Utsnitt av maleri av C. F. Vogt, kopiert av C. Olsen.
Christian Magnus Falsen, født i Oslo, norsk politiker og embetsmann, sønn av E. de Falsen. Utdannet jurist; 1808 sorenskriver i Follo, 1814 amtmann i Nordre Bergenhus amt, 1822 generalprokurør, 1825 stiftamtmann i Bergen, 1827 høyesterettsjustitiarius.
Februar 1814 utarbeidet han sammen med lektor Johan Gunder Adler et utkast til en konstitusjon som ble lagt til grunn for Grunnloven av 17. mai samme år. Hvilke deler av utkastet hver enkelt av dem har skrevet, er uklart. Falsen var valgt som representant for Akershus amt på Riksforsamlingen, kom straks til å innta en ledende stilling og var en kraftig talsmann for selvstendighetspolitikken. Som formann i konstitusjonskomiteen var han en drivende kraft i arbeidet for den nye konstitusjon. Juni 1814 sendte Falsen ut et stridsskrift for selvstendighetspartiet, meget svenskfiendtlig i sin tendens og rettet mot unionsplanene. Det er mulig at han her gjorde seg til talsmann for kongens eget syn. Falsen var nemlig nær venn av Christian Frederik. August 1814 ble Falsen tilkalt ved rådslagningene som førte til Mossekonvensjonen, og talte for fortsatt kamp. Meget skuffet over resultatet lot han seg samme måned utnevne til amtmann i Nordre Bergenhus amt.
Falsen møtte på Stortinget 1815–16 som representant herfra. Han hadde hittil ført en bondevennlig politikk, men kom nå i motsetning til bøndene da han sterkt gikk inn for at bare bondegutter skulle utskrives til soldater. 1821 ble han valgt som tingmann for Bergen, og fungerte bl.a. som visepresident og president. Men han ble nå etter hvert velvillig overfor kongen og avvisende overfor bøndene. Han gav etter for Karl Johans trusler i adelssaken, men loven ble likevel drevet igjennom. Han skiftet også i løpet av sesjonen mening om gjeldsoppgjøret med Danmark og foreslo at Norge skulle påta seg hele gjelden etter konvensjonen av 1819.
Falsen ble nå utsatt for voldsomme angrep. Det Norske Nationalblad fremstilte ham som en holdningsløs overløper som gikk den svenske konges ærend. Sterk motstand vakte også en rekke grunnlovsforslag om representasjonsordningen. Falsen foreslo at Lagtinget skulle bli et slags overhus, der ingen bonde kunne ha sete, og at det til Odelstinget bare skulle velges én bonde fra hvert amt. Disse forslag ble enstemmig forkastet på Stortinget 1824. I 1822 lot han seg, uten innstilling fra den norske regjering, utnevne til generalprokurør, en slags kontrollør over administrasjonen i riket. Det stilte ham i sterk motsetning til embetsstanden og førte til at hans fullmakt som representant på det overordentlige storting 1822 bare ble godkjent med svakt flertall. Fra da av var Falsen i virkeligheten politisk en død mann.
Embetsmann og politiker.
Foreldre: Overhoffrettsassessor, senere stiftsoverrettsjustitiarius Envold de Falsen (1755–1808) og Anna Henrike Petronelle ...
Les mer