Funksjonshemning brukes i allmentalen med to ulike betydninger;

  1. Mennesker som er «funksjonshemmede», i betydningen at noen funksjonsevner er hemmet. Dette kan være både fysiske, psykiske og sosiale funksjonsevner. I dag er det vanligst å snakke om at et menneske har nedsatt funksjonsevne på et område, i stedet for at et menneske er funksjonshemmet. Å ha funksjonsnedsettelse kan for eksempel være tap av, eller skade på, en kroppsdel eller en sansefunksjon, som evnen til å gå eller se. For eksempel  blir en rullestolbruker gjerne omtalt i dagligtale som funksjonshemmet. Ufør og handikappet brukes av noen synonymt med funksjonshemmet.
  2. Funksjonshemmende barrierer som hindrer aktivitet og deltakelse. Denne begrepsbruken flytter oppmerksomheten fra enkeltmenneskets evner, og over til barrierer i omgivelsene som hindrer deltakelse. Funksjonshemning beskriver da et misforhold mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og samfunnets forventninger og krav.

Funksjonshemning som kategori er knyttet opp mot myndighetenes behov for å avgrense hvem som skal ha ansvar for å forsørge seg selv økonomisk, eller har rett på ulike tjenester. Det finnes en rekke tiltak for folk med ulike typer funksjonsnedsettelser, som økonomiske bidrag, rett på hjelpemidler eller ekstraundervisning i skolen.

Språkbruken knyttet til disse varierer i ulike deler av den offentlige forvaltning. I flere sammenhenger brukes begrepet «ufør» som synonym til funksjonshemmet, som for eksempel i folketrygdens uførepensjon. NAV bruker kategorien «nedsatt arbeidsevne». Opplæringsloven bruker begrepet «funksjonshemming». I 9 a-2 står det for eksempel at «Skolen skal innreiast slik at det blir teke omsyn til dei elevane ved skolen som har funksjonshemmingar».

Funksjonshemning i betydningen «funksjonshemmede mennesker» brukes nå i mindre grad fordi det karakteriserer mennesker som funksjonshemmede uavhengig av kontekst. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven bruker uttrykkene «funksjonsevne», «samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer» og «nedsatt funksjonsevne».

Funksjonsnedsettelse kan erfares som kognitive, psykiske, sosiale og fysiske funksjonsnedsettelser, tydeligere spesifisert i underkategorier som blind, synshemmet, døv, hørselshemmet, bevegelseshemmet og miljøhemmet. Slike kategorier er knyttet til, og springer ut av kroppens funksjoner. Dette kan for eksempel være syn, hørsel, bevegelse, forståelse (kognisjon), psykisk helse, samt sosiale funksjonsvariasjoner som ADHD, Aspergers syndrom og autisme.

Noen funksjonsnedsettelser knyttes til diagnoser, andre ikke. Ikke alle mennesker som har funksjonsnedsettelser vil forstå seg selv som funksjonshemmede. For eksempel vil døve ofte forstå seg selv som tilhørende en språklig minoritet, heller enn tilhørende en kategori under funksjonshemningsparaplyen. Barrierene som hindrer deltakelse er også veldig forskjellige. En bevegelseshemmet person som bruker rullestol møter helt andre barrierer enn en hørselshemmet eller en synshemmet person.  

Kategorien funksjonshemmet er åpen, alle kan bli en del av den enten varig eller midlertidig. Alle mennesker opplever forandringer i funksjonsever gjennom livsløpet. Man kan for eksempel få kroniske sykdommer eller skader som fører til funksjonsnedsettelse og behov for å bruke hjelpemiddel som krykker, rullator eller rullestol. Det er omstridt hvilke livsområder som skal omfattes av begrepet funksjonshemning og funksjonsnedsettelse. En person som er rusavhengig eller overvektig kan for eksempel oppleve å være funksjonshemmet i konkrete situasjoner. Et spørsmål blir da om rusavhengighet eller fedme er det samme som å ha nedsatt funksjonsevne.

En person med funksjonsnedsettelse er ikke med nødvendighet funksjonshemmet. Forståelsen i dag er at mennesker med funksjonsnedsettelser møter barrierer i konkrete situasjoner, og at disse barrierene kan hemme den enkeltes muligheter til deltakelse og aktivitet.

For eksempel kan en person som er blind møte omfattende hindringer i arbeidslivet dersom dataverktøy, informasjon og faglitteratur ikke er lesbare for blinde. Men dersom arbeidsplassen er tilrettelagt, vil en blind person kunne utføre jobben på lik linje med seende kollegaer. Funksjonshemning oppstår i et samspill, en relasjon mellom mennesker og omgivelser, grafisk beskrevet i den såkalte Gap-modellen.

De barrierene den enkelte møter er forskjellige og vil kreve ulik tilrettelegging. Her er det viktigste å anerkjenne at barrierer som hindrer deltakelse er skapt av mennesker og kan endres av mennesker. I en relasjonell modell for funksjonshemning vil det være nødvendig både å styrke enkeltmenneskers muligheter gjennom rehabilitering og gode hjelpemidler, og tilpasse omgivelsene ved å legge til rette for at menneskers funksjonsevner er ulike.

Ifølge Verdens Helseorganisasjon utgjør funksjonshemmede 15 prosent av befolkningen. Et slikt anslag kommer an på hvor alvorlige misforhold som kreves for å regnes som funksjonshemmet, og på hvordan funksjonsnedsettelse og funksjonshemmende prosesser måles. Her ser vi også begrepets komparative dimensjon. Referansepunktet for kartlegging og måling av funksjonsevne er en idé om normale funksjonsevner. Hva som forventes å være normalt avhenger blant annet av alder. Slik kan en person bli vurdert å ha nedsatt bevegelsesevne som 25-åring, men kanskje ikke dersom personen har samme gangevne som 75-åring.

I Norge kartlegges informasjon om funksjonsenedsettelser i IPLOS-registeret, et lovbestemt helseregister som danner grunnlag for nasjonal statistikk for helse- og omsorgssektoren. IPLOS er utarbeidet av Helsedirektoratet og brukes av norske kommuner.  

Nyere bioteknologi gir mulighet for å kartlegge og diagnostisere også før fødselen, såkalt prenatal diagnostisering. Abortloven har en paragraf 2 c som åpner for senabort av foster som kan ha nedsatt funksjonsevne, genetiske variasjoner og sykdom. Abortloven bruker begrepet «sykdom» men i praksis er også synlige funksjonsnedsettelser og genetiske variasjoner inkludert, for eksempel dysmeli og Downs syndrom. Dilemma og etiske problemstillinger som en konsekvens av den bioteknologiske utviklingen behandles innenfor bioetikken.

Registreringer og kartlegginger av mennesker med funksjonsnedsettelse er omstridt. Dette skyldes at slike kartlegginger ofte registrerer den enkeltes funksjonsnedsettelse uavhengig av hvilken kontekst vedkommende lever i. Hvis man forstår funksjonshemning som et misforhold mellom konkrete mennesker og de krav de møter i omgivelsene, kan funksjonshemning kartlegges ved å registrere mennesker med funksjonsnedsettelser etter diagnoser eller ved selvrapportering.

En relasjonell modell for funksjonshemning kan være et godt utgangspunkt for slike kartlegginger. I rehabilitering skjer kartleggingen oftest ved hjelp av Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemning og helse. Men også denne modellen er kritisert for å være for sterkt forankret i medisinske forståelser av funksjonshemning.

Funksjonshemning er et samlebegrep som er kommet i bruk i nyere tid. Tidligere ble det brukt enkeltord og kategorier som for eksempel blind, lam og åndsvak. Begrepet funksjonshemning ble brukt av myndighetene så tidlig som i Stortingsmelding 88 (1966-1967) «Om utvikling av omsorgen for funksjonshemmede».

Ord som er brukt synonymt med funksjonshemning er ufør, handikappet og tidligere abnorm. Ordet abnorm ble særlig brukt i forbindelse med skolevesenet, for eksempel i lov om abnorme børns undervisning, abnormeskoleloven, fra 1881. I dag finner man betegnelsen «barn med spesielle behov» i skolevesenet. Spesialpedagogikken er det fagfeltet som hovedsakelig arbeider med tema i tilknytning til barn, læring og funksjonshemning.

Gjennom FNs internasjonale år for funksjonshemmede i 1981 ble funksjonshemming et globalt og politisk begrep. Både FNs internasjonale år for funksjonshemmede og tiår for funksjonshemmede fra 1983-1992 ble viktig for bevisstheten om livsvilkårene for funksjonshemmede globalt. I 1994 ble FNs «Standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming» vedtatt. Disse standardreglene ble så forløpere for FN-konvensjon om Rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som ble vedtatt i 2006, trådte i kraft i 2008 og ble ratifisert av Norge i 2013.

I nyere tid har politikk og lovgivning på feltet blitt endret for å unngå at enkeltmennesker karakteriseres som funksjonshemmede. Begrepet nedsatt funksjonsevne og funksjonsnedsettelse ble innført med NOU 2001:22 «Fra bruker til borger» for å flytte fokus og rette oppmerksomheten mot barrierer i omgivelsene. Stortingsmelding 22 (2002-2003) «Nedbygging av funksjonshemmende barrierer» styrket ytterligere skiftet av fokus.

Funksjonshemning  er knyttet til utviklingen av velferdsstaten. Den som forhindres fra å delta i utdanning og arbeidsliv må ha en begrunnelse som enten er medisinsk eller sosial, slik at vedkommende kan tilkjennes økonomisk, sosial og medisinsk hjelp. Mennesker som har ulike funksjonsnedsettelser og erfarer funksjonshemmende barrierer som hindrer deltakelse i konkrete situasjoner, kan ha rett til hjelp i ulike situasjoner.

I dag er funksjonshemning både forankret i diskrimineringsfeltet og i helse- og velferdspolitikken.

På helse- og sosialfeltet handler funksjonshemning mest om sykdomsdiagnoser, behandling og utløsing av sosiale og økonomiske rettigheter i form av personlig assistanse, hjelpemidler  og folketrygdens ordninger.

I de siste årene har det skjedd en dreining i retning av at funksjonshemning i større grad benyttes til å identifisere et diskrimineringsgrunnlag. På diskrimineringsområdet er oppmerksomheten rettet mot å skape bevissthet om at mennesker opplever diskriminering på grunnlag av funksjonsevne, og å fremme universell utforming og likeverdig tilgjengelighet.

Barrierer for deltakelse reduseres både ved å endre omgivelsene, og ved å støtte enkeltmennesker ved rehabilitering og velegnede individuelle hjelpemidler.

De viktigste politiske dokumentene for utvikling av forståelsen av begrepet er NOU 2001:21 «Fra bruker til borger» og Stortingsmelding 40 (2002-2003) «Nedbygging av funksjonshemmede barrierer». Her finner GAP-modellen sin vei inn i politiske dokumenter, en forløper for den relasjonelle forståelsen av funksjonshemning. Denne meldingen gir et uttrykk for en sosial-relasjonell forståelse av funksjonshemning.

Funksjonshemning omhandler mennesker som har nedsatt funksjonsevne, som kan skyldes kronisk sykdom eller skade. Men alle som lever med funksjonsnedsettelser er ikke syke, og alle med en diagnose har ikke funksjonsnedsettelser.

Funksjonshemning er et begrep som er ideologisk ladet forstått på den måten at det regnes som ukontroversielt å søke å unngå funksjonshemning som tilhørende livet. Den som er synlig funksjonshemmet opplever gjerne direkte spørsmål om hva som er årsaken, og den som venter barn ønsker gjerne å forsikre seg om barnet som kommer ikke har noen form for funksjonshemning.  

