paralympiske leker

Fra en kamp i rullestoltennis under Paralympics i Tokyo 2020.
IPCs logo
Av .
Birgit Skarstein vant suverent gull i roing under Paralympics i Tokyo, 29. august 2021.

Artikkelstart

Paralympiske leker, ofte kjent under det engelske navnet Paralympics, er verdens største internasjonale idrettsstevne for syns- og bevegelseshemmede. Paralympics har en særstilling innen paraidrett. På samme måte som i de olympiske leker skiller de paralympiske lekene seg fra verdensmesterskap (VM) ved at stevnet favner om mange ulike idretter. Det deler dessuten de olympiske lekers verdier rundt gjensidig forståelse og vennskap, solidaritet og fair play. De første paralympiske leker ble avholdt i Roma i 1960, og bygde videre på Stoke Mandeville Games som hadde blitt avholdt siden 1948. Siden OL i Seoul i 1988 har Paralympics blitt arrangert etter avslutningen av de olympiske leker, og med samme arrangør.

Faktaboks

Uttale
paralˈympiske leker
Etymologi

etter engelsk paralympics, en sammentrekking av gresk para- 'ved siden av, parallelt' og olympics 'olympiske leker'.

Også kjent som

engelsk: Paralympic Games, Paralympics

tidligere betegnelse: Handikap-OL

Det paralympiske vinter- og sommerprogrammet er i stadig forandring og utvikling. Noen idretter kommer mens andre forsvinner. I sommerlekene 2021 i Tokyo ble det konkurrert i 22 idretter. Disse omfattet alt fra sykkelsport, friidrett og ulike ballspill til kampidretter og ulike vannsporter. I vinterlekene i Pyeongchang i 2018 ble det konkurrert i seks idretter.

Den organisatoriske overbygningen for de paralympiske leker er International Paralympic Committee (ICP), som har sitt hovedkontor i Bonn. IPC er en paraplyorganisasjon som favner flere internasjonale paraidrettsforbund, og har et formalisert forpliktende samarbeid med Den internasjonale olympiske komité (IOC). Organisasjonene har blant annet gjensidig representasjon i hverandres organisasjoner. Dermed blir paralympiske leker og olympiske leker «sidestilte» arrangement.

Døve og utviklingshemmede har egne «olympiske» arrangement som ikke omfattes av Paralympics. Døve avholder sine Deaflympics, organisert av The International Committee of Sports for the Deaf (ICSD). Under organisasjonen Special Olympics har utviklingshemmede sine World Games. Disse arrangementene anerkjennes også av IOC, men har likevel ikke en så nær tilknytting til IOC og de olympiske leker som IPC og de paralympiske lekene har.

Betydning

Paralympics i London i 2012 nådde et større allment publikum enn noe annet paraidrettsarrangement hadde gjort til da. Denne eksponeringen bidro til å fremme en økt forståelse av funksjonshemmede som likeverdige samfunnsdeltakere, både på og utenfor idrettsarenaene.
Av /IPC.

Den nære koblingen mellom de paralympiske leker og OL har gitt Paralympics status som det mest profilerte og anerkjente arrangementet innenfor paraidrett. Særlig fra sommerlekene i Beijing i 2008 har Paralympics fått en samfunnsmessig betydning for funksjonshemmede ut over den de har hatt rent sportslig. De har bidratt til å formidle en positiv forståelse av funksjonshemmedes evner og muligheter. Sommerlekene i Beijing bidro dessuten til å rette oppmerksomheten mot dette samfunnets stigmatisering og manglende likestilling av funksjonshemmede. Lekene i London i 2012 nådde et større allment publikum enn noe annet paraidrettsarrangement hadde gjort til da. Denne eksponeringen bidro til å fremme en økt forståelse av funksjonshemmede som likeverdige samfunnsdeltakere, både på og utenfor idrettsarenaene. Lekene i Rio de Janeiro (2016) og Tokyo (2020, avholdt i 2021) har videreført den rollen arrangementet har fått som formidler av en økt bevissthet rundt funksjonshemmede som fullverdige idrettsutøvere og likeverdige samfunnsdeltakere.

Også i Norge har Paralympics blitt paraidrettens mest profilerte arrangement. Norsk offentlighet har fanget opp paraidrettens generelle profesjonalisering, økte konkurranse og internasjonale spredning. Dermed har norske parautøvere mer enn tidligere blitt framstilt og portrettert på samme måte som øvrige toppidrettsutøvere.

Betegnelsene paralympisk og paraidrett

Fram til 1988 gikk de paralympiske lekene under navnet handikap-OL. IOC ville imidlertid ha den eksklusive retten til begrepet olympiske leker. Derfor ble det nye navnet Paralympics lansert, der prefikset «para-» har betydningen 'ved siden av', 'parallelt'. Navnet signaliserer at de paralympiske leker er sidestilt med, eller ved siden av de olympiske leker.

Denne betegnelsen har i sin tur vist seg å ha en mer allmenn gjennomslagskraft, og etter hvert har begrepet paraidrett blitt allment brukt om idrettsaktivitet blant funksjonshemmede.

Historikk

Fra 1944, altså mot slutten av andre verdenskrig, arbeidet den tysk-britiske legen Ludwig «Poppa» Guttmann (1899–1980) med rehabilitering av krigsskadde ved sykehuset i Stoke Mandeville i Buckinghamshire, England. Rullestolidrett ble en del av denne rehabiliteringen. Konkurranser for krigsskadde var ikke helt ukjent, det finnes eksempler på slike arrangement alt etter første verdenskrig, men en systematisk bruk av fysisk aktivitet i rehabiliteringen var imidlertid noe nytt. Med Guttmann som drivkraft ble de første Stoke Mandeville Games arrangert 29. juli 1948, samtidig med at OL i London åpnet. Dermed var forløperen til dagens paralympiske leker i gang.

Det var langt fra noe «olympisk» over disse første konkurransene for krigsskadde rullestolbrukere. I arrangementet konkurrerte 16 deltakere i bueskyting (én kvinne og 15 menn). Men fra denne spede begynnelsen vokste Stoke Mandeville Games raskt. En milepæl ble nådd da arrangementet fikk sine første internasjonale deltagere i 1952. Da deltok en delegasjon med nederlandske krigsskadde. Etter hvert omfattet stevnet også andre grupper funksjonshemmede med ulike lammelser. Den internasjonale deltakelsen ble også raskt mer omfattende.

Norske utøvere deltok i Stoke Mandeville Games i hvert fall så tidlig som i 1956. Fra Norge var det poliorammede som dro til England for å konkurrere. Det ble aktivt lagt til rette for denne norske deltakelsen, noe som blant annet illustreres ved at Forsvaret var behjelpelig med å fly de norske deltakerne fram og tilbake til arrangementet.

Roma 1960: De første paralympiske leker arrangeres

Fra åpningen av de første paralympiske leker i Roma, 18. september 1960.

Den 18. september 1960 åpnet de første paralympiske lekene på olympiastadion i Roma. 5000 tilskuere overvar åpningsseremonien. Seks dager tidligere hadde de olympiske lekene blitt avsluttet på samme arena, og de første paralympiske lekene ble altså avholdt på samme sted som de olympiske leker. 400 utøvere fra 23 land deltok, og utøverne bodde i OL-landsbyen. Lekene varte i én uke og ble avsluttet 25. september.

Utøverne konkurrerte i åtte ulike sportsgrener; friidrett, bueskyting, bordtennis, vektløfting, rullestol-basket, svømming, snooker og darts. De seks første er fortsatt hovedidretter i det sommerparalympiske programmet. De to sistnevnte har blitt erstattet av andre idrettsgrener. For friidrettens del ble det bare konkurrert i kastøvelser i Roma. Totalt ble det delt ut medaljer i 58 øvelser.

