Boksing. Noen alminnelige slag og stillinger. 1) Utgangsstilling, gardstilling. 2) Svart oppfanger en rett venstre fra gul med sin høyre hånd. 3) Svart retter en venstre sving mot guls kjeve. 4) Med venstre arm parerer svart en høyre sving fra gul. 5) Svart retter en høyre uppercut mot guls hake. 6) Svart dukker for guls rette venstre og setter inn et slag mot hjerteregionen. 7) Nærkampsituasjon med raske slag mot kroppen. 8) Svart unngår guls angrep ved tilbaketrekking.

KF-bok. begrenset

Boksing, nevekamp mellom to personer med polstrede og støtabsorberende lærhansker på hendene. Kampene vinnes vanligvis på knockout (k.o.) ved at man slår motstanderen kampudyktig, eller på poeng ved at man treffer med flest slag. Boksing er en eldgammel aktivitet, som ble gjenfødt i England på 1700-tallet. Profesjonell boksing er en av verdens mest brutale og mest TV-fokuserte idretter.

I internasjonal amatørboksing veier hanskene 284 g. Profesjonelle boksere bruker hansker som veier ned til ca. 170 g og gir hardere slag. Under hanskene vikles hendene inn i bandasjer. Påkledningen ellers er lette støvler, kortbukse, suspensorium, ermløs overdel, hodebeskytter og tannbeskytter, kvinner kan ha brystbeskytter. Hodebeskytter og overdel brukes ikke av profesjonelle.

Bokseringen er kvadratisk og hevet ca. 1 m over gulvet. Størrelsen er 6,1 x 6,1 m i internasjonale kamper, nasjonalt ned til 4,9 x 4,9 m. Ringgulvet (podiet) er dekket med filt, gummi el.l. og overtrukket med seilduk. Kampområdet er begrenset av en taulinje med tre eller fire stramme tau. Det er trapp opp til podiet i tre av hjørnene.

Amatørkamper går fra 2009 i seniorklassen over tre runder à 3 min effektiv tid med 1 min pause mellom rundene, kvinner fire runder à 2 min. En kampleder inne i ringen leder kampen, mens 5 (av og til 3) poengdommere er plassert rundt podiet og bedømmer slag og teller treff. Godkjente slag er slag med knyttet hanske som treffer foran eller på siden av hodet eller foran på kroppen over beltestedet. Forbudt er slag under beltestedet, slag mot nyrer, rygg, nakke eller bakhode, slag ovenfra og nedover, slag med åpen hanske m.m.

I profesjonelle kamper er det fra 4 til 12 runder á 3 min (tidligere opptil 15 runder). Det er 3 poengdommere som i hver runde gir beste bokser 10 poeng, kamplederen kan også være en av dommerne (ringdommer).

En kamp kan gå tiden ut og vinnes på poeng. I hver runde telles godkjente treff for hver bokser gjennom et elektronisk system (det såkalte Chowdry-systemet). For at et slag skal telles som treff i dette systemet, må minst tre av de fem poengdommerne registrere det så å si samtidig. Antall treff per bokser summeres automatisk, og ved kampslutt blir bokseren med flest treff kåret til vinner. Ved like mange treff vinner den som har vist best teknisk boksing, evt. best forsvar, hos et flertall av dommerne.

Kampene kan avsluttes før full tid på flere måter. Seier på knockout vil si at en bokser slår sin motstander ned eller kampudyktig på annen måte i minst 10 sekunder. Man regnes som utslått så lenge man berører podiet med annet enn føttene, henger over tauene eller er blitt slått groggy og kampudyktig uten å falle. Når dette skjer, skal bokseren gå til ett av de to nøytrale ringhjørnene mens kamplederen begynner å telle sekunder. Etter telling til 8 skal kampen fortsette etter kommandoordet «boks» hvis den utslåtte bokseren er klar og i gardstilling, hvis ikke fortsetter tellingen til 10. Er han fremdeles ikke klar, har han tapt kampen.

Kamplederen kan stoppe kampen hvis han mener en bokser er for underlegen eller er blitt skadet. I det siste tilfellet kan han rådføre seg med stevnelegen. Dette kalles ofte teknisk knockout, den offisielle betegnelsen er RSC (Referee Stops Contest). Bokseren kan også gi opp selv, eller hans sekundant kan gi opp for ham ved å kaste et håndkle eller en svamp inn i ringen.

En bokser som bryter reglene, får advarsel av kamplederen og trekkes to poeng. Etter tre advarsler blir han diskvalifisert og taper kampen. Før en advarsel blir tildelt, kan bokseren få tilsnakk for forskjellige forseelser, bl.a. ulovlige slag, skalling, klenging, bryting og holding, ikke å respektere kamplederens ordre «bryt» i en clinch eller angrep på en motstander som er slått ned.

For at kun boksere med noenlunde samme kroppslige utgangspunkt skal møte hverandre, er det innført vektklasser. Kontrollveiing finner sted om morgenen hver konkurransedag. I amatørboksing er det internasjonalt 11 klasser for seniorer, i profesjonell boksing 17 (se tabell). Tungvektklassen har en noe lavere vektgrense for profesjonelle enn for amatører, men til gjengjeld er profesjonell tungvekt ubegrenset oppover ved at supertungvekt ikke benyttes.

Boksing som idrett er kjent fra oldtiden. I de olympiske leker i Hellas var nevekamp en populær øvelse, bl.a. pankration, en kombinasjon av boksing og bryting hvor nesten alt var tillatt. Bokserne brukte bløte lærreimer rundt hendene som beskyttelse. Med romerne utartet boksing seg til gladiatorkamper på liv og død med slaver i hovedrollene. Håndbeskyttelsen ble supplert med hardere lærstykker, ofte forsterket med metallpigger og omdannet til et våpen.

Boksingen ble gjenfødt i England, hvor James Figg regnes som den første mester fra 1719. Man brukte ikke hansker, og det var få regler, bl.a. var brytegrep tillatt. Kampene varte til en av deltagerne gav seg, og det ble kjempet om pengepremier (prizefighting). Figg og senere mestere drev skoler i selvforsvar for unge gentlemen med undervisning i fekting og boksing (the noble art of self-defense). Jack Broughton, den neste boksemester, satte opp visse regler for å avbrutalisere idretten, bl.a. ble det forbudt å slå en mann som lå nede. Han innførte også bruk av hansker i undervisning og treningsboksing (sparring). I perioder møtte boksing mye motstand fra myndigheter og andre grupper, men interessen holdt seg oppe gjennom private arrangementer og spredde seg også til flere land, særlig USA. I 1839 kom det regler (London Prize Ring Rules) som avgrenset kampområdet til en ring omgitt av tau, og det ble forbudt med slag under beltestedet.

Med de såkalte Queensberry-reglene fra 1867 ble grunnlaget lagt for moderne boksing, og den første britiske amatørbokseklubben ble stiftet samme år. Det ble påbudt med bruk av hansker, etter hvert også i profesjonell boksing. Den siste kamp på tørre never fant sted i USA i 1889, da John L. Sullivan vant etter 75 runder. Han regnes av mange som den første profesjonelle verdensmester i tungvekt etter Queensberry-reglene, selv om han bare bokset én kamp med hansker, hvor han i 1892 ble slått av James Corbett, den første offisielle mester.

Det britiske amatørbokseforbundet ble stiftet 1880, det amerikanske 1888. Boksing ble olympisk idrett 1904, og Det internasjonale amatørbokseforbundet, Association Internationale de Boxe Amateur (AIBA), ble stiftet 1920. EM er arrangert fra 1925, VM fra 1974. Fra 1994 også internasjonale konkurranser i amatørboksing for kvinner; EM og VM første gang 2001.

Profesjonell boksing ble først organisert i Storbritannia, og det er kåret europeiske mestere fra 1909. På verdensbasis er det flere rivaliserende forbund, som kårer hver sine verdensmestere i de ulike vektklassene. De tre viktigste er World Boxing Association (WBA) fra 1927, World Boxing Council (WBC) fra 1963 og International Boxing Federation (IBF) fra 1983. Profesjonell boksing for kvinner drives også. Mens det i amatørboksing arrangeres mesterskapsturneringer etter utslagsmetoden, er det i profesjonell boksing enkeltstående tittelkamper mellom regjerende mester og en godkjent utfordrer. Det er særlig tungvektklassen som fanger interesse.

I Norge ble den første bokseklubben, Kristiania Bokseklub, stiftet i 1909. NM er arrangert fra samme år, unntatt 1910–11, da boksing var forbudt. Norges Bokseforbund ble stiftet i 1913, til 1920 kalt Norges Atletforbund, som også organiserte bryting. Forbundet har ca. 4000 medlemmer (2003). Boksing for kvinner er drevet i Norge fra 1983.

Norske boksere har utmerket seg både i profesjonell boksing og amatørboksing (se tabell). I tillegg kan særlig nevnes Pete Sanstøl, som i 1931 tapte på poeng mot Al Brown i en tittelkamp om det profesjonelle VM i bantamvekt. Helga Risøy og senere Cecilia Brækhus har gjort seg bemerket i profesjonell boksing for kvinner.

Profesjonell boksing er en av verdens farligste idretter med mange hundre dødsfall i løpet av 1900-tallet. Disse er nesten alle forårsaket av hjerneskader etter slag mot hodet. Senskader er heller ikke uvanlig. De kommer ofte til syne mange år etter at boksekarrieren er avsluttet, og er karakterisert ved dårlig hukommelse og svekket intellektuell kapasitet i det hele, samt balanseforstyrrelser, kroppsskjelving o.l. (punch drunk). Profesjonell boksing ble forbudt i Norge 1982.

Også i amatørboksing er faren for hodeskader til stede, til tross for bruk av hodebeskytter. I den forbindelse blir boksere som har tapt på knockout eller fått mange harde slag mot hodet, ilagt karantene med bokseforbud (også trening) i minst fire uker. Ved gjentagelser øker karantenetiden opp til ett år.

Etter innføring av Queensberry-reglene med bruk av hansker

WBC = World Boxing Council, WBA = World Boxing Association, IBF = International Boxing Federation, WBO = World Boxing Organization

1892 James J. Corbett, USA
1897 Robert Fitzsimmons, Storbritannia
1899 James J. Jeffries, USA1
1905 Marvin Hart, USA
1906 Tommy Burns, Canada
1908 Jack Johnson, USA
1915 Jess Willard, USA
1919 Jack Dempsey, USA
1926 Gene Tunney, USA1
1928-30 Ledig tittel
1930 Max Schmeling, Tyskland
1932 Jack Sharkey, USA
1933 Primo Carnera, Italia
1934 Max Baer, USA
1935 James J. Braddock, USA
1937 Joe Louis, USA1
1949 Ezzard Charles, USA
1951 Joe Walcott, USA
1952 Rocky Marciano, USA1
1956 Floyd Patterson, USA
1959 Ingemar Johansson, Sverige
1960 Floyd Patterson, USA
1962 Sonny Liston, USA
1964 Cassius Clay, USA
WBC-mestere
1965 Muhammad Ali, USA (tidl. C. Clay)1
1968 Joe Frazier, USA
1973 George Foreman, USA
1974 Muhammad Ali, USA
1978 Leon Spinks, USA
1978 Ken Norton, USA
1978 Larry Holmes, USA1
1984 Tim Witherspoon, USA
1984 Pinklon Thomas, USA
1986 Trevor Berbick, Canada
1986 Mike Tyson, USA
1990 James Douglas, USA
1990 Evander Holyfield, USA
1992 Riddick Bowe, USA
1992 Lennox Lewis, Storbritannia
1994 Oliver McCall, USA
1995 Frank Bruno, Storbritannia
1996 Mike Tyson, USA1
1997 Lennox Lewis, Storbritannia
2001 Hasim Rahman, USA
2001 Lennox Lewis, Storbritannia1
2004 Vitalij Klitsjko, Ukraina
2005 Hasim Rahman, USA
2006 Oleg Maskajev, Kasakhstan
2007 Samuel Peter, Nigeria
2008 Vitalij Klitsjko, Ukraina
WBA-mestere
1965 Ernie Terrell, USA
1967 Muhammad Ali, USA1
1968 Jimmy Ellis
1970 Joe Frazier, USA
1973 George Foreman, USA
1974 Muhammad Ali, USA
1978 Leon Spinks, USA
1978 Muhammad Ali, USA1
1979 John Tate, USA
1980 Mike Weaver, USA
1982 Michael Dokes, USA
1983 Gerrie Coetzee, Sør-Afrika
1984 Greg Page, USA
1985 Tony Tubbs, USA
1986 Tim Witherspoon, USA
1986 James Smith, USA
1987 Mike Tyson, USA
1990 James Douglas, USA
1990 Evander Holyfield, USA
1992 Riddick Bowe, USA
1993 Evander Holyfield, USA
1994 Michael Moorer, USA
1994 George Foreman, USA1
1995 Bruce Seldon, USA
1996 Mike Tyson, USA
1996 Evander Holyfield, USA
1999 Lennox Lewis, Storbritannia1
2000 Evander Holyfield, USA
2001 John Ruiz, USA
2003 Roy Jones jr., USA1
2003 John Ruiz, USA
2005 Nikolaj Valujev, Russland
2007 Ruslan Tsjagajev, Usbekistan
2008 Nikolaj Valujev, Russland
2009 Ruslan Tsjagajev, Usbekistan
2009 David Haye, Storbritannia
2011 Aleksandr Povetkin, Russland
IBF-mestere
1983 Larry Holmes, USA
1985 Michael Spinks, USA1
1987 Tony Tucker, USA
1987 Mike Tyson, USA
1990 James Douglas, USA
1990 Evander Holyfield, USA
1992 Riddick Bowe, USA
1993 Evander Holyfield, USA
1994 Michael Moorer, USA
1994 George Foreman, USA1
1996 Michael Moorer, USA
1997 Evander Holyfield, USA
1999 Lennox Lewis, Storbritannia
2001 Hasim Rahman, USA
2001 Lennox Lewis, Storbritannia1
2002 Chris Byrd, USA
2006 Vladimir Klitsjko, Ukraina
WBO-mestere
1989 Francesco Damiani, Italia
1991 Ray Mercer, USA1
1992 Michael Moorer, USA1
1993 Tommy Morrison, USA
1993 Michael Bentt, USA
1994 Herbie Hide, Storbritannia
1995 Riddick Bowe, USA1
1996 Henry Akinwande, Storbritannia1
1997 Herbie Hide, Storbritannia
1999 Vitalij Klitsjko, Ukraina
2000 Chris Byrd, USA
2000 Vladimir Klitsjko, Ukraina
2003 Corrie Sanders, Sør-Afrika1
2004 Lamon Brewster, USA
2006 Sergej Ljakhovitsj, Hviterussland
2006 Shannon Briggs, USA
2007 Sultan Ibragimov, Russland
2008 Vladimir Klitsjko, Ukraina

1 Gav fra seg/fratatt tittelen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.