Jæren

Jæren er det lave, flate kystområdet sør for Boknafjorden i Rogaland. Det egentlige Jæren, Låg-Jæren, er den 10–15 km brede randen langs kysten fra Brusand vel 15 km nordvest for Egersund, og 60 km nordover til Tungenes, nordspissen av halvøya mellom Gandsfjorden og Nordsjøen. Dette området, cirka 700 km², er Norges største lavslette.

Administrativt brukes navnet om Jæren i flere sammhenger med noe ulik avgrensning. Som tingrettsdistrikt omfatter det bare kommunene Hå, Klepp, Time og Sola, altså bare den søndre delen av det egentlige Jæren. Jæren prosti omfatter også bare søndre del av Jæren, kommunene Hå, Time, Klepp og Gjesdal.

Geografisk regner en til Jæren alle de fem nevnte kommunene på Sør-Jæren i tillegg til Sandnes, Stavanger og Randaberg, med unntak av de østre delene av Sandnes og Gjesdal og søndre del av Hå, der landskapet bryter nokså klart med det en finner ellers på Jæren.

For enkelthets skyld ser en imidlertid bort fra disse unntakene basert på naturgeografiske forhold, og inkluderer alle de åtte ovennevnte kommunene i sin helhet med til Jæren. Etter en slik definisjon omfatter Jæren i alt 1642 km² og har 313 515 innbyggere (2017), 66 prosent av Rogalands folketall.

Låg-Jæren er en lavtliggende hylle i det faste fjell bestående av omdannede, kambrosiluriske skifere (fyllitt). Fyllitten er dekket av mektige lag morenemateriale som gir dagens landskap dets karakter.

Den vanlige teorien om Jærens tilblivelse går ut på at en bre (Skagerrakbreen) fra sørøst under nest siste istid har lagt opp en mektig morene på den lave hyllen. Morenematerialet er skrapt opp fra havbunnen og består for det meste av kalkholdig leire, stedvis med betydelige mergelforekomster. Over denne er det under siste istid avsatt et tynt morenelag, lagt opp av breen, som har støtt over grunnfjellet i nordøst. Materialet i denne øvre morenen er sand, grus og stein. I sør er dette øvre laget sparsomt; stedvis mangler det. Tykkelsene på morenematerialet går opp i over 100 m i sør; det minker nordover.

Bare få steder stikker bart fjell opp av Låg-Jærens morenedekke, for eksempel i og omkring Stavanger. Overgangen til Høg-Jæren (over ca. 120 moh.) er skarp i nord og tydelig også i sør. Heilandskapet på Høg-Jæren har bare et sparsomt morenedekke (sand og grus) over grunnfjellet i undergrunnen.

Kystlinjen langs Jæren er sør for Sola forholdsvis rettskåret og nesten uten øyer utenfor. I nord trenger blant annet Hafrsfjorden inn, og her finnes noen mindre øyer utenfor kysten. Langs stranden er det flygesand, særlig i nord. I sør har brenningene lagt opp en mer eller mindre sammenhengende voll av rullestein. Jæren mangler marine avsetninger. Man regner at Jæren har vært trebar fra klimaforverringen ved inngangen til jernalderen.

Jærstrendene med innsjøene innenfor er blant de fuglerikeste områdene i landet, og et viktig overvintrings- og hekkeområde for en rekke arter. Jærstrendene landskapsvernområde ble opprettet 1977.

Jæren ble tidlig isfritt og derved tidlig bosatt. Det er gjort en rekke funn fra steinalder og bronsealder, men særlig de rike funnene fra jernalder og vikingtid er interessante. Her er de rikeste funn av jernalderbebyggelse i Norge. Flere usammensatte gårdsnavn vitner også om meget gammel bosetning (Sola, Sele, Orre, Hå, Reve osv.). Dagens bosetning er i dominerende grad konsentrert til Låg-Jæren.

Av Jærens befolkning bodde 93 prosent i tettsteder i 2017. Folketallet øker raskt både i byene og landdistriktene, for Jæren samlet økte det med gjennomsnittlig 1,8 prosent årlig i perioden 2007–2017, mot 1,6 prosent i Rogaland og 1,2 prosent i landet som helhet.

De største tettstedene utenom Stavanger/Sandnes er (innbyggertall fra 2016): Bryne (11 832), Ålgård/Figgjo (11 231), Kleppe/Verdalen (8944), Kvernaland (7272), Tananger (6528), Nærbø (7055) og Hommersåk (6367).