Ludwig Guttmann var også her den drivende kraften, og lekene bygde videre på hans arbeid med Stoke Mandeville Games. Guttmann hadde også god støtte fra sentrale personer i Italia. Han planla arrangementet i Roma i samarbeid med Antonia Maglio (1912–1988), lederen for et senter for ryggmargsskadde. I utgangspunktet ble Roma-lekene beskrevet som de niende årlige Stoke Mandeville Games, men de er nå regnet som de første paralympiske lekene.

Lekene i 1964, 1968 og 1972

Paralympics-bevegelsens grunnlegger Ludwig Guttmann overrekker gullmedalje til den australske skytteren Tony Southunder under Paralympics i Tel Aviv, 1968.
Av /Australian Paralympic Committee.
Lisens: CC BY SA 3.0

Fire år senere, i 1964, ble de andre paralympiske lekene arrangert i Tokyo. Utøvere fra 19 nasjoner deltok, noe som var færre enn det hadde vært i Roma – antageligvis på grunn av den geografiske plasseringen. Lekene i 1964 var for øvrig første gang at konkurranser i rullestolkjøring var på programmet.

Dette skulle bli siste gang på en stund at OL og Paralympics ble arrangert på samme sted (neste gang var i Seoul i 1988). I 1968 ble de paralympiske leker arrangert i Tel Aviv i Israel. Her deltok 750 utøvere fra 29 land. De konkurrerte i ti ulike sportsgrener. I 1972 ble lekene avholdt i Heidelberg i Tyskland. Her deltok 1004 utøvere fra 41 nasjoner.

Arrangementet hadde vokst betraktelig siden starten i 1960, men det var fortsatt en videreføring av de opprinnelige lekene i Stoke Mandeville. Utøverne hadde ulike lammelser, og konkurransene, utenom svømmingen, var rullestolbaserte.

Lekene i 1976, 1980 og 1984: De paralympiske leker ekspanderer

Fra 1976 kom synshemmede og stående bevegelseshemmede med i de paralympiske lekene, og fra sommerlekene i 1980 inkluderte de også utøvere med cerebral parese. Disse utvidelsene førte naturlig med seg både en sterk vekst i deltakerantallet og en utvidelse av øvelsesprogrammet.

Tallet på utøvere forble rimelig stabilt i sommerlekene i Toronto i 1976 og sommerlekene i Arnhem i 1980, men under sommerlekene i 1984 vokste deltakerantallet kraftig. Dette året klarte for øvrig ikke arrangørene å samordne seg om alle øvelsene. Rullestoløvelsene ble derfor avholdt i Stoke Mandeville, mens de øvrige konkurransene ble avholdt i New York. De forskjellige arrangementene ble heller ikke avviklet samtidig.

De første paralympiske vinterleker

Morten Tollefsen konkurrerer i skiskyting for blinde under Paralympics-94 på Lillehammer. Skiskytterne skyter etter lydsignaler.
Av /NTB.

De første paralympiske vinterlekene ble arrangert i Örnsköldsvik i Sverige i tidsrommet 21. til 28. februar 1976. I lekene deltok 198 utøvere (161 menn og 37 kvinner) fra 16 nasjoner, og det ble konkurrert i langrenn og alpint. Med oppstarten av de paralympiske vinterlekene var den paralympiske idretten blitt en «helårsbevegelse».

Vinterlekene i 1980 ble avholdt på Geilo i Norge. Her deltok 299 utøvere (229 menn og 70 kvinner) fra 18 nasjoner. Under disse lekene ble ispigging introdusert som gren slik at det ble konkurrert i tre sportsgrener. Ispigging er en konkurranse for sittende utøvere, hvor det pigges på kjelke og konkurreres på skøytebane. Ispigging ble tatt ut av det paralympiske konkurranseprogrammet etter lekene i Nagano i 1998.

Både i 1984 og i 1988 ble vinterlekene avholdt i Innsbruck. Lekene i 1984 samlet utøvere fra 21 nasjoner, og lekene fire år senere mønstret utøvere fra 22 nasjoner. I vinterlekene i 1988 ble skiskyting introdusert som en fjerde sportsgren, og i de samme lekene ble også alpint og langrenn for sittende utøvere tatt inn i programmet. Skiskyting for synshemmede kom på det paralympiske programmet i 1994.

Lekene i 1988 og 1992: Inn i den paralympiske epoken

Etter hvert som de paralympiske lekene omfattet stadig flere utøvergrupper og større antall idretter, økte også behovet for samordning og fast organisering av arrangementene. I 1982 dannet derfor de internasjonale organisasjonene for syns- og bevegelseshemmede utøvere Den internasjonale samordningskomiteen for handikapidrett (ICC). Denne organisasjonen ble grunnlaget for det som etter hvert skulle bli et stadig tettere og mer formalisert samarbeid med IOC. Organisatorisk manifesterte det framvoksende samarbeidet seg i at paraidretten i 1989 opprettet International Paralympic Committee (IPC) som sitt motstykke til IOC.

Det første konkrete resultatet av det tettere samarbeidet mellom paraidretten og IOC var gjennomføringen av OL og Paralympics i Seoul i 1988. For første gang på 24 år ble de paralympiske- og olympiske lekene igjen arrangert på samme sted. Samordningen av OL og Paralympics viste seg å være en umiddelbar suksess. De paralympiske sommerlekene i 1988 slo alle rekorder både når det gjaldt deltakelse og sportslige prestasjoner og bredde. Lekene samlet 3041 deltakere (2370 menn og 671 kvinner) fra 60 land, og det ble konkurrert i 18 idrettsgrener.

Lekene i Barcelona fire år senere ble de første der paraidrett virkelig fikk offentlighetens oppmerksomhet. Konkurransene gikk for fulle tribuner og de ble bredt dekket i mediene.

Paralympiske leker etter 2000

USAs kjelkehockeylag feirer gullet under Paralympics 2018 i Gangneung, Sør-Korea. Etter introduksjonen i lekene i 1994 har denne sporten blitt den mest populære publikumsidretten i de paralympiske vinterlekene.
Av /AP Photo/NTB.

I 2000 ble de organisatoriske båndene mellom IOC og IPC styrket gjennom utarbeidelsen av den første formelle samarbeidsavtalen dem imellom, og gjennom 2000-tallet fortsatte Paralympics sin vekst og profesjonalisering.

I lekene i London i 2012 hadde antall utøvere økt til 4237 (2736 menn og 1501 kvinner). De representerte 161 nasjoner, og konkurrerte i 20 idrettsgrener. Under lekene i Rio de Janeiro i 2016 hadde antallet utøvere økt ytterligere til 4328 (2567 menn og 1671 kvinner). Nå hadde antall idrettsgrener økt til 22. Det samme antallet idretter ble det også konkurrert i under Paralympics i Tokyo i 2021.

Også vinterlekene har vokst og utviklet seg siden 1976, men det er ikke tvil om at vinterlekene langt fra har den samme høye status og offentlige profilering som den sommerlekene har fått. Av naturlige årsaker har vinterlekene hatt færre deltakernasjoner og færre utøvere enn de motsvarende sommerarrangementene. I Paralympics i Pyeongchang i 2018 deltok det eksempelvis 569 utøvere fra 49 nasjoner. Det ble delt ut medaljer i 80 øvelser. De paralympiske vinterlekene har likevel gjennomgått en tilsvarende utvikling med henhold til nivåheving og profesjonalisering som det sommerlekene har gjort.

Paralympics på Geilo og Lillehammer

Cato Zahl Pedersen i super-G under de paralympiske leker i Lillehammer 1994. Han vant sin klasse både her og i storslalåm. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Vinter-paralympics har blitt arrangert to ganger i Norge. De andre paralympiske vinterlekene ble avholdt på Geilo fra 1. til 7. februar 1980. I 1994 ble vinterlekene avviklet på Lillehammer i tidsrommet 10. til 19. mars.

Målt ut fra sin samtid ble begge disse vinterlekene en suksess på alle måter. Lekene på Geilo fikk god pressedekning, og jevnlige reportasjer i landets den gang eneste TV-kanal. De paralympiske vinterlekene på Lillehammer 14 år senere fortsatte suksessen fra de da nettopp avsluttede olympiske lekene, og nådde et bredere publikum enn noen tidligere vinterparalympiske leker hadde gjort. Lekene på Lillehammer var også det til da største vinterparalympiske arrangementet. Her konkurrerte 469 utøvere (379 menn og 90 kvinner) fra 31 nasjoner. Utøverne konkurrerte i fem idrettsgrener fordelt på 133 øvelser.

Norsk deltakelse i Paralympics

Norske Salum Ageze Kashafali setter ny verdensrekord på 100 meter for synshemmede, 29. august 2021.
Den norske troppen i det den kommer inn på stadion under Paralympics i Pyeongchang 2018. Flaggbærer er Birgit Skarstein.

Med ett unntak (Tokyo 1964) har norske utøvere deltatt i alle sommer- og vinterparalympiske leker. Til de første lekene i Roma sendte Norge en tropp på elleve deltakere. Forsvaret sto for flytransport til og fra. I disse lekene ble Norge sjette beste nasjon.

I tiårene fram mot årtusenskiftet fortsatte norske utøvere å høste godt med medaljer i sommer- og særlig i vinter-paralympics. Norge har vært den mestvinnende nasjon i vinterlekene fire ganger;

  • Geilo 1980: 54 medaljer; 23 gull, 21 sølv og 10 bronse
  • Innsbruck 1988: 60 medaljer; 25 gull, 21 sølv og 14 bronse
  • Lillehammer 1994: 64 medaljer, 29 gull, 22 sølv og 13 bronse
  • Nagano 1998: 40 medaljer; 18 gull, 9 sølv og 13 bronse

Etter årtusenskiftet har den norske medaljehøsten skrumpet kraftig inn. Særlig tydelig har dette blitt i vinterlekene. Her har Norge gått fra å være en «stormakt» til å bli en ordinær vinteridrettsnasjon. Utviklingen kan illustreres med følgende tall: I de første vinterlekene etter årtusenskiftet, i Salt Lake City i 2002 tok norske utøvere 19 medaljer. Dette var allerede en kraftig nedgang fra da Norge ble beste nasjon fire år tidligere. Så fortsatte nedgangen; i lekene som fulgte i Torino i 2006 tok norske utøvere fem medaljer. Den dårligste medaljehøsten til nå i vinterlekene kom i Sotsji i 2014. Her hentet norske utøvere bare fire medaljer.

Norske utøvere har også tatt færre medaljer i sommerlekene etter årtusenskiftet, men relativt betraktet er utviklingen her ikke så dramatisk. I lekene i Sydney i 2000 kapret Norge 15 medaljer. 16 år senere, i Rio de Janeiro, tok norske utøvere totalt åtte medaljer. Under lekene i Tokyo i 2021 tok norske utøvere bare fire medaljer (to gull og to bronse). Dette er den svakeste norske medaljefangsten til nå i paralympiske sommerleker.

Denne utviklingen skyldes faktorer som sterkere internasjonal konkurranse, sammenslåing av klasser i ulike idretter og omlegginger av øvelsesprogrammene. Spesielt har omleggingene i det vinterparalympiske programmet bidratt til å krympe den norske medaljefangsten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg