Hålogaland utgjorde den nordligste delen av Norge i middelalderen så langt nord den faste, norske bosetningen strakte seg. Det vil si omtrent til Malangen allerede i vikingtiden, og etter hvert med noen utløpere til munningen av Lyngen (Lyngenfjorden). Fra omkring 1300 var det fast, men svært spredt norsk bosetning østover helt til Vardø der byggingen av Vardøhus festning startet i Håkon 5. Magnussons tid (1307). Etter dette omfattet Hålogaland i senmiddelalderen hele vår nåværende nordligste landsdel fra Bindal i sør til Vardø i nordøst, dog med unntak av de indre strøkene i Troms og Finnmark.
Det kan ha vært et lagting for Hålogaland i Vågan, men vi vet nesten ikke noe om det. På 1500-tallet ble de gamle lagtingene erstattet av lagsogn eller lagmannsdømmer, og med mindre justeringer ble disse lagt til grunn for inndelingen i lagsogn på 1600-tallet. Da ble hele Hålogaland nordover til Vardø samlet i ett lagdømme under navnet Steigen basert på navnet på tingstedet, Steigen gård.
Administrativt brukes Hålogaland i dag om Hålogaland lagdømme, som omfatter Nordland, Troms, Finnmark, Svalbard og Jan Mayen. Hålogaland ble i kirkelig sammenheng brukt om et bispedømme som frem til 1952 omfattet alle de tre nordligste fylkene; dette året ble det delt i henholdsvis Sør-Hålogaland (Nordland) og Nord-Hålogaland (Troms og Finnmark).
Navnet kommer av norrønt Hálogaland. Første ledd er genitiv flertall av folkenavnet háleygir, som er av usikker betydning til tross for en rekke tolkningsforslag.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.