Offentlige myndigheter bruker mennesker med nedsatt funksjonsevne, en form for «people first language» hvor mennesket nevnes først og kategoriseringen deretter. Hensikten er å ivareta likeverd og likestilling i språkbruken og tydeliggjøre at mennesket kommer før kategorien. Men også denne kategorien preges av negative karakteristikker i form av «nedsatt».

Funksjonshemmedes organisasjoner bruker begrepene strategisk for å synliggjøre diskriminering og kjempe for like rettigheter. Dette ses for eksempel i navnet på to viktige organisasjoner, Norges handikapforbund og Funksjonshemmedes fellesorganisasjon. Hovedfokus for disse interesseorganisasjonene er å bekjempe diskriminering på grunnlag av funksjonsevne og fremme likeverd og likestilling.

Temaet funksjonshemning kan forstås innenfor en medisinsk forståelseshorisont, hvor behandling og medisinsk rehabilitering er i fokus. I tråd med at begrepet er nyfortolket innenfor  samfunnsvitenskap og humaniora og brukes innenfor menneskerettigheter og diskrimineringslovverk, omfatter forskningen også samfunnsdeltakelse, diskriminering, likestilling og like rettigheter.

I dag er forskning på funksjonshemning ofte tverrfaglig. Forskerne bruker også erfaringer og perspektiv fra mennesker som lever med funksjonsnedsettelse, og samarbeider gjerne med representanter for interesseorganisasjoner. Internasjonalt kalles dette forskningsfeltet disability studies. Foreløpig er forskning på funksjonsnedsettelse som diskrimineringsgrunnlag et relativt nytt fagområde.

Forskningsspørsmål dreier seg om hvordan motvirke diskriminering og fremme likeverd, ulike forståelser av funksjonshemning samt utvikle kunnskap om tilrettelegging og tilgjengelighet. I USA er forskningen preget av forskere som identifiserer seg som personer med nedsatt funksjonsevne. Slik kan forskningen også i seg selv bidra til å fremme likestilling og anerkjennelse.

  • Grue, Jan. (2014). Kroppsspråk : fremstillinger av funksjonshemning i kultur og samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.
  • Lid, Inger Marie (2013). Universell utforming: Verdigrunnlag, kunnskap og praksis. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
  • Solvang, Per. (2002). Annerledes: Uten variasjon ingen sivilisasjon. Oslo: Aschehoug.
  • Tøssebro, Jan. (2010). Hva er funksjonshemming, Oslo: Universitetsforlaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

19. februar skrev Jan Holm

Hei

Om funksjonshemming/-hemning og utviklingshemming/-hemning
Ordet funksjonshemming med dobbel m var ifølge språkrådet likestilt med funksjonshemning med mn fram til 1996, da sistnevnte benevnelse ble enerådende på bokmål. På nynorsk er imidlertid bare funksjonshemming tillatt. Når det gjelder utviklingshemming/utviklingshemning, er bare utviklingshemning tillatt på bokmål og utviklingshemming på nynorsk (fra 1989). Artikkelen om funksjonshemning i snl.no står med dobbel m (altså feil), og artikkelen om utviklingshemning med mn (altså riktig). Jeg vet at det finnes krefter i fagmiljøene som ønsker å endre begge begrepene til -hemming, men det har de ikke fått gjennomslag for i språkrådet til tross for stort påtrykk, og da synes jeg leksikonet også bør rette seg etter det.

Jeg synes altså at vi skal følge språkrådets anbefalinger, ikke hva fagmiljøet finner for godt å skrive. Ekstra rart blir det når den ene artikkelen i snl.no er kalt «funksjonshemming» med dobbel m og utviklingshemning med mn.

Hilsen Jan

31. mai svarte Inger Marie Lid

Hei Jan, Takk for kommentar. Jeg har selv ikke så sterke meninger om dette, og har endret artikkelen slik at den følger språkrådets anbefaling.
Hilsen Inger Marie

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.