Litt over femti prosent av den tyske befolkningen hører til kristne kirker; de kristne er omtrent likt fordelt mellom katolikker og protestanter (2019). Prosentandelen er raskt fallende, og forventes å falle til en tredjedel av befolkningen innen 2060. Mellom fire og fem prosent er muslimer. Den jødiske minoriteten teller litt over hundre tusen mennesker. Prosentandelen av befolkningen som melder at de ikke har noen religiøs tilhørighet er på rundt 36 prosent, et tall som er raskt stigende.

I Tyskland må medlemmer av de største religiøse samfunnene betale en kirkeskatt på mellom åtte og ni prosent mens ikke-medlemmer slipper å betale. Noe av nedgangen i medlemskap i disse trossamfunnene blir derfor ofte forklart økonomiske.

Historikk

Martin Luther

Martin Luther (1483–1546), som er aller mest kjent for den sentrale rollen han spilte under reformasjonen, hadde stor betydning for utviklingen av et enhetlig tysk skriftspråk.

De kirkelige forholdene i Tyskland speiler fortsatt i stor grad den religiøse inndelingen av landet fra religionsfreden i Augsburg i 1555, hvor det ble bestemt at cuius regio – eius religio, «den som styrer (fyrsten), skal bestemme religionen», det vil si om den skal være katolsk, luthersk eller reformert. Dette prinsippet ble stadfestet ved freden i Westfalen i 1648, etter trettiårskrigen.

Det har ført til at noen områder er overveiende lutherske, som for eksempel Schleswig-Holstein (rundt 87 prosent lutherske), mens andre er overveiende katolske, som Bayern (over 70 prosent katolske). Varig virkning fikk også Fredrik Wilhelm 3 av Preussens påbud fra 1817 om at lutherske og reformerte kirker skulle gå sammen i en union. Man har etter dette i Tyskland både lutherske, reformerte og unerte kirker, med fellesbetegnelsen evangeliske.

Etter revolusjonen i 1918 ble stat og kirke skilt, men staten innkrever fortsatt kirkeskatt av medlemmer. Landskirkene (Landeskirchen) er biskopelig/synodalt organisert. Kirkene har stor tilslutning, selv om antikirkelig propaganda førte til utmeldelser i 1920-årene og den «tyske trosbevegelse» etter 1933 førte til nye utmeldelser. De uttrådte utgjorde i 1939 likevel bare 7–8 prosent av befolkningen. Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 fikk de «tyske kristne» makten i de fleste landskirkene og i den nye «rikskirken», og man fikk en 12 års heftig kirkekamp.

Etter Tysklands sammenbrudd i andre verdenskrig i 1945 vendte mange seg til kirkene, uten at man likevel kan tale om noen religiøs vekkelse. Sommeren 1945 vedtok representanter for de evangeliske kirkene retningslinjer å samles under en organisasjon, kalt Evangelische Kirche in Deutschland (EKD). Denne nasjonale kirkeorganisasjonen utviklet seg i praksis til en union av selvstendige delstatskirker. De lutherske kirkene er sluttet sammen i Tysklands forente evangelisk-lutherske kirke (Vereinigte Evangelisch-Lutherische Kirche Deutschlands, VELKD). I årene 1968–1991 var både EKD og VELKD delt i en østtysk og en vesttysk avdeling.

Siden 1960-årene har kirkene ytet stor humanitær hjelp til andre land, særlig i utviklingsland (Brot für die Welt og det katolske Caritas). De protestantiske kirkene har medlemskap både i Kirkenes Verdensråd og Det lutherske verdensforbund.

Den ateistiske statsideologien i det tidligere Øst-Tyskland virket hemmende på det religiøse liv. Ved sammenslutningen med Vest-Tyskland i 1991 var nesten 70 prosent av den østtyske befolkningen uten medlemskap i noen kristen kirke. Kirken i Øst-Tyskland fikk imidlertid friere tøyler fra 1978 av, og ble i denne perioden en viktig arena for kulturliv og fri samfunnsdebatt i det ellers strengt kontrollerte kommunistsamfunnet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg