Hålogaland

Hålogaland var det nordligste fylket i Norge i middelalderen. I vikingtiden omfattet Hålogaland det nåværende Nordland fylke, likeledes Troms nordover så langt den faste, norske bosetningen strakte seg, det vil si omtrent til Malangen, og i tidlig middelalder etter hvert med noen utløpere til munningen av Lyngen (Lyngenfjorden). Fra omkring 1300 var det fast, men svært spredt norsk bosetning østover til Vardø der byggingen av Vardøhus festning startet i Håkon 5. Magnussons tid (1307).

Det kan ha vært et lagting for Hålogaland i Vågan, men vi vet nesten ikke noe om det. På 1500-tallet ble de gamle lagtingene erstattet av lagsogn eller lagmannsdømmer, og med mindre justeringer ble disse lagt til grunn for inndelingen i lagsogn på 1600-tallet. Da ble hele Hålogaland nordover til Vardø samlet i ett lagdømme under navnet Steigen basert på navnet på tingstedet, Steigen gård.

Administrativt brukes Hålogaland i dag om Hålogaland lagdømme, som omfatter Nordland og Troms og Finnmark fylker, dessuten Svalbard og Jan Mayen. Hålogaland ble i kirkelig sammenheng brukt om et bispedømme som frem til 1952 omfattet alle de tre nordligste fylkene; dette året ble det delt i henholdsvis Sør-Hålogaland (Nordland fylke) og Nord-Hålogaland (Troms og Finnmark fylke).

Navnet kommer av norrønt Hálogaland. Første ledd er genitiv flertall av folkenavnet háleygir, som er av usikker betydning til tross for en rekke tolkningsforslag.