Helt fra midten av 1800-tallet har det vært minst to ulike tolkninger av landsnavnet Norge (bokmål) og Noreg (nynorsk):

  1. ’Landet mot nord’ – norðrvegr
  2. ’Landet langs de smale fjordene’ – norvegr

Den tradisjonelle forklaringen av landsnavnet går ut på at navnet kommer fra norrønt *norðrvegr og betyr ‘veien mot nord’ eller ‘landet mot nord’.

Førsteleddet blir i så fall knyttet til himmelretningen norðr (gammelnorsk ‘nord’, slik at navnet tilsvarer austr-vegr (‘land mot øst’), vestrvegr (‘land mot vest’) og suðr-vegr (‘landene mot sør’, det vil si Tyskland, Italia). Blant de norske språkhistorikerne var det særlig Didrik A. Seip som forsvarte denne tolkningen.

Så tidlig som i 1847 lanserte studenten Niels Halvorsen Trønnes en annen teori som gikk ut på at landsnavnet Norge og Noreg ikke kommer av norrønt norð(r), men av dialektordet nor, som betyr ’smalt eller trangt sund’.

Denne teorien ser Norge-navnet i sammenheng med gammelnorsk nór ’smalt vassdrag, sund’ og engelsk narrow. Landsnavnet kan da forklares som ’veien langs de smale/trange fjordene og sundene’, eller slik Trønnes uttrykker det «strøget (vegr) med de trange Fjorde og innsjøer (nórar), Sund-Landet».

Senere ble denne teorien presisert av den svenske filologen Adolf Noreen i boken Svenska etymologier (1897). Både Noreen og Trønnes mente at den tradisjonelle forklaringen av Norge og Noreg ikke holdt mål, verken språklig eller saklig. Teorien har også fått støtte i nyere tid, og inntar blant annet en sentral stilling i firebindsverket Norsk språkhistorie i 2015.

Forestillingen om den nasjonale enheten Norge innenfor Norden vokser fram i vikingtiden. Fra først av var det trolig bare kyststripen vestover og nordover som het Norge. I Orkneyinga saga blir kystlinjen nord for Bergen betegnet som veien til sagnkongen Nor.

De eldste formene av landsnavnet Norge møtes i utenlandske skrifter fra 800-tallet: Nortuagia i Durham minnebok ca. 840, Norðweg og norðmanna land i kong Alfreds bearbeidelse av Ottars reiseberetning ca. 880, og Nort(h)wegia og Norwegia i en fransk krønike fra ca. 900. Disse utenlandske skriftene bruker altså former med ð.

Både den danske Jellingsteinen (Jylland, ca 960-980) og den norske Kulisteinen (ca 1020), som er geografisk mer sentrale enn de ovennevnte latinske og gammelengelske formene, har derimot skrivemåter uten ð. Den eldste belagte nordiske formen av landsnavnet Norge er nuruiak (dvs. Norveg i akkusativ) på Jellingsteinen. Den eldste skrivemåten av landsnavnet i norske kilder er inuriki (í Noregi / Nóregi, dativ) på Kulisteinen, også her uten ð. Formen *Norð(r)vegr finnes altså ikke dokumentert i noen eldre norrøne tekster.

Teorien om at førsteleddet er nor- og ikke norð styrkes også av uttalen: Med grunnlag i de eldste norrøne skriftformene og skaldediktningen kan det slås fast at førsteleddet av landsnavnet Noregr har lang vokal ó i eldre norrønt, f.eks. genitiv Nóregs hos Sigvat Tordsson, hovedskalden til Olav den hellige. Det som indikerer vokallengden er innrim (aðalhending) i den eldste skaldediktningen mellom Nóregr og ord som fóru (preteritum flertall av det sterke verbet fara) og adjektivet stórr (’stor’). Førsteleddet kan derfor tolkes som gammelnorsk nór ’trang vik eller fjord, smalt sund eller farvann’ som har lang rotvokal i motsetning til norðr ’nord’ med kort rotvokal. Nóregr er i så måte beslektet med nor ’noe trangt’ og engelsk narrow. Et annet argument som taler mot den tradisjonelle tolkningen ’veien mot nord’ er at formen *Norð(r)-vegr trolig ville ha utviklet seg til *Norrvegr med dobbel -rr- (slik som landsdelen Norrland fra *Norðland, i Sverige).

Førsteleddet i landsnavnet er også identisk med den mytologiske Norges-kongen Nor. Det finnes som Nórr (sterk form) og Nóri (svak form) i Orkneyinga saga (samt Flatøybók) og i Historia Norwegiæ. Kong Nor blir her fremstillt som Norges grunnlegger og den første Norges-kongen: «Sá var konungr forðum, er Nóri hét, er fyrst byggði Nóreg». I Orkneyinga saga blir kystlinjen nord for Bergen betegnet som veien til Kong Nor, dvs. Nór-vegr, og Nórafjorðr forklares som Kong Nors fjord.

’Nor’ og ’nore’ inngår også i en rekke stedsnavn i betydningen “noe smalt, lite eller sammentrykt”; blant annet kan det nevnes Nore (kommunen Nore og Ulvdal), Norefjord, Norefjell, Norheimsund (gno. Nor(h)eim-sund), Norangsfjord, Norangsdal og Noresund. For å illustrere dette kan det nevnes gården Nore i Krødsherad som ligger ved et smalt sund (Noresund) i innsjøen Krøderen.

Alle teorier om landsnavnet er enige om at sisteleddet skal tolkes som ’veg’, det vil si skipslei, land eller egn.

Dette kan blant annet slås fast ut fra Jellingsteinen og norrøne skaldevers fra 900-tallet og litt ut på 1000-tallet. At sisteleddet kommet fra norrønt vegr bekreftes også av andre vesteuropeiske språk: Nor-way (engelsk), Nor-wegen (tysk) og Nor-vège (fransk).

Allerede i de eldste norrøne håndskriftene blir navnet skrevet uten v, altså Noreg(h)r, ved siden av den eldre formen Norvegr/Nórvegr, særlig i gammelislandsk og i den eldste norrøne skaldediktningen.

I norske dialekter har den tradisjonelle uttalen av navnet vært vekslende. Minst utbredelse har Noreg, som kanskje kan henføres til deler av Telemark og Aust-Agder. Bredere grunnlag har Norig med uttalt g i en del bygdemål i Vest-Agder, og en eldre uttale Nåri langs kysten fra Ryfylke til Oslofjorden. Fra østlandske fjellbygder og i store deler av Trøndelag rår Nåri eller Nårri med enstavings tonelag. Vanligst i dialektene er uttalen Nårje, Norge, dels (og oftest) med tostavings, dels med enstavings tonelag. Da Ivar Aasen skrev diktet Grønlandsreisa (trykt 1848), brukte han navneformen Norge, men ellers var etter hans forslag Norig lenge den mest brukte formen i landsmålet. I 1917 ble Norig og Norge sidestilt i landsmål, men i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk. I bokmål har Norge alltid vært eneform.

  • Sandøy, Helge og Agnete Nesse (red.) (2015). Norsk språkhistorie, Novus. Se særlig bind 4, kapittelet «Vikingtiden».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.