Håkon Adalsteinsfostre, også kjent som Håkon den gode, var sønn av Harald Hårfagre og tjenestekvinnen Tora Mosterstang. Han ble oppfostret hos kong Athelstan i England hvor han ble oppdratt som kristen.

I 930-årene kom han til Trøndelag, ble tatt til konge og fordrev halvbroren Eirik Blodøks. Håkons herredømme innskrenket seg hovedsakelig til Vestlandet. Han var den første konge som forsøkte å innføre kristendommen i Norge, men gav opp da han møtte motstand. I Hákonarmál roser Øyvind Skaldespiller ham som god hedning.

Snorre forteller at Håkon «satte» Gulatinget og Frostatinget og opprettet leidangen i disse lovområdene. Begge tingene er eldre enn Håkons tid, men det er mulig at Håkon har instituert dem som representasjonsting med lovgivende funksjon (se lagting).

Håkon måtte flere ganger verge riket mot Eirikssønnene. Han ble dødelig såret i et slag mot dem på FitjarStord i 960 eller 961, og hauglagt på kongsgården Seim i Nordhordland. Han skildres som en fager og vennesæl mann, stor både som idrettsmann og som kriger. Sagaen forteller at han hadde en datter, men nevner ingen sønner etter ham.

Til 1000-årsminnet for Håkons død ble det utenfor Fitjar kirke avduket en statue av ham, utført av Anne Grimdalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.