Helt til midten av 1800-tallet ble Jærens jordbruksressurser dårlig utnyttet, i første rekke som følge av storsteinet jord og stort innslag av lynghei, torvmyr og vannsyk jord. Fra 1860-årene begynte en nydyrkingsperiode som mot slutten av 1800-tallet ble stimulert av blant annet tekniske nyvinninger, bedret kommunikasjon (Jærbanen åpnet i 1878) og utviklingen av landbrukssamvirket.

Flere til dels store vann er uttappet, myrer drenert, sur lynghei er lagt under plogen og jorden er renset for stein. Naturlig torvmyr, som tidligere var et karakteristisk trekk i landskapet, er det lite igjen av. Det finnes ennå atskillig dyrkbar jord som ikke er dyrket opp, samtidig som dyrket jord mange steder kommer i konflikt med utbyggingsbehov.

Jorden er i utgangspunktet ikke spesielt næringsrik, og før de moderne landbruksmaskinene gjorde sitt inntog, kostet det et uendelig slit å få den dyrkbar. Jærens fortrinn som jordbruksområde er først og fremst knyttet til klimatiske forhold og jordens egnethet til maskinell drift. Vekstperioden og beitetiden er lang, og forholdet mellom varme og nedbør er gunstig for gressvekster og rotfrukter. Hovedvekten i jordbruket ligger på husdyrproduksjon: melkeproduksjon, svine- og hønsehold, samt sauehold på Høg-Jæren og i de tilstøtende områder av Dalane.

De åtte kommunene på Jæren har 0,5 prosent av Norges landareal og 6,0 prosent av folketallet (2017). Til sammenligning har området 4,7 prosent av jordbruksarealet, men bare 0,9 prosent av kornarealet. Husdyrholdet er meget stort, og Jæren har 22,4 prosent av landets avlssvin, 16,7 prosent av hønsene og 10,3 prosent av storfeet (2016). Avlingene per arealenhet og avkastningen per dyr er dessuten gjennomgående høyere enn ellers i landet. Jæren har en rekke offentlige institusjoner tilknyttet jordbruket, blant annet forsøksgårder, kontrollstasjoner og stamsædgårder.

Industrien på Jæren er meget betydelig; viktigst er verkstedindustrien med 66 prosent av industriens sysselsatte (2015) hvorav 27 prosent i maskinindustri, 13 prosent i metallvareindustri og 20 prosent i bygging av skip og oljeplattformer. Viktigste industribransjer ellers er næringsmiddelindustrien med 20 prosent av de sysselsatte i industrien.

Det er et typisk trekk ved en stor del av industrien på Jæren at den er knyttet til eller vokst frem av jordbruket, for eksempel næringsmiddelindustri (meierier, slakterier og lignende) og landbruksredskaps- og landbruksmaskinindustri. Landets største bedrifter i sistnevnte bransje ligger på Jæren (Bryne, Kleppe, Kvernaland og Nærbø). Ellers merkes bransjene gummi-, plast- og mineralsk industri (blant annet flint- og porselensproduksjon på Figgjo i Sandnes), trevareindustri (blant annet ferdighusproduksjon) og grafisk industri (særlig i Stavanger) som har henholdsvis tre, tre og to prosent av industriens sysselsatte (2015). Det er et nytt, stort industriområde på Forus, i grenseområdet mellom Stavanger, Sola og Sandnes, med blant annet landets største slakteri og et større forretningssenter.

Sørlandsbanen går sentralt gjennom Låg-Jæren, og de fleste av de største tettstedene på Jæren ligger ved jernbanen. Det er hyppige avganger med lokaltog på strekningen Stavanger-Egersund; det er dobbeltspor på strekningen Stavanger-Sandnes fra 2009. Ny stor godsterminal åpnet ved Ganddal stasjon i Sandnes i 2008.

Hovedveien over Jæren er Fv. 44 (Stavanger–Sandnes–Bryne–Egersund). E 39 tar fra Sandnes en østlig trasé gjennom tynt bebodde områder på Høg-Jæren. Ryfylkeveien, Rv. 13, har sitt utgangspunkt i Sandnes. For øvrig har Jæren et tett veinett.

Det arbeides med fergefri veiforbindelse mellom Stavanger og Ryfylke (Ryfast) og fergefri kryssing av Bokanafjorden er under planlegging (Rogfast, se Stavanger – samferdsel). Det er internasjonal lufthavn på Sola (Stavanger Lufthavn, Sola).

• Dialekter på Jæren

• Jøssang, Lars Gaute: Industrieventyret på Jæren : 1800-2000, 2004, isbn 82-90929-19-6, Finn boken
• Lye, Kåre Arnstein, red.: Jærboka, 1978-81, 3 b., Finn boken
• Lærdal, Snorre m.fl.: Oppdag Jæren : ei vandring i natur og kultur, 2007, isbn 978-82-92579-09-1, Finn boken