funksjonshemning

Funksjonshemning som kategori er knyttet opp mot myndighetenes behov for å avgrense hvem som skal ha ansvar for å forsørge seg selv økonomisk, eller har rett på ulike tjenester. Det finnes en rekke tiltak for personer med ulike typer funksjonsnedsettelse, som økonomiske bidrag, rett på hjelpemidler eller ekstraundervisning i skolen.

Språkbruken knyttet til slike tiltak varierer i ulike deler av den offentlige forvaltning. I flere sammenhenger brukes begrepet «ufør» som synonym til funksjonshemmet, som for eksempel i folketrygdens uførepensjon. NAV bruker kategorien «nedsatt arbeidsevne». Opplæringsloven bruker begrepet «funksjonshemming». I paragraf 9 a-2 står det for eksempel at «Skolen skal innreiast slik at det blir teke omsyn til dei elevane ved skolen som har funksjonshemmingar».

Funksjonshemning i betydningen «funksjonshemmede mennesker» brukes nå i mindre grad fordi det karakteriserer mennesker som funksjonshemmede uavhengig av kontekst. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven bruker uttrykkene «funksjonsevne», «samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer» og «nedsatt funksjonsevne».

Funksjonsnedsettelse kan erfares som kognitiv, psykisk, sosial, sensorisk og fysisk funksjonsnedsettelse, tydeligere spesifisert i underkategorier som blind, synshemmet, døv, hørselshemmet, bevegelseshemmet og miljøhemmet. Slike kategorier er knyttet til og springer ut av kroppens funksjoner. Dette kan for eksempel være syn, hørsel, bevegelse, forståelse (kognisjon), psykisk helse samt sosiale funksjonsvariasjoner som ADHD, Aspergers syndrom og autisme.

Noen funksjonsnedsettelser knyttes til diagnoser, andre ikke. Ikke alle mennesker som har funksjonsnedsettelse, vil forstå seg selv som funksjonshemmet. For eksempel vil døve ofte heller forstå seg selv som tilhørende en språklig og kulturell minoritet enn tilhørende en kategori under funksjonshemningsparaplyen.

Barrierene som hindrer deltakelse, er også veldig forskjellige for ulike personer. En bevegelseshemmet person som bruker rullestol, møter helt andre barrierer enn en hørsels- eller synshemmet person og en person med utviklingshemning.

Kategorien er åpen, alle kan få nedsatt funksjonsevne enten varig eller midlertidig. Alle mennesker opplever forandringer i funksjonsevner gjennom livsløpet. Man kan for eksempel få kroniske sykdommer eller skader som fører til funksjonsnedsettelse og behov for å bruke hjelpemiddel som krykker, rullator eller rullestol. Det er omstridt hvilke livsområder som skal omfattes av begrepet funksjonshemning og funksjonsnedsettelse. En person som er rusmiddelavhengig eller overvektig, kan for eksempel oppleve å være funksjonshemmet i konkrete situasjoner. Et spørsmål blir da om rusmiddelavhengighet eller fedme er det samme som å ha nedsatt funksjonsevne.

En person med funksjonsnedsettelse er ikke nødvendigvis funksjonshemmet. Forståelsen i dag er at mennesker med funksjonsnedsettelse møter barrierer i konkrete situasjoner, og at disse barrierene kan hemme den enkeltes muligheter til deltakelse og aktivitet.

For eksempel kan en blind person møte omfattende hindringer i arbeidslivet dersom dataverktøy, informasjon og faglitteratur ikke er lesbare for blinde. Men dersom arbeidsplassen er tilrettelagt, vil en blind person kunne utføre jobben på lik linje med seende kolleger. Funksjonshemning oppstår i et samspill, en interaksjon mellom mennesker og omgivelser, grafisk beskrevet i den såkalte gap-modellen.

De barrierene den enkelte møter, er forskjellige og vil kreve ulik tilrettelegging. Her er det viktigste å anerkjenne at barrierer som hindrer deltakelse, er skapt av mennesker og kan endres av mennesker. I en relasjonell modell for funksjonshemning, hvor funksjonshemning oppstår som et resultat av interaksjon mellom menneske og omgivelse, vil det være nødvendig både å styrke enkeltmenneskers muligheter gjennom rehabilitering og gode hjelpemidler, og tilpasse omgivelsene ved å legge til rette med tanke på at menneskers funksjonsevner er ulike.

• Se funksjonshemmende prosesser

Ifølge Verdens Helseorganisasjon utgjør funksjonshemmede 15 prosent av befolkningen. Et slikt anslag kommer an på hvor alvorlige misforhold som kreves for å regnes som funksjonshemmet, og på hvordan funksjonsnedsettelse og funksjonshemmende prosesser måles. Her ser vi også begrepets komparative dimensjon. Referansepunktet for kartlegging og måling av funksjonsevne er en idé om normale funksjonsevner. Hva som forventes å være normalt, avhenger blant annet av alder. Slik kan en person bli vurdert å ha nedsatt bevegelsesevne som 25-åring, men kanskje ikke dersom personen har samme gangevne som 75-åring.

I Norge kartlegges informasjon om funksjonsnedsettelser i IPLOS-registeret, et lovbestemt helseregister som danner grunnlag for nasjonal statistikk for helse- og omsorgssektoren. IPLOS er utarbeidet av Helsedirektoratet og brukes av norske kommuner.

Nyere bioteknologi gir mulighet for å kartlegge og diagnostisere også før fødselen, såkalt prenatal diagnostisering. Abortloven har en paragraf 2 c som åpner for senabort av et foster som kan ha nedsatt funksjonsevne, genetiske variasjoner og sykdom. Abortloven bruker begrepet «sykdom», men i praksis er også synlige funksjonsnedsettelser og genetiske variasjoner inkludert, for eksempel dysmeli og Downs syndrom. Dilemmaer og etiske problemstillinger som en konsekvens av den bioteknologiske utviklingen behandles innenfor bioetikken.

Registrering og kartlegging av mennesker med funksjonsnedsettelse er omstridt. Dette skyldes at slike kartlegginger ofte registrerer den enkeltes funksjonsnedsettelse uavhengig av hvilken kontekst vedkommende lever i. Hvis man forstår funksjonshemning som et misforhold mellom konkrete mennesker og de krav de møter i omgivelsene, kan funksjonshemning kartlegges ved å registrere mennesker med funksjonsnedsettelser etter diagnoser eller ved selvrapportering.

En relasjonell modell for funksjonshemning kan være et godt utgangspunkt for slike kartlegginger. I rehabilitering skjer kartleggingen oftest ved hjelp av Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemning og helse (ICF). Men også denne modellen er kritisert for å være for sterkt forankret i medisinske forståelser av funksjonshemning.

Funksjonshemning er et samlebegrep som er tatt i bruk i nyere tid. Tidligere ble det brukt enkeltord og kategorier som for eksempel blind, lam og åndssvak. Begrepet funksjonshemning ble brukt av myndighetene så tidlig som i Stortingsmelding 88 (1966-1967) «Om utvikling av omsorgen for funksjonshemmede».

Ord som er brukt synonymt med funksjonshemning, er ufør, handikappet og tidligere abnorm. Ordet abnorm ble særlig brukt i forbindelse med skolevesenet, for eksempel i lov om abnorme børns undervisning, abnormskoleloven fra 1881. I dag finner man betegnelsen «barn med spesielle behov» i skolevesenet. Spesialpedagogikken er det fagfeltet som hovedsakelig arbeider med tema i tilknytning til barn, læring og funksjonshemning.

Gjennom FNs internasjonale år for funksjonshemmede i 1981 ble funksjonshemming et globalt og politisk begrep. Både FNs internasjonale år for funksjonshemmede og tiår for funksjonshemmede i perioden 1983–1992 ble viktig for bevisstheten om livsvilkårene for funksjonshemmede globalt. I 1994 ble FNs «Standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming» vedtatt. Disse standardreglene ble så forløpere for FN-konvensjon om Rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som ble vedtatt i 2006, trådte i kraft i 2008 og ble ratifisert av Norge i 2013.

I nyere tid har politikk og lovgivning på feltet blitt endret for å unngå at enkeltmennesker karakteriseres som funksjonshemmede. Begrepet nedsatt funksjonsevne og funksjonsnedsettelse ble innført med NOU 2001:22 «Fra bruker til borger» for å flytte fokus og rette oppmerksomheten mot barrierer i omgivelsene. Stortingsmelding 22 (2002–2003) «Nedbygging av funksjonshemmende barrierer» styrket ytterligere skiftet av fokus.

Funksjonshemning er knyttet til utviklingen av velferdsstaten. Den som forhindres fra å delta i utdanning og arbeidsliv, må ha en begrunnelse som enten er medisinsk eller sosial, slik at vedkommende kan tilkjennes økonomisk, sosial og medisinsk hjelp. Mennesker som har ulike funksjonsnedsettelser og erfarer funksjonshemmende barrierer som hindrer deltakelse i konkrete situasjoner, kan ha rett til hjelp i ulike situasjoner.

I dag er funksjonshemning forankret både i diskrimineringsfeltet og i helse- og velferdspolitikken.

Funksjonshemning omhandler mennesker som har nedsatt funksjonsevne som kan skyldes kronisk sykdom eller skade. Men ikke alle som lever med funksjonsnedsettelser, er syke, og ikke alle med en diagnose har funksjonsnedsettelser.

Funksjonshemning er et begrep som er ideologisk ladet forstått på den måten at det regnes som ukontroversielt å søke å unngå funksjonshemning som tilhørende livet. Den som er synlig funksjonshemmet, opplever gjerne direkte spørsmål om hva som er årsaken, og den som venter barn, ønsker gjerne å forsikre seg om at barnet som kommer, ikke har noen form for funksjonshemning.

Offentlige myndigheter bruker uttrykket «mennesker med nedsatt funksjonsevne», en form for «people first language» hvor mennesket nevnes først og kategoriseringen deretter. Hensikten er å ivareta likeverd og likestilling i språkbruken og tydeliggjøre at mennesket kommer før kategorien. Men også denne kategorien preges av negative karakteristikker i form av «nedsatt».

Funksjonshemmedes organisasjoner bruker begrepene strategisk for å synliggjøre diskriminering og kjempe for like rettigheter. Dette ses for eksempel i navnet på to viktige organisasjoner; Norges handikapforbund og Funksjonshemmedes fellesorganisasjon. Hovedfokus for disse interesseorganisasjonene er å bekjempe diskriminering på grunnlag av funksjonsevne og fremme likeverd og likestilling.

Temaet funksjonshemning kan forstås innenfor en medisinsk forståelseshorisont, hvor behandling og medisinsk rehabilitering er i fokus. I tråd med at begrepet er nyfortolket innenfor samfunnsvitenskap og humaniora og brukes innenfor menneskerettigheter og diskrimineringslovverk, omfatter forskningen også samfunnsdeltakelse, diskriminering, likestilling og like rettigheter.

I dag er forskning på funksjonshemning ofte tverrfaglig. Forskerne bruker også erfaringer og perspektiv fra mennesker som lever med funksjonsnedsettelse, og samarbeider gjerne med representanter for interesseorganisasjoner. Internasjonalt kalles dette forskningsfeltet disability studies. Foreløpig er forskning på funksjonsnedsettelse som diskrimineringsgrunnlag et relativt nytt fagområde.

Forskningsspørsmål dreier seg om hvordan man kan motvirke diskriminering og fremme likeverd, ulike forståelser av funksjonshemning samt utvikle kunnskap om tilrettelegging og tilgjengelighet. I USA er forskningen preget av forskere som identifiserer seg som personer med nedsatt funksjonsevne. Slik kan forskningen også i seg selv bidra til å fremme likestilling og anerkjennelse.

• tekniske hjelpemidler for funksjonsnedsettelse
• funksjonshemmende barrierer
• funksjonshemmende prosesser

• Grue, Jan (2014). Kroppsspråk: Fremstillinger av funksjonshemning i kultur og samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Lid, Inger Marie (2020). Universell utforming og samfunnsdeltakelse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
• Solvang, Per (2002). Annerledes – Uten variasjon ingen sivilisasjon. Oslo: Aschehoug.
• Tøssebro, Jan (2021). Hva er funksjonshemming, Oslo: Universitetsforlaget 2. utgave.