Martin Luther (1483–1546), som er aller mest kjent for den sentrale rollen han spilte under reformasjonen, hadde stor betydning for utviklingen av et enhetlig tysk skriftspråk.
Ca. 70 % av den tyske befolkningen hører til kristne kirker; de kristne er omtrent likt fordelt mellom katolikker og protestanter. Ca. 3,7 % er muslimer. Den jødiske minoriteten teller i underkant av 100 000. Rundt 25 % regnes å være uten religiøs tilknytning.
Flertallet av protestantene er medlemmer av evangeliske unionskirker, som hovedsakelig omfatter lutherske kirker (ca. 70 %), men også mange reformerte.
De kirkelige forhold i Tyskland er fremdeles i stor grad bestemt av prinsippet fra religionsfreden i Augsburg 1555: cuius regio – eius religio, den som styrer (fyrsten), skal bestemme religionen, dvs. om den skal være katolsk, luthersk eller reformert. Dette prinsippet ble stadfestet ved freden i Westfalen 1648. Det har ført til at noen områder er overveiende lutherske, som f.eks. Schleswig-Holstein (ca. 87 % lutherske), mens andre er overveiende katolske, som Bayern (over 70 % katolske). Varig virkning fikk også Fredrik Wilhelm 3 av Preussens påbud fra 1817 om at lutherske og reformerte kirker skulle gå sammen i en union. Man har etter dette i Tyskland både lutherske, reformerte og unerte kirker, med fellesbetegnelsen evangeliske.
Etter revolusjonen 1918 ble stat og kirke skilt, men staten innkrever fortsatt kirkeskatt av medlemmer. Landskirkene (Landeskirchen) er biskopelig/synodalt organisert. Kirkene har stor tilslutning, selv om antikirkelig propaganda førte til utmeldelser i 1920-årene og den «tyske trosbevegelse» etter 1933 førte til nye utmeldelser. De uttrådte utgjorde i 1939 likevel bare 7–8 % av befolkningen. Etter Hitlers maktovertakelse fikk de «tyske kristne» makten i de fleste landskirkene og i den nye «rikskirken», og man fikk en 12 års heftig kirkekamp (se kirkekampen).
Etter Tysklands sammenbrudd i 1945 vendte mange seg til kirkene, uten at man likevel kan tale om noen religiøs vekkelse. Sommeren 1945 vedtok representanter for de evangeliske kirkene retningslinjer for en samlet evangelisk kirke, Evangelische Kirche in Deutschland (EKD), men denne er i stedet blitt en union av selvstendige landskirker. De lutherske kirkene er sluttet sammen i Tysklands forente evangelisk-lutherske kirke (Vereinigte Evangelisch-Lutherische Kirche Deutschlands, VELKD). 1968–91 var både EKD og VELKD delt i en østtysk og en vesttysk avdeling.
Siden 1960-årene har kirkene ytet stor humanitær hjelp til andre land, særlig i den tredje verden (Brot für die Welt og det katolske Caritas). De protestantiske kirkene har medlemskap både i Kirkenes Verdensråd og Det lutherske verdensforbund.
Den ateistiske statsideologien i det tidligere Øst-Tyskland virket hemmende på det religiøse liv. Ved sammenslutningen med Vest-Tyskland var nesten 70 % av den østtyske befolkningen uten medlemskap i noen kristen kirke.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.