Maximilian 2. Josef (konge av Bayern)

Maximilian var eldste sønn av daværende kronprins (senere konge) Ludvig 1. og vokste opp i Würzburg i en søskenflokk på åtte, blant dem de yngre brødrene Otto (senere kong Otto 1. av Hellas) og Luitpold. Da farfaren Maximilian 1. døde i 1825 og faren overtok tronen, ble Maximilian kronprins.

Han studerte statsrett og historie ved universitetene i Göttingen og Berlin (under Leopold von Ranke) og hadde filosofen Friedrich Schelling som privatlærer i München. I 1832 kjøpte han borgruinen Schwanstein sørvest for München og lot den italienske arkitekten Domenico Quaglio bygge den om til et nygotisk sommerslott, som han døpte Hohenschwangau. Slottet ble senere inspirasjonskilde for sønnen Ludvig 2. da denne bygde sitt slott Neuschwanstein i nærheten.

I 1842 giftet Maximilian seg med prinsesse Marie av Preussen (1825–1889), som var kusine til de prøyssiske kongene Fredrik Vilhelm 4. og Vilhelm 1. Ekteparet fikk to sønner, Ludvig 2. og Otto (1848–1916), som begge etter tur ble konger av Bayern, men døde barnløse.

Maximilian trivdes i rollen som kronprins og hadde forberedt seg godt til en dag å overta tronen, men ingen kunne forutse at tronskiftet skulle skje under så dramatiske omstendigheter. Hans forhold til foreldrene hadde lenge vært anstrengt, og bedre skulle det ikke bli da faren i 1845 i full offentlighet innledet et skandalepreget utenomekteskapelig forhold med den skotsk-irske danserinnen Elizabeth Gilbert (1821–1861), bedre kjent under kunstnernavnet Lola Montez.

Kong Ludvigs familie og hans rådgivere forsøkte forgjeves å få ham til å avslutte forholdet, men i februar i revolusjonsåret 1848 kom det til opptøyer ved universitetet i München, da forskjellige studentforeninger støtte sammen i strid om Montez skulle bli innlemmet i en av foreningene. Kongen svarte med å stenge universitetet, men ble tvunget til å omgjøre beslutningen dagen etter, og 20. mars abdiserte han frivillig til fordel for Maximilian.

Da Maximilian overtok tronen hadde februarrevolusjonen allerede spredd seg fra Frankrike til mange av de tyske statene. I det førindustrielle og katolske Bayern var det imidlertid lite grobunn for kommunistisk inspirerte omveltninger, og Maximilian kunne derfor uten særlig motstand drive igjennom den liberale forfatningsreformen som faren (delvis under tvang) hadde påbegynt. Forfatningsreformen innebar blant annet en overgang til en konstitusjonell monarkisk styreform, der pressesensuren og bøndenes stavnsbånd var opphevet, den folkevalgte nasjonalforsamlingen hadde innflytelse over lovgivningsprosessen og regjeringen stod ansvarlig overfor de folkevalgte for sine beslutninger.

Men det skulle ikke ta lang tid før den folkelige motstanden viste seg. Den nye kongen forsøkte blant annet å bedre forholdene for den stedlige jødiske befolkningsgruppen, som i hovedsak bestod av fremgangsrike håndverkere, småkjøpmenn og pengeutlånere i byene. Men disse forsøkene ble motarbeidet av så vel den katolske kirken og dens tilhengere som av den fremvoksende kapitalistklassen i storbyene, og allerede ett år etter tronbestigelsen innså Maximilian at det var bedre å holde seg inne med de gruppene som både formelt og reelt hadde makten i Bayern.

Til gjengjeld opplevde han stor støtte, både i folket og blant elitene, for den politikken han førte innenfor Det tyske forbund. Som forsvarer av en sterk og selvstendig bayersk stat valgte han å holde Bayern utenfor bestrebelsene om en tysk samling under prøyssisk eller østerriksk ledelse, men arbeidet isteden for at de mellomstore tyske statene (deriblant kongedømmene Hannover, Sachsen og Württemberg) skulle stå sammen – under Bayerns ledelse – mot de to dominerende statene i forbundet.

Utgangspunktet var vel ikke det beste, ettersom han allerede i 1850 hadde alliert seg med Østerrike i en straffeekspedisjon mot Hessen, som ble støttet av Preussen. Prosjektet strandet raskt, da Preussen og Østerrike for en tid sluttet fred, og i løpet av 1850-årene måtte Maximilian erkjenne at han hadde lite å stille opp politisk eller militært mot de store motstanderne. Han slapp i hvert fall å oppleve at rivalene i 1866 gikk i krig mot hverandre, med prøyssisk seier, oppløsning av forbundet og endelig tysk samling i 1870 som resultat. Maximilian døde i 1864, og hvordan hans prøyssiske hustru stilte seg til den senere utviklingen vet vi ikke.

• Bayern
• Det tyske forbund
• Tysklands historie 1806–1918