vektløfting

Vektstangen er en 20 kilogram tung (kvinner 15 kilogram) metallstang med utskiftbare skivevekter trædd inn på hylser som omgir stangen i hver ende (skivestang). Stangen er 2,2 meter lang med diameter 2,8 centimeter, hylsene har diameter 5 centimeter og kan rotere rundt stangen, stangens grepslengde mellom hylsene er 1,31 meter. Skivevektene låses fast til hylsene mellom faste skivestoppere på innsiden og 2,5 kilogram tunge skivelåser på utsiden. Vektskivene har faste vekter: 25, 20, 15, 10, 5, 2,5, 2, 1 og 0,5 kilogram. De fire tyngste har diameter 45 centimeter og er dekket av plast eller gummi i ulike farger.

I rykk skal skivestangen løftes over hodet i én bevegelse. Dette skjer gjennom huksittende (sitterykk), eller ved at det ene benet settes frem bøyd og det andre strakt tilbake (splittutfall), før løfteren reiser seg til strake ben. I støt er løftet delt i to faser, frivending og overstøt. I frivendingen løftes skivestangen i én bevegelse opp til brystet i skulderhøyde gjennom sittevending eller splittutfall, i overstøtet løftes stangen over hodet gjennom et dypt splittutfall. Mellom frivending og overstøt kan løfteren legge skivestangen til rette på brystet og justere grepet, men han må være i ro før overstøtet påbegynnes. I både rykk og støt skal bena være parallelle med kroppsplanet, og stangen og løfteren skal være i ro før løftet kan godkjennes og skivestangen settes ned.

Til og med 1972 var det også en tredje øvelse kalt press. Øvelsen var som støt delt i to faser, men fra brystet skulle skivestangen presses opp over hodet uten å bøye bena.

I hver øvelse har utøveren tre forsøk med valgfrie vekter. Etter et vellykket løft går han videre til en minst 1 kilogram tyngre vekt (tidligere minst 2,5 kilogram tyngre), etter et mislykket forsøk kan han forsøke en gang til med samme vekt. Ved rekordforsøk kan man få ytterligere forsøk. Løftene finner sted på en 4×4 meter stor plattform og må være påbegynt høyst 1 minutt etter at løfteren er blitt innropt. Løftet må godkjennes av minst to av de tre dommerne, som viser sin dom med hvite (godkjent) eller røde (underkjent) lamper.

Opprinnelsen til vektløfting ligger langt tilbake i tid i form av løfting av tunge steiner. Moderne vektløfting stammer fra Mellom-Europa midt på 1800-tallet. Man løftet da faste jernvekter i form av kulestenger eller jernkuler. Sterke menn reiste rundt og holdt oppvisninger, og den første store internasjonale konkurransen ble holdt i 1891. Offisielt VM er arrangert fra 1905. Vektløfting stod på programmet i OL i 1896, 1904 og 1906, deretter fra og med 1920 etter oppfinnelsen av skivestangen. Til og med 1924 var det også OL-konkurranser i enarmsløft, deretter kun tohånds trekamp (press, rykk og støt) og fra og med 1976 tokamp (rykk og støt). Kvinner deltok i VM fra 1987 og OL fra 2000. Det internasjonale forbundet, International Weightlifting Federation (IWF), ble stiftet i 1920 som Fédération Haltérophile Internationale, men regner sin historie tilbake til 1905, da den første internasjonale vektløfterorganisasjonen kom.

I Norge ble interessen for vektløfting som konkurranseidrett vakt i 1930-årene. I 1938 ble vektløfting organisert som et utvalg i Norges Bryteforbund, og det første NM ble arrangert i 1939. Norges Vektløfterforbund ble stiftet i 1946. Den første norske konkurransen for kvinner fant sted i 1980 med NM fra 1982.

IWF innførte sommeren 2018 ti nye vektklasser for kvinner og menn. Tallene angir øvre grense for klassen (unntatt tyngste klasse)

Gjeldende verdensrekorder i de tyngste vektklassene var inntil mars 2018 på 220 kilogram i rykk, satt av Lasha Talakhadze (Georgia) og 263 kilogram i støt for herrer, satt av Hossein Rezazadeh (Iran). Talakhadze hadde også sammenlagtrekorden med 477 kilogram. For kvinner var det løftet 155 kilogram i rykk, 193 kilogram i støt og 348 kilogram sammenlagt – alle rekordene tilhørte russiske Tatiana Kashirina.

Det internasjonale vektløfterforbundet (IWF) endret i 2018 vektklassane i vektløfting. Etter dette har Talakhadze de nye verdensrekordene i +109-kilosklassen med 218 kilogram i rykk, 260 kilogram i støt og 478 kilogram sammenlagt. I kvinneklassen har Kashirina verdensrekordene med 146 kilogram i rykk, 185 kilogram i støt og 331 kilogram sammenlagt.

Norges fremste utøvere har vært Leif Jenssen (olympisk mester 1972), Eivind Rekustad (VM-bronse og EM-sølv i press), Stian Grimseth (europamester i rykk i 1996 og 1997 og EM-bronse sammenlagt i 1997) og Ruth Kasirye (sølv og bronse i EM).

• vektløfting – kongepokalvinnere