golf

Golf. Tre kølletyper som benyttes, ball og peg. Trekøller kalles nå vanligvis woods; utslag gjøres normalt med køller med metallhode. Køllene er tegnet i vesentlig mindre målestokk enn ballen.

Av /Store norske leksikon ※.

Golf. Suzann Pettersen under et slag med jernkølle. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Golf er et presisjonsspill på gress med ball og køller. Fra faste utslagsområder skal man med færrest mulig slag slå ballen ned i hull med diameter 10,8 cm. En internasjonal golfbane har 18 hull, men baner med 9 eller 6 hull er også vanlig. Hvert hull har et separat spillefelt med hindringer frem til hullet, som er omgitt av en spesielt finklippet gressplen (green). Avstanden frem til hullet varierer fra hull til hull, og for alle hull er det fastsatt et normalt antall slag (par).

Faktaboks

etymologi:
engelsk, antakelig fra nederlandsk kolf, ‘kølle, klubbe’

Golf spilles på mange nivåer, fra rekreasjon og selskapsspill for amatører til profesjonelle turneringer med meget store pengepremier og utbredt TV-dekning. Spillet regnes tradisjonelt å ha skotsk opprinnelse fra 1400-tallet (bilde, se Aberdeen). I Norge ble den første klubben stiftet og den første banen åpnet i 1924. Fra siste halvdel av 1980-årene ble golf en av de raskest voksende idretter her i landet med anlegg av stadig flere baner.

Bane og spill

En 18-hulls bane krever et spilleområde på 250–300 dekar, med områder rundt opptil 1000 dekar. Hullene skal normalt spilles i nummerrekkefølge. For hvert hull slås det første slaget fra hullets faste utslagsområde (tee), og ballen settes som regel opp på en liten pinne (peg) før slaget. Spillefeltet frem til hullet er en klippet og jevn gressbakke (fairway) omgitt av trær, busker og høyt gress (rough). I tillegg er det anlagt en del hindre på banen, enten sandgroper (sandbunkere) eller vannhindre, særlig i nærheten av greenen, det finklipte området rundt hullet. Hullet er en metallkopp med radius 10,8 cm og dybde minst 10,2 cm og markert med et flagg.

Avstanden til hullene (hullenes lengde) kan variere fra under 100 til rundt 550 m, og standard samlet banelengde på en 18-hulls bane er ca. 5000–6000 m. For alle hull er det normale slagantallet for en god spiller (hullets par) avhengig av hullets lengde og er tre, fire eller fem slag, hvorav det regnes to slag på greenen. Avstanden til par 3-hull er opptil cirka 250 m og til par 4-hull opptil cirka 450 m. Banens par er summen av hullenes par, vanligvis 70–72 slag på en 18-hulls bane. Bruk av ett slag under par på et hull betegnes birdie, to slag under par eagle. Sjeldent er tre slag under par (albatross) og at ballen går i hullet på første slag (hole-in-one). Ett slag over par betegnes bogey, to slag over par dobbelbogey og så videre.

Ball og køller

Golfballen er hard med et ruglet skall av plast eller balata (en slags naturgummi) og en kjerne av enten massiv, hard gummi eller av viklede gummibånd med væskefylt sentrum. Vekten er høyst 45,93 gram, diameter minst 42,67 mm. Ballen er normalt hvit, men produseres også i andre farger. Opprinnelig var golfballene fylt med hardt sammenpressede fjær. Fjærballene ble rundt 1850 erstattet av baller av guttaperka, før de første ballene med elastisk gummikjerne ble laget rundt 1900.

Golfkøllene har skaft av stål eller av karbonfiber og lignende materialer, med et grep av gummi, kork eller lær. Etter form og oppbygning av køllehodet er de inndelt i trekøller (woods) og jernkøller (irons). Tidligere hadde trekøllene skaft av stål og hode av tre (derav navnet), men moderne trekøller har nå massive hoder av metall. Jernkøller har mer bladformede stålhoder, og i motsetning til med trekøller slår man ofte køllen ned i gresstorven eller sanden under slaget. Begge kølletyper finnes i nummererte sett, hvor køllens loft, som er vinkelen på hodets slagflate (i forhold til et plan loddrett på underlaget), øker med økende nummer. Slagvinkelen bestemmer hvor langt det er mulig å slå med køllen. Køller med stor loft gir ballen en høyere og kortere bane enn køller med liten loft. Lengden på skaftet minsker med stigende nummer og økende loft. Putter er en spesiell jernkølle med hode nesten uten loft. Den brukes på greenen til å slå ballen langs bakken og ned i hullet (putte). Hos de ulike produsenter (for eksempel Titleist, Callaway, Taylor Made, Ping) foregår det en løpende utvikling av nytt og bedre utstyr.

Woods er vanligvis nummerert fra 1 til 5 og benyttes til de lengste slagene, fra utslagsstedet vanligvis woods nr. 1 (driver). Med denne kan ballen få en luftferd på nesten 300 m og en fart på ca. 275 km/h. Woods nr. 2 kaltes tidligere brassie, de øvrige spoons. For amatører finnes også woods med ennå større loft. Jernkøller er nummerert fra 1 til 9 og benyttes til kortere og høyere presisjonsslag, i tillegg en såkalt pitching wedge for bruk i høyt gress og en sand wedge for slag ut av sandbunkere. Maksimal slaglengde minker med cirka 10 m per køllenummer, fra cirka 185 m for jernkølle nr. 1 til cirka 60 m for sandkøllen.

En spiller har lov til å benytte opptil 14 ulike køller i en konkurranse. Køllene og annet utstyr fraktes rundt på banen i spesielle golfbager, enten som skuldervesker eller festet på traller, av og til brukes også små elektriske golfbiler. Profesjonelle spillere har gjerne en medhjelper (caddie), som tar hånd om køllene og gir ham råd. Golfskoene har pigger eller knotter, og på den ene hånden bruker spilleren en golfhanske.

Konkurranseformer

Golf spilles som slagspill eller matchspill. I slagspill spiller alle mot hverandre. Konkurransen vinnes av den som bruker færrest antall slag ved spill av hele banen (18 hull), i store turneringer opp til fire runder (72 hull). Spillerne er inndelt i grupper som går sammen. I profesjonelle turneringer benyttes vanligvis slagspill.

I matchspill spiller (som regel) to konkurrenter mot hverandre om hvert hull, som vinnes av den som bruker færrest slag på hullet, eller det blir uavgjort (delt hull). Den som vinner flest hull, vinner matchen. Vanligvis avsluttes spillet hvis seieren er sikker, dvs. den ene spilleren har vunnet flere hull enn det er hull igjen å spille. Ved uavgjort etter 18 hull fortsetter man på en ny runde til noen vinner et hull.

For å lage jevne matcher mellom gode og mindre gode spillere, har amatørspillere tildelt et handicap ut fra tidligere oppnådde resultater. Dette er et mål for innbyrdes forskjell i spillestyrke. På en bane med 70 slag som par, vil en spiller som på sitt beste bruker 80 slag, få ca. 10 i handicap. Maksimum handicap for nybegynnere er 54. Spillere med handicap 0 betegnes scratch-spillere, i profesjonell golf regnes alle som slike. I slagspillsformen Stableford trekkes spillerens handicap (de ekstra slag han får tildelt) fra hans totale slagantall i det endelige regnskapet. I matchspill får den dårligste spilleren et antall ekstraslag avhengig av forskjellen i handicap mellom konkurrentene. Ekstraslagene fordeles på de vanskeligste hullene, som er rangert etter en såkalt handicapindeks.

Golf kan også spilles én mot to (threesome) og to mot to (foursome eller fourball), både som slagspill og matchspill. Tomannslagene benytter i foursome en felles ball, som de slår annenhver gang. I fourball spiller de hver sin ball, og den beste teller som lagets resultat på hullet. I matchspill for tre spillere med hver sin ball (treball), spiller to og to spillere egentlig separate matcher. I andre former spiller den ene siden mot den beste ballen til motstanderne (bestball og fireball).

Historikk og organisering

Golf er tradisjonelt antatt å ha skotsk opprinnelse, men ifølge nyere undersøkelser er spillet først kjent fra Nederland og Belgia ved midten av 1400-tallet. Det var likevel i Skottland spillet utviklet seg og ble organisert. Den første skotske klubben, The Honourable Company of Edinburgh Golfers, ble grunnlagt i 1744. Ti år senere ble The Royal and Ancient Golf Club of St. Andrews (R&A) stiftet, som sammen med United States Golf Association (USGA, stiftet i 1894) er høyeste autoritet i alle regelspørsmål innen amatørgolf. Golf er Skottlands nasjonalsport, og banen i St. Andrews blir ofte betegnet som golfsportens vugge. Rundt 1800 spredte spillet seg til resten av Storbritannia og til de britiske kolonier, noe senere til andre europeiske land, særlig Frankrike. I USA ble den første klubben stiftet i 1888. I Norden er Sverige det førende golflandet.

Det profesjonelle golfforbundet, Professional Golfers Association (PGA), ble stiftet i USA i 1916 og har senere fått nasjonale avdelinger i mange land, også i Norge. For kvinner ble Ladies Professional Golf Association (LPGA) stiftet i 1950. Det internasjonale amatørforbundet, International Golf Federation (tidl. World Amateur Golf Council) ble stiftet i 1958, mens europeisk amatørgolf er organisert i European Golf Association (EGA, stiftet i 1937). Den nordiske organisasjonen er Nordisk Golf Union.

Golf i Norge

I Norge ble den første golfklubben, Oslo Golfklubb, stiftet i 1924. Samme år ble banen ved Bogstadvannet anlagt. Norges Golfforbund ble stiftet i 1948. NM er arrangert fra 1925 (kvinner 1932), åpent amatør-NM i perioden 1937–1955 og fra 1981 (kvinner 1949–1955 og fra 1981). Det arrangeres også NM for lag.

Fra midten av 1980-årene har antall norske baner økt raskt, og per 2008 var det 57 baner med 18 hull, og ca. 110 baner med 9 eller 6 hull. Norges Golfforbund hadde da rundt 120 000 medlemmer i over 200 klubber og var landets tredje største særidrettsforbund etter fotball og ski. I senere år har antall klubber og spillere sunket, og pr. mars 2020 er det ca. 100 000 medlemmer fordelt på ca. 180 klubber. Antallet baner med 18 hull er 59, og det er ca. 100 baner med 9 eller 6 hull.

Vibeke Stensrud vant amatør-EM i 1993, Suzann Pettersen amatør-VM i 2000. De første norske profesjonelle spillere kom i 1987, og våre fremste utøvere har vært Suzann Pettersen, som spilte på LPGA Tour, og Viktor Hovland samt Kristoffer Ventura som begge spiller på PGA Tour.

Internasjonale konkurranser

For amatører er de største konkurransene det britiske og det amerikanske amatørmesterskapet (matchspill), VM for firemannslag annethvert år (for kvinner tremannslag) og EM for lag og individuelt. Det arrangeres også nordisk mesterskap. Lagkonkurranser mellom USAs og Storbritannias beste amatørspillere arrangeres årlig, vekselvis for menn (Walker Cup) og kvinner (Curtis Cup). Golf var olympisk idrett i 1900 og 1904.

For profesjonelle er det en rekke store turneringer. De største og mest prestisjefylte – Majorturneringene – er for menn: The Open Championship (eller British Open) arrangert fra 1860, US Open arrangert fra 1895, US Masters arrangert fra 1934, alltid på Augusta i Georgia, og US PGA-mesterskap arrangert fra 1916. British og US Open er åpne for amatørspillere. For kvinner har antallet Majorturneringer variert opp gjennom årene. Fra 2013 er det fem turneringer, US Women's Open, Women's British Open, Women's PGA Championship, The Evian Championship og ANA Inspiration.

Både i Europa, USA og andre steder er det dessuten årlige profesjonelle turneringsserier med kåring av sammenlagtvinnere (for eksempel PGA Tour, LPGA Tour, European Tour). Ryder Cup er en profesjonell lagkonkurranse for menn annethvert år mellom USA og Europa (opprinnelig Storbritannia) fra 1927, tilsvarende for kvinner er Solheim Cup fra 1990. Presidents Cup fra 1994 er en konkurranse mellom USA og et internasjonalt lag eksklusive Europa i årene mellom Ryder Cup. Også profesjonelt lag-VM for tomannslag (World Cup), samt lag-VM for menn tremannslag (Alfred Dunhill Cup).

Av kjente profesjonelle golfspillere gjennom tidene kan nevnes Harry Vardon, Walter Hagen, Bobby Jones (amatør), Henry Cotton, Ben Hogan, Sam Snead, Arnold Palmer, Gary Player, Jack Nicklaus, Tom Watson, Greg Norman, Seve Ballesteros, Nick Faldo og Tiger Woods.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg