Bryting. Fra en av kampene i den daværende 82 kg-klassen under OL i Seoul 1988. Nordmannen Stig Arild Kleven bryter mot svensken Magnus Fredriksson. Kleven ble nr. 4 og svensken nr. 6. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Bryting av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Bryting, kampidrett kjent flere tusen år tilbake og utviklet i mange nasjonale former, for eksempel japansk sumo og islandsk glíma. Nær beslektede idretter er judo og jujutsu.

Moderne konkurransebryting er organisert i det internasjonale bryteforbundet UWW, og deles i stilartene gresk-romersk stil og fristil. I disse formene skal man ved å koble grep om kropp, armer og eventuelt ben forsøke å kaste eller presse motstanderen over på ryggen