norsk jordeiendomshistorie

Den eldste kjente norske formen for eiendomsrett til jord er odelsrett. Skaldekvad fra 900-tallet og 1000-tallet omtaler odel og ætteeiendom, og fra 1300-tallet eksisterer det en tradisjon for at gravhauger var markering av odelsrett. Men i vikingtiden og i enda eldre tid eksisterte det en løsere og mindre definert odelsrett, som vi ikke kjennetegner detaljene ved. Den kan ha inneholdt normer som gjorde at arvinger etter jordeiere i en større krets enn barna kunne gjøre krav på å overta slektseiendommen.

Imidlertid ble vikingtiden preget av at politisk herredømme over territorier og eiendomsrett til jord fløt over i hverandre. Kontroll over mennesker gjennom troskapsbånd og personlige allianser kunne være viktigere enn å kontrollere konkrete jordarealer. Det var først etter ca. 1100 at et mer privatrettslig eiendomsbegrep gradvis ble etablert, slik landskapslovene viser. Dette skjedde i takt med at en primitiv stat og kongelig lovgivning vokste fram.

I landskapslovene er leietiden for en leilending ett år i den vestlandske Gulatingsloven og tre år i den yngre trøndske Frostatingsloven. Det vitner om et ustabilt leilendingssystem med stort innslag av ufrie bønder som stadig ble skiftet ut, og der deres arbeidskraft var viktig for større bønder og stormenn. Derimot viser de bevarte leiekontraktene fra slutten av 1200-tallet og fra 1300-tallet en ny situasjon. Nå synes livstidsfeste og til dels arvefeste å være vanlig. Dette harmonerte godt med skyldeie som innebar passive eierinteresser knyttet til leieinntektene.

Gjennombruddet for førstebygsel på 1500-tallet avslører at livstidsfeste var normalen. I 1604 forutsatte lovverket at leilendinger skulle sitte livet ut, om de overholdt betaling av leieavgifter og sørget for vedlikehold av gården, og var sin jordherre «hørig og lydig», altså at de ville høre og lyde ham .

Bygselrett betyr retten til å leie bort en gård. Landsloven av 1274 forutsatte at alle medeiere skulle gi sitt samtykke når jord skulle bygsles bort. Alle medeiere som var blitt overhørt eller oversett ved bortbygsling, slik at jord var blitt tatt i bruk uten deres tillatelse, hadde rett til landnåm og åverksbot (det vil si bot for urettmessig bruk av annen manns eiendom). Ingen jordeiere hadde, når det var tale om sameie, eksklusiv bygselrett.

Den retterbota (forordning) som hertug Håkon Magnusson (senere kong Håkon V) utstedte i 1297 for enkelte områder på Østlandet, ga imidlertid et litt annet inntrykk av bygselrettordningen. I retterbota heter det at hver og en av partseierne skal råde over sin part og fritt skal kunne bygsle den bort til hvem de vil, på de vilkår de kan oppnå ved avtale med leilendingen. Alt tyder på at hver og en av partseierne etter loven kunne inngå separate avtaler med leilendingen, men de kunne ikke sette inn hver sine leilendinger.

Det betydde at sameierne måtte bli enige om hvem de ville ha som bruker på gården, og dessuten måtte det foregå en samordning eierne imellom med hensyn til hvilke leiebetingelser de skulle pålegge leilendingen. En rekke bygselbrev eller festebrev fra 1300- og 1400-tallet viser at mindre partseiere også i praksis kunne bygsle bort særskilt sine ideelle parter til bønder, men rettssaker bærer bud om at dette ikke kunne gjøres uten at medeierne samtykket.

Mot slutten av 1400-tallet ble det innarbeidet en praksis der den største andelseieren i gården fikk bygselretten alene. I forordningen av 1514 oppnådde den største partseieren å få råde over bygselen udelt. «Bygselen» eller «bygselretten» var retten til å bygsle bort eller leie bort jordeiendommen, men i og med at bygselretten i 1514 ble eksklusiv, oppnådde den bygselrådige jordeieren også full disposisjonsrett over eiendommen. I stedet for å gi andre feste på gården, kunne denne jordeieren nå overta driften selv, og dertil kunne han i alle tilfeller disponere fritt over skog, sagbruk og andre «herligheder og tilliggelser». Ennå måtte den største partseieren dele ekstraavgiftene som han kunne kreve inn, med medeierne.

Med bygselretten kom det på midten av 1500-tallet til å følge enerett til alle ekstraavgiftene som ble oppebåret i tillegg til landskylda. Det gjaldt de såkalte «bygselpengene» som innbefattet førstebygselen, eller innfestingsavgiften, og avgiften tredjeårstake, som var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i høymiddelalderen hadde vært tre år, slik den fortsatt formelt var det på 1500-tallet.

Dessuten oppnådde en jordeier med bygselrett på samme tid rett til å innkassere uavkortet skadeerstatning – åbudsfall og husbot – det vil si når leilendingen forsømte vedlikeholdet av husbygninger og jordvei.

I tidsrommet 1600–1800 gikk skyldeiesystemet i oppløsning. I stor grad skyldes oppløsningen at jordeiere, som adelsmenn og kjøpmenn, ønsket å utnytte gårdene til næringsinteresser som følge av økt handel og skipsfart knyttet til eksport. Veien til disposisjonsretten over en gård lå i å erverve seg den største skyldparten og skaffe seg bygselretten.

Etter hvert rykket bygselretten opp til å bli det egentlige målet på eiendomsrett, og det å være mindre partseier ga liten økonomisk uttelling. Heleie, eller å eie en gård fullt ut, pekte seg ut som målet for godseiere. Enda viktigere ble det da at gårdbrukere søkte å bli selveiere for å få full bruksrett til gårdens herligheter, som skog, fosser og fiskeplasser, og for å sikre seg mot utkastelse av nye jordeiere.

Mye av oppløsningen av skyldeiesystemet skjedde ved arrondering. Mange jordeiere skaffet seg full kontroll over jordeiendommer og ble eneeiere, samtidig som mindre partseiere blir løst ut. Det som motiverte adelsmenn og borgere fra slutten av 1500-tallet til å gjennomføre arrondering av godskompleks, er dels de økonomiske rettighetene som fulgte bygselretten, og dels deres næringsinteresser i sagbruksdrift og trelasthandel. For adelsmenn ble godspolitikken også formet av den voksende hovedgårdsdriften fra slutten av 1500- tallet og fram mot 1660. De søkte å skaffe seg hele leilendingsgårder rundt hovedgårdene.

Derimot var det andre drivkrefter bak bøndenes eiendomskjøp på slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet. For i de tilfeller bønder handlet til seg full eiendomsrett til gården eller en annen gård, var ofte intensjonen å kunne få disponere fritt over jord og skog uten fare for at jordherren skulle kunne si dem opp eller legge strenge restriksjoner på for eksempel tømmerhogst. Det var imidlertid ikke adelsmenn, borgere og embetsmenn som først og fremst kastet ut leilendinger, men bondegodseiere som ønsket å sikre sine barn jord, eller bønder som kjøpte seg en gård for å drive den selv.

Når godseiere som kjøpmenn og embetsmenn valgte å selge videre mesteparten av sitt jordegods til bønder, skyldtes det at bøndene var villige til å betale mer enn andre. Salg gav raske og gode inntekter i et marked som utover på 1700-tallet opplevde prisstigning. I tillegg kunne kjøpmenn ivareta sin kontroll over skoger, fosser og fiskeplasser gjennom kontrakter med bøndene om billig levering av tømmer og fisk. Båndene ble i flere tilfeller opprettholdt gjennom gjeldsbinding. En pantobligasjon med tømmerkontrakt kunne for eksempel gi borgerne i Arendal på slutten av 1600-tallet eller 1700-tallet større økonomisk uttelling enn et skjøte på en gård i Aust-Agder eller Vest-Telemark som lå langs tømmervassdragene. Bøndene forpliktet seg til å hogge, sage og levere trelast kun til kreditoren for lave priser. Dermed sikret rike kjøpmenn seg monopol på trelast fra flere bønder.

Det ble mer profittskapende å låne bort penger mot høyere rente enn leieavgifter, og å kunne inngå gunstige kontrakter med debitorer, eller å spekulere kortsiktig i kjøp og salg av eiendom, enn å sitte med store jordegods. Dette hang ikke minst sammen med at staten tidlig søkte å regulere leieavgiftene for leilendingene.

I 1539, etter flere hundre år med agrarkrise og landskyldfall, ble forandring av landskylda gjort avhengig av lagrettekjennelse, og bondelagrettene var av naturlige grunner sjelden interessert i å oppjustere landskyldtakster. Således ble gårdskylda etter reformasjonen i svært mange tilfeller stående uforandret eller underlagt ubetydelige justeringer, til tross for prisstigning. Utover 1800-tallet forsvant landskyld helt som takst, og ble erstattet av pengetakst og andre verdimål.

De ekstra avgiftene i forbindelse med bygsel kom også under regulering. I 1578 blir det satt en fast takst på tredjeårstake på offentlig gods (avgift for fornyelse av kontrakten hvert tredje år) og stadfestet i Christian 4.s norske lov av 1604 som allmenn norm. I forordninger av 1684 og 1685 ble det forsøkt å sette takst for førstebygsel, den store innfestingsavgiften som den nye leilendingen måtte betale for gården. Christian 5.s norske lov av 1687 slo fast at normaltaksten på førstebygsel skulle være 10 riksdaler per skippund, og at tillegg for ressurser som fiskesteder, sager, gode skoger osv. ikke måtte overstige en tredjedel av bondens årsinntekt.

Det som for alvor satte oppløsningen av skyldeiesystemet i gang, var krongodssalgene i 1660-årene, som blir etterfulgt av nye i 1680-årene, 1720-årene og 1750-årene. Salgene innebar at store godsmasser ble tilgjengelig for private godseiere, og dette skapte grunnlag for dannelse av nye eierstrukturer og eieformer. Etter hvert førte salgene til storstilt overgang fra leilendingsvesen til bondeselveie, først på Østlandet, senere i Trøndelag og på Vestlandet. I Nord-Norge og på Sunnmøre ble bøndene først selveiere i stort omfang på 1800-tallet. I 1661 utgjorde bondeselveie i Norge ca. 20 prosent av jordegodset, i 1820-årene hadde selveiet økt til 65 prosent. Overgangen til selveie demonstrerte at jordeiendom hadde mistet betydning for landets sosiale og økonomiske eliter.

Landsomfattende undersøkelser viser at den eksklusive bygselretten, som ble innført på begynnelsen av 1500-tallet, kom til å undergrave skyldeiesystemet fra 1600-tallet av. Fra senest på midten av 1500-tallet var jordeierne seg meget bevisst at de kunne oppnå helt andre fordeler og fortjenester som bygselrådige enn som mindre partseiere. De mindre partseiernes landskyldandeler representerte dessuten på 1500-tallet og 1600-tallet en stadig mindre del av jordegodsinntektene.

På 1600- og 1700-tallet kan derfor bygselretten i økende grad betraktes som det egentlige eiendomsobjekt, og landskyldparter ble redusert til heftelser på gården. På 1700-tallet oppsto betegnelsen «løs landskyld», som innebar en rett til en liten leieavgift som var frosset, uten justering etter prisendring. Videre ble det vanlig at partseiere, med støtte i ny lovgivning, nektet å gi fra seg bygselretten når andre partseiere hadde skaffet seg en skyldpart i gården som var større. Dermed ble bygselretten i enkelte tilfeller knyttet til en fast part, uavhengig av at andre og større parter ble samlet på nye eller andre eierhender.

Alt i 1648 hadde kongen gitt beskjed om at kronen ikke skulle gi fra seg bygselretten selv om andre jordeiere hadde skaffet seg en større part i gården. I 1687 ble dette gjort til en alminnelig regel for alle jordeiere. En jordeier kunne beholde bygselretten selv om andre hadde ervervet seg en part i gården som var større. Til slutt forekom det transaksjoner der bygselrett ble kjøpt og solgt uten å være bundet til en landskyldpart overhodet. Disse lovendringene betydde dødsstøtet for det gamle skyldeiesystemet.

I løpet av 1600- og 1700-tallet mistet landskylda sin funksjon som verdimål på jordeiendom, og eiendomsretten ble nå knyttet til jord, og ikke til skyld. Kongelig lovgivning bidro sterkt til å undergrave skyldeie, gjennom fastfrysing av avgiftsnivå uten hensyn til prisstigning og ved å innføre hevd til bygselrett. Like viktig var det sviktende økonomiske utbyttet, som ble svært merkbart på 1700-tallet.

For dem som ikke var gårdbrukere, hadde gårder i mange tilfeller mistet sin rolle som et økonomisk investeringsobjekt, da avgiftene ble mindre og mindre. Det var ikke lenger nødvendig for økonomiske eliter å eie jord. Kontroll over skog, fosser og fiskeplasser kunne utøves gjennom markedsmessige maktforhold.

For bøndene kom derimot råderett over jord gjennom eiendomsrett til å bli viktigere, da kontrollen over gårdens verdier og sikkerhet for bruksretten fort kunne glipp for leilendinger når nye bønder kjøpte gården. Befolkningsveksten skapte også press på ressursene og større konkurranse om gårdene, og stadig flere endte opp som husmenn. På 1800-tallet var sporene etter lokalkirkegodset ofte ikke noe annet enn «løs landskyld» i gårder omregnet i symbolsk pengeavgift. Dette sto i kontrast til 1600-tallet, da de hadde vært inntektsgivende landskyldinntekter.

På 1700- og 1800-tallet ble hele gårder kjøpt og solgt i et eiendomsmarked med sterk prisstigning. I dette markedet kom odelsretten ofte til å fungere mot sin hensikt. Den forhindret bare i begrenset utstrekning kjøp og salg av jordegods ut av slekta. Snarere tvert om. Slike transaksjoner forekom svært ofte, og odelsretten ble ikke sjelden brukt spekulativt. Den pengehungrige innløste gården på odelen til gammel og redusert pris, før han eller hun avhendet den med god fortjeneste til nye kjøpere etter gjeldende markedspris.

Når hevdstiden for odelsrett ble gradvis redusert, fra 30 år i 1604, til 20 år i 1687 og 10 år i 1771, bidro det aktivt til at odelsretten ble et instrument i et stadig mer markedsintegrert jordeiendomsmarked. Samtidig sikret odelsretten sammen med åsetesretten at eldste sønn eller odelsgutten i mange tilfeller kunne overta gården fra sine foreldre ved arv eller direkte salg etter odelstakst. Odelsretten tjente både rene markedshensyn og rene familieinteresser, og trygget en kontinuitet tilbake til middelalderen.

• leilending
• landskyld
• Norges historie

• Gårdslivet i middelalderen – Norgeshistorie.no
• Godset – Norgeshistorie.no
• Bondesamfunnet i vekst – Norgeshistorie.no
• Husmannsvesenet – Norgeshistorie.no

• Bjørkvik, Halvard og Holmsen, Andreas: Kven åtte jorda i den gamle leiglendingstida, Oslo 1972.
• Dørum, Knut: Oppløsningen av skyldeiesystemet. Eiendomsformer og eierinteresser i Norge ca. 1600−1800, Oslo 1996.
• Dørum, Knut: «Fikk overgangen til selveie betydning for fremveksten av husmannsvesenet ca 1660- 1850?», Historisk tidsskrift 2/1995.
• Dørum, Knut: «The odelsrett in Norway c. 1200—1800: Function and Importance», i Marianne Holdgaard m.fl (red.), Nordic Inheritance Law through the Ages. Spaces of Action and Legal Strategies, Leiden 2020, s. 292—320.
• Holmsen, Andreas: «Gårdene i den gamle matrikkel» og «Overgangen til selveie i Norge», i (red.) Fladby, Rolf (red). Gard, bygd, rike, Oslo 1966.
• Hovstad, Håkon: Enkelte trekk ved jordleielovgivning på 1500- og 1600-tallet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, Oslo 1959.
• Norseng, Per : “Odelsrett – the Norwegian retrait lignager”, i Tore Iversen and John Ragnar Myking (red.), Land, Lords and Peasants. Peasants' Right to Control Land in the Middle Ages and the Early Modern Period ‒ Norway, Scandinavia and the Alpine Region : Report from a Seminar in Trondheim (Trondheim 2005), s. 201-227.
• Sevatdal, Hans: Eigedomshistorie, Hovudliner i norsk eigedomshistorie frå 1600-talet fram mot nåtida. Oslo, 2017.