De kirkelige forholdene i Tyskland speiler fortsatt i stor grad den religiøse inndelingen av landet fra religionsfreden i Augsburg i 1555, hvor det ble bestemt at cuius regio – eius religio, «den som styrer (fyrsten), skal bestemme religionen», det vil si om den skal være katolsk, luthersk eller reformert. Dette prinsippet ble stadfestet ved freden i Westfalen i 1648, etter trettiårskrigen.
Det har ført til at noen områder er overveiende lutherske, som for eksempel Schleswig-Holstein (rundt 87 prosent lutherske), mens andre er overveiende katolske, som Bayern (over 70 prosent katolske). Varig virkning fikk også Fredrik Wilhelm 3 av Preussens påbud fra 1817 om at lutherske og reformerte kirker skulle gå sammen i en union. Man har etter dette i Tyskland både lutherske, reformerte og unerte kirker, med fellesbetegnelsen evangeliske.
Etter revolusjonen i 1918 ble stat og kirke skilt, men staten innkrever fortsatt kirkeskatt av medlemmer. Landskirkene (Landeskirchen) er biskopelig/synodalt organisert. Kirkene har stor tilslutning, selv om antikirkelig propaganda førte til utmeldelser i 1920-årene og den «tyske trosbevegelse» etter 1933 førte til nye utmeldelser. De uttrådte utgjorde i 1939 likevel bare 7–8 prosent av befolkningen. Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 fikk de «tyske kristne» makten i de fleste landskirkene og i den nye «rikskirken», og man fikk en 12 års heftig kirkekamp.
Etter Tysklands sammenbrudd i andre verdenskrig i 1945 vendte mange seg til kirkene, uten at man likevel kan tale om noen religiøs vekkelse. Sommeren 1945 vedtok representanter for de evangeliske kirkene retningslinjer å samles under en organisasjon, kalt Evangelische Kirche in Deutschland (EKD). Denne nasjonale kirkeorganisasjonen utviklet seg i praksis til en union av selvstendige delstatskirker. De lutherske kirkene er sluttet sammen i Tysklands forente evangelisk-lutherske kirke (Vereinigte Evangelisch-Lutherische Kirche Deutschlands, VELKD). I årene 1968–1991 var både EKD og VELKD delt i en østtysk og en vesttysk avdeling.
Siden 1960-årene har kirkene ytet stor humanitær hjelp til andre land, særlig i utviklingsland (Brot für die Welt og det katolske Caritas). De protestantiske kirkene har medlemskap både i Kirkenes Verdensråd og Det lutherske verdensforbund.
Den ateistiske statsideologien i det tidligere Øst-Tyskland virket hemmende på det religiøse liv. Ved sammenslutningen med Vest-Tyskland i 1991 var nesten 70 prosent av den østtyske befolkningen uten medlemskap i noen kristen kirke. Kirken i Øst-Tyskland fikk imidlertid friere tøyler fra 1978 av, og ble i denne perioden en viktig arena for kulturliv og fri samfunnsdebatt i det ellers strengt kontrollerte kommunistsamfunnet.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.