktober ble Kambodsja proklamert som Republikken Khmer.

Lon Nol dannet regjering i Kambodsja i 1966. Han var president i den USA-støttede Khmer-republikken fra 1972–1975, og levde siden i eksil.

Lon Nol av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

I Beijing dannet Sihanouk en «nasjonal enhetsregjering» (GRUNC), dominert av de kambodsjanske kommunistene – hans tidligere fiender. I Kambodsja ble det opprettet en enhetsfront; dens væpnede styrker bestod av kommunister og Sihanouk-tilhengere. Geriljabevegelsen fikk i begynnelsen sterk støtte fra vietnamesiske kommuniststyrker; etter hvert kom den til å stå på egne ben. Lon Nol-regimets militære situasjon ble stadig svekket til tross for omfattende bistand fra USA. USA-tropper gjennomførte i april–juli 1970 operasjoner inne i Kambodsja, og sørvietnamesiske styrker ble i landet til 1972.

Amerikanske fly foretok kraftige bombeangrep frem til august 1973. Under krigen strømmet flyktninger til Phnom Penh, og innbyggertallet økte fra 600 000 til mellom 2 og 3 millioner. Regjeringen kontrollerte de fleste byene, men bare en liten del av landområdet. Det var omfattende korrupsjon i offiserskorpset. Røde Khmer, som var dominerende innen geriljabevegelsen, klarte i januar 1975 å blokkere alle forsyningsveier til Phnom Penh, og 17. april 1975 kapitulerte regjeringen.

17. april 1975 kapitulerte regjeringshæren og Røde Khmer tok makten. Samme dag gav seierherrene ordre om at Phnom Penh skulle rømmes omgående av hele befolkningen, om lag to millioner mennesker. Ordren ble håndhevet uten omsyn – også tusener av syke og sårede på sykehusene måtte av sted. Også de andre byene ble tømt og alle innbyggere tvangssendt til arbeidskolonier på landsbygda. De nye makthaverne satte i verk et bonderevolusjonært program som ble til en humanitær katastrofe.

Koloniene var preget av ekstremt arbeidspress under ytterst streng disiplin, noe som førte til massedød av utmattelse, sykdom og underernæring. Samtidig ble folk som var mistenkt for tilknytning til Lon Nol-regimet, eller som var påvirket av borgerlig bykultur, systematisk likvidert. Akademikere, lærere, buddhistmunker, tjenestemenn og militære ble fengslet og for en stor del henrettet. Å bære briller kunne vekke mistanke om boklig lærdom. Forbrytelser som kunne straffes med døden var for eksempel ikke å arbeide hardt nok, klage, å vise sorg over avdøde slektninger eller utøve religion.

Røde Khmer styrte den første tiden med et eneveldig, anonymt maktorgan, Angkar («Organisasjonen»). Først tidlig i 1976 trådte lederne frem i lyset med Pol Pot som den høyest rangerte «Broder nr. 1». En regjering ble nå dannet med Pol Pot som både regjeringssjef og forsvarssjef. Pol Pots svoger, Ieng Sary, ble visestatsminister. Khieu overtok som statssjef.

Prins Sihanouk var høsten 1975 vendt tilbake til Phnom Penh som statssjef, men ble i realiteten holdt i fangenskap og isolasjon, og formelt avsatt i april 1976. Landet fikk ny forfatning og endret navn til Demokratisk Kampuchea. En ny tidsregning tok sin begynnelse med revolusjonsåret 1975 som år null. Penger, privat eiendom og religion ble bannlyst. Landet lukket seg mot omverdenen. Unntaket her var Kina og marxist-leninistiske solidaritetsgrupper. I 1977 ble det omsider klart at Angkar og Kambodsjas kommunistparti var én og samme organisasjon; Pol Pot trådte nå frem også som partiets generalsekretær. En delegasjon fra det norske partiet AKP (m-l) avla i 1978 et besøk i Phnom Penh og ble mottatt av Pol Pot.

Forholdet til Vietnam ble gradvis forverret etter massakrer på vietnamesere og omfattende kamphandlinger i omstridte grenseområder. I 1978 ble hundrevis av vietnamesiske landsbyboere massakrert. 25. desember 1979 gjorde Vietnam invasjon og drev Røde Khmer ut. Folkerepublikken Kampuchea ble proklamert og organisert etter vietnamesisk sosialistisk modell etter at invasjonsstyrkene erobret Phnom Penh 7. januar 1979.

Kambodsja-regjeringen som kom til makten etter Røde Khmer, hevdet at over tre millioner døde – et tall som avvises av forskere. Først i 1995 begynte en systematisk innsamling av kildemateriale under Cambodian Genocide Program, ledet av forskere fra det amerikanske Yale-universitetet. Etter å ha studert nesten én million dokumentsider fra Røde Khmers arkiver, har forskerne konkludert med cirka 1,7 millioner dødsofre av en befolkning som i 1975 var anslått til mellom 7,3 og 7,9 millioner – en dødsrate på omkring en femdel. Om lag 600 000 av ofrene kan være blitt henrettet, men tallet er usikkert og kan være større eller mindre. Man mener å ha kunnet påvise over 19 000 massegraver rundt om i landet – Kambodsja er siden blitt kalt «dødsmarkenes land».

Hardest rammet av terroren ble etniske minoriteter og religiøse grupper. De fleste etniske vietnamesere, halvparten av om lag 500 000 etniske kinesere og en tredel av landets 250 000 muslimer mistet livet. Ekstrem khmernasjonalisme med brodd mot Vietnam var ellers et særtrekk ved Røde Khmers propaganda.

Etter at Røde Khmer var avsatt fikk Kambodsja en provietnamesisk regjering ble ledet av Heng Samrin, senere av Hun Sen. Begge var tidligere Røde Khmer-offiserer som i 1977–1978 hadde hoppet av for å slippe unna utrenskninger. Røde Khmer-hæren, som hadde vært på 70 000 mann, men nå var redusert til knapt halvparten, førte i over et tiår gerilja mot vietnameserne i grensetraktene mot Thailand. Det provietnamesiske regimet ble internasjonalt isolert; Vesten innførte handelsboikott etter press fra USA.

Kina forsynte Røde Khmer med våpen, mens motparten fikk støtte fra Sovjetunionen. I 1982 ble det dannet en taktisk preget allianse av tre høyst ulike motstandsgrupper: Røde Khmer, prins Sihanouks fraksjon og den antikommunistiske Khmerfolkets nasjonale frigjøringsfront. En motstandsregjering ble etablert med Sihanouk som sjef, men for øvrig dominert av Røde Khmer. Koalisjonen skulle representere Demokratisk Kambodsja, som i Røde Khmers regi fortsatt var anerkjent av FN. Pol Pot ble skjøvet i bakgrunnen som politisk leder, men fortsatte som militær sjef for Røde Khmer-fraksjonen til han trakk seg av helbredsgrunner i 1985. Etter Pol Pot-regimets fall i 1979 ble Khieu Shampan Røde Khmers frontfigur.

Etter vedvarende kamper i ti år trakk Vietnam sine styrker ut av Kambodsja i 1989. FNs fredsplan, som ble undertegnet av fire stridende parter i oktober 1991, førte Kambodsja ut av isolasjonen. I 1993 fikk Kambodsja en ny forfatning som innførte et demokratisk styresett. Kambodsja skiftet igjen navn fra folkerepublikk til kongerike, og prins Sihanouk, som hadde abdisert i 1955, ble gjeninnsatt som konge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. mars 2009 skrev Øyvind Hage

Det bør avslutningsvis, til en forøvrig ellers meget interessant og informativ artikkel, legges til at Kambodsjas fortsatte problemer skyldes den meget utstrakte korrupsjonen i landet. Korrupsjon er jo ikke uvanlig i Sørøst-Asia, men må nok likevel kunne sies å være mye mer utbredt i Kambodsja enn i en del av nabolandene, som tross alt har hatt en forholdsvis god utvikling på de fleste områder.

12. juni 2009 svarte Gunnar Filseth

Hei,og takk for kommentar. Takk også for tålmodigheten, pga. reise o.a. har det drøyet altfor lenge med svaret. Jeg slutter meg til dine synspunkter og kommer tilbake til saken når jeg i løpet av hengen legger ut en oppdatert artikkel om Kambodsja.Vennlig hilsen,Gunnnar Filseth

1. mai 2013 skrev Adrian Baloku Vigre

Artikkelen inneholder mange gode fakta, men er i fra "Fransk koloni" til "Etter 1979" ustrukturert og usammenhengende. Det er vanskelig å bruke denne artikkelen som kilde, til f.eks skrive en oppgave om Kambodsja (mitt tilfelle). Den er uryddig og krever omskriving, i hvertfall under de nevnte avsnittene.

Informasjonen rundt "frigjøringen" fra den Franske union (og hva dette faktisk er), samt Fransk kolonialtid er mangelfull.

2. mai 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for innspill og endringsforslag til artikkelen. Nå skal mellomtitlene være på plass.

Du har rett i at teksten trenger revisjon og oppdatering. Dessverre har vi ingen aktiv fagansvarlig for Kambodsjas historie nå, så det kan ta litt tid før vi får sett på det. Men kom gjerne med flere innspill og endringsforslag, så vil vi følge det opp når vi har en fagperson på plass.

Mvh
Marte Ericsson Ryste
Redaktør

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.