Neuschwanstein

Slottet er et omkring 150 meter langt, lukket borganlegg i nyromansk stil og består av fem sammenbygde, tårnprydede fløyer i tre til fem etasjer over en høy sokkel, gruppert rundt en øvre borggård i vest og en nedre borggård i øst. Byggematerialet er tegl, men alle fasader (bortsett fra porthuset i øst, hvor Ludvig i 1882 hadde latt innrede en enkel leilighet for sine hyppige besøk på byggeplassen) er kledd med hvit kalkstein og detaljer i sandstein og marmor. Den største bygningen er hovedfløyen «palasset» i sørvest med sine to tårn; nordfløyen med «ridderhuset» avsluttes mot øst av det 45 meter høye Viereckturm ('firkanttårnet'), som er bygd sammen med det L-formede porthuset. Det var opprinnelig planlagt et høyt sentraltårn og et frittliggende slottskapell i den øvre borggården, men disse ble aldri bygd.

Neuschwanstein ligger på en åsrygg nord for slottet Hohenschwangau, som kongens far, Maximilian 2., hadde restaurert, og der Ludvig tilbrakte mange somrer i oppveksten. Da han overtok den bayerske tronen etter farens død i 1864, begynte han å planlegge gjenreising av to middelalderborger i området, Hinterhohenschwangau og Vorderhohenschwangau, som hadde ligget i ruiner siden 1700-tallet. Etter at han i 1867 hadde besøkt de nylig gjenreiste borgene Wartburg ved Eisenach og Pierrefonds sørøst for Compiègne i Frankrike, tok planen en ny form: Nå ville Ludvig gjøre det nye slottet til et privat tilfluktssted for seg selv, langt borte fra hovedstaden München og hans kongeplikter, hvor han i fred kunne hengi seg til sine romantiske fantasier om middelalderens ridderliv.

Ludvig overlot til teatermaleren Christian Jank å utarbeide de første skissene; etter hvert overtok arkitektene Eduard Riedel og Georg von Dollmann, men kongen fulgte selv arbeidet nøye, og mye av sluttresultatet bygde på hans egne ideer. Ludvig var en stor beundrer av komponisten Richard Wagner, og flere av bygningselementene henspiller direkte på scener fra Wagners operaer.

Kongen betalte byggearbeidene av egne midler, men prosjektets omfang og de mange og kostbare endringene han forlangte, gjorde at han måtte spe på med store private lån. Dette bidro i høy grad til at regjeringen i juni 1886 fikk kongen erklært umyndig og ute av stand til å regjere. Han ble formelt avsatt og måtte flytte fra Neuschwanstein til slottet Berg ved Starnberger See, hvor han dagen etter ble funnet druknet sammen med livlegen Bernhard von Gudden. Begge hadde merker etter slagsmål, men det er uklart om det dreide seg om en ulykke eller drap/selvmord.

De delene av slottet som kan besøkes innvendig befinner seg alle i den vestlige hovedfløyen, som egentlig er to sammenbygde bygningskropper som møtes i en stump vinkel. De ferdigstilte rommene ligger i fløyens tredje og fjerde etasje (samt kjøkkenet i første etasje) og bærer alle preg av historismen, 1800-tallets romantiske, men urealistiske forestillinger om fortidens – og især middelalderens – kunstneriske uttrykksformer.

Tredje etasje rommer kongens praktleilighet og den 240 kvadratmeter store tronsalen; den sistnevnte fyller, med sin takhøyde på 13 meter, tredje og fjerde etasje i den vestligste delen av bygget. Salen ble designet av kongens siste arkitekt Julius Hofmann etter forbilde av slottskirken i München og utsmykket med veggmalerier av Wilhelm Hauschild med bibelske og mytiske motiver. Tronen, som aldri ble ferdig, skulle stå på et opphøyd podium i en halvsirkelformet apsis; veggmaleriene her forestiller seks europeiske helgenkonger, blant dem Olav den hellige. Kongens leilighet øst for tronsalen består av åtte store og tre små rom, alle utstyrt med veggmalerier, gobeliner og møbler i «middelalderstil».

Slottets største rom er «sangersalen» i fjerde etasje over kongens leilighet. Salen er 27 meter lang og 10 meter bred og har som forbilde to saler i borgen Wartburg og slik Wagner forestilte seg en slik sal i sceneanvisningene til flere av sine operaer. Også her er veggene utsmykket med malerier av motiver fra germansk mytologi.

Andre etasje i denne fløyen rommer i dag kontorer og museumsbutikk, mens slottskjøkkenet, lagerrom og værelser for tjenerskapet er lagt til underetasjen.

I kontrast til slottets middelalderlige utseende og utsmykning er de godt skjulte tekniske installasjonene, som blant annet omfattet elektrisk belysning, sentralfyring, vannklosetter, matheis og telefonsentral med linjer til de viktigste rommene.

• Bayern
• eldre arkitektur i Tyskland
• Ludvig 2. av Bayern
• Tysklands historie 1806–1918