Nausttufter, kalles en type arkeologiske kulturminner som først og fremst er påvist på norskekysten. Det dreier seg om hustufter etter spesialiserte naust eller båthus. Nausttuftene med sine hesteskoformede voller av jord og stein som opprinnelig tjente som en ytre beskyttelse for selve naustet, som var bygd av tre, utgjør en karakteristisk type kulturminner.

De eldste sikkert daterte naustene tilhører yngre romertid, og hovedmengden av de daterte naustene er fra århundrene mellom ca. 200 og ca. 600. De nordnorske nausttuftene har imidlertid vist seg å være fra vikingtid i mange tilfeller.

Nausttuftene er kjent først og fremst fra Sørvestlandet og fra Nord-Norge, der langt de fleste av de over 800 registrerte nausttuftene i landet befinner seg, men de forekommer enkeltvis langs hele kysten fra Østfold til Varanger.

Arkeologiske utgravninger har dokumentert at nausttuftene har vært benyttet til å lagre båter og skip for å beskytte dem i et utsatt kystklima. Enkelte ganger er det imidlertid blitt påvist relativt tykke kulturlag inne i tuftene, slik at naustet også har kunnet bli brukt til beboelse osv. Fra sagaene er det eksempler på at spesielt store nausttufter tidvis kunne benyttes som midlertidige gildehaller.

Naustene i middelalderen og tidligere var langsmale bygninger med en åpen gavl mot sjøen. Foruten selve naustbygningen besto slike anlegg av en stø (landingsplass) og et opptrekk, oftest med en brolegning av trevirke for å lette flytting av fartøyet.

Nausttuftene kan ha betydelige dimensjoner, opp til 40 meter lange tufter kjennes. Basert på resultatene fra de rundt 50 arkeologisk undersøkte nausttuftene og på det man vet om utviklingen av skipsteknologi gjennom jernalder og middelalder, regner man gjerne med at de største naustene, som huset havgående skip, var lange (20-40 meter) og relativt smale (3-7 meter) fra romertid til og med vikingtid, men at bredden kunne øke betraktelig (opp til 15 meter) i middelalderen.

Når det gjelder de eldste stornaustene, opptrer de i karakteristiske konsentrasjoner på steder som Spangereid, Lista, Hafrsfjord og Avaldsnes. En vanlig tolkning er dette dreier seg om en sentral maritim organisasjon knyttet til regionale høvdingdømmer. Stornaustene fra middelalderen forekommer så å si uten unntak enkeltvis, og settes vanligvis i forbindelse med leidangen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.