vektløfting

Vektløfting, kraftidrett med løft av tohånds vektstenger fra gulvet og til strake armer over hodet. Etter løfteteknikken er vektløfting delt i øvelsene rykk og støt. I hver øvelse har man tre løft på valgfrie vekter, tyngste løft blir tellende. Øvelsesresultatene summeres og gir den endelige resultatlisten, i EM/VM kåres også mestere i deløvelsene. Det er åtte vektklasser for menn og sju for kvinner (se tabell). En annen idrett med løft av vektstenger er styrkeløft, og løfting av vekter er dessuten en vanlig form for mosjonstrening, kroppsbygging og styrketrening i andre idretter.

Vektstangen er en 20 kg tung (kvinner 15 kg) metallstang med utskiftbare skivevekter tredd inn på hylser som omgir stangen i hver ende (skivestang). Stangen er 2,2 m lang med diameter 2,8 cm, hylsene har diameter 5 cm og kan rotere rundt stangen, stangens grepslengde mellom hylsene er 1,31 m. Skivevektene låses fast til hylsene mellom faste skivestoppere på innsiden og 2,5 kg tunge skivelåser på utsiden. Vektskivene har faste vekter: 25 kg, 20 kg, 15 kg, 10 kg, 5 kg, 2,5 kg, 2 kg, 1 kg og 0,5 kg. De fire tyngste har diameter 45 cm og er dekket av plast eller gummi i ulike farger.

I rykk skal skivestangen løftes over hodet i én bevegelse. Dette skjer gjennom huksittende (sitterykk), eller ved at det ene benet settes frem bøyd og det andre strakt tilbake (splittutfall), før løfteren reiser seg til strake ben. I støt er løftet delt i to faser, frivending og overstøt. I frivendingen løftes skivestangen i én bevegelse opp til brystet i skulderhøyde gjennom sittevending eller splittutfall, i overstøtet løftes stangen over hodet gjennom et dypt splittutfall. Mellom frivending og overstøt kan løfteren legge skivestangen til rette på brystet og justere grepet, men han må være i ro før overstøtet påbegynnes. I både rykk og støt skal bena være parallelle med kroppsplanet, og stangen og løfteren skal være i ro før løftet kan godkjennes og skivestangen settes ned.

T.o.m. 1972 var det også en tredje øvelse kalt press, Øvelsen var som støt delt i to faser, men fra brystet skulle skivestangen presses opp over hodet uten å bøye bena.

I hver øvelse har utøveren tre forsøk med valgfrie vekter. Etter et vellykket løft går han videre til en minst 1 kg tyngre vekt (tidligere minst 2,5 kg tyngre), etter et mislykket forsøk kan han forsøke en gang til med samme vekt. Ved rekordforsøk kan man få ytterligere forsøk. Løftene finner sted på en 4×4 m stor plattform og må være påbegynt høyst 1 min etter at løfteren er blitt innropt. Løftet må godkjennes av minst to av de tre dommerne, som viser sin dom med hvite (godkjent) eller røde (underkjent) lamper.

Opprinnelsen til vektløfting ligger langt tilbake i tid i form av løfting av tunge steiner. Moderne vektløfting stammer fra Mellom-Europa midt på 1800-tallet. Man løftet da faste jernvekter i form av kulestenger eller jernkuler. Sterke menn reiste rundt og holdt oppvisninger, og den første store internasjonale konkurransen ble holdt i 1891. Offisielt VM er arrangert fra 1905. Vektløfting stod på programmet i OL 1896, 1904 og 1906, deretter f.o.m. 1920 etter oppfinnelsen av skivestangen. T.o.m. 1924 var det også OL-konkurranser i enarmsløft, deretter kun tohånds trekamp (press, rykk og støt) og f.o.m. 1976 tokamp (rykk og støt). For kvinner VM fra 1987 og OL fra 2000. Det internasjonale forbundet, International Weightlifting Federation (IWF), ble stiftet i 1920 som Fédération Haltérophile Internationale, men regner sin historie tilbake til 1905 da den første internasjonale vektløfterorganisasjonen kom.

I Norge ble interessen for vektløfting som konkurranseidrett vakt i 1930-årene. I 1938 ble vektløfting organisert som et utvalg i Norges Bryteforbund, og det første NM ble arrangert i 1939. Norges Vektløfterforbund ble stiftet i 1946. Den første norske konkurransen for kvinner fant sted i 1980 med NM fra 1982. Norges fremste utøvere har vært Leif Jenssen (olympisk mester 1972), Eivind Rekustad (VM-bronse og EM-sølv i press), Stian Grimseth (europamester i rykk i 1996 og 1997 og EM-bronse sammenlagt i 1997) og Ruth Kasirye (sølv og bronse i EM).

• Vektklasser