Jernvinna er utvinning av jern fra myrmalm. I Norden har det vært vunnet ut jern fra myrmalm fra omkring 500 f.Kr. De eldste jernvinneanleggene kjennes fra Sverige, der studiet av forhistorisk jernfremstilling har vært drevet mer intensivt enn i de andre nordiske landene.

I Norge er de eldste daterte jernvinneanleggene fra førromersk jernalder (500 f.Kr.– Kr.f.).

I forhistorisk tid ble jernet fremstilt ved en direkte prosess. Malmklumper ble gravd frem fra myrene, tørket, røstet og knust. Den røstede malmen ble sammen med trekull plassert i blesterovner, og luft tilført ved hjelp av blåsebelger eller naturlig trekk. Ved å holde temperaturen på vel 1200 °C ble slagget flytende, mens jernet ikke smeltet, men var en seig masse. Slagget ble tappet fra, og jernluppen ble deretter hamret fri for slaggrester.

Slagget fra ovner som er eldre enn ca. 600 e.Kr., inneholder mye jern. Prosessen har altså vært relativt ineffektiv. Slagg som er yngre, inneholder mindre jern. Dette tyder på at jernfremstillingen ble effektivisert i løpet av jernalderen.

De fleste spor etter den forhistoriske jernvinna i Norge er gjort i høyereliggende strøk, og består av blåster- og kullgroper og slagghauger. I de senere år er det flere steder også funnet spor etter tidlig jernvinne i lavlandet. Dette gjelder blant annet i Trøndelag, der det er funnet tallrike jernutvinningslokaliteter fra romersk jernalder og folkevandringstid.

Etter et høydepunkt på 1100- og 1200-tallet, på steder som Hovden i Setesdal, synes jernvinna å ha gått sterkt tilbake i løpet av 1300-tallet, for deretter å gå i glemmeboken. Dette skyldes at det etter hvert ble vanlig å fremstille jernet i masovner, der blåsebelgene ble drevet med vannkraft. Det medførte en overgang til en indirekte prosess, der det først ble utvunnet karbonholdig råjern som ikke umiddelbart kunne smies, men derimot støpes.

Den gamle jernvinna holdt seg imidlertid i enkelte strøk. Sent på 1700-tallet lærte nordmannen Ole Olsen Evenstad prosessen, og i 1790 utgav han en bok med grundig instruksjon i kunsten å fremstille jern direkte fra myrmalm. Dette førte til et oppsving for den gamle jernvinna, særlig på Østlandet, der produksjonen ble drevet til inn på 1800-tallet.

Et stort antall daterte jernvinneanlegg har vist seg å tilhøre romersk jernalder, og det har vært diskutert om man allerede på et så tidlig tidspunkt har eksportert jern til våpen fra bl.a. Trøndelag. Høydepunktet for jernvinna i tidlig- og høymiddelalderen faller sammen med borgerkrigsperioden i Norge, og kan ha sammenheng med krigens økte betydning på denne tiden.

  • Espelund, Arne: Bondejern i Norge : "jernvinna i tid og rom", Ny utg., 2008, isbn 978-82-996953-1-2, Finn boken
  • Hauge, T. Dannevig: Blesterbruk og myrjern, 1946

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. april 2013 skrev Ottar Ryen

Ole Evenstad lærte nok ikke tekknikken i Sverige, slik det står her. Mange av anleggene med den nye teknikken kjent etter Svartedauen, er datert til 1400-tallet. Det virker som Evenstad må ha lært av folk fra/i Sollia/Atndalen.

21. mai 2013 svarte Frans-Arne Stylegar

Har endret teksten noe i tråd med din kommentar, Ottar Ryen.

4. desember 2013 svarte Ottar Ryen

Kontrollerte mitt innspill i etterkant i en samtale med Arne Espelund. Han var enig, slik jeg ventet det. Det var nok fra ham jeg hadde opplysningene opprinnelig.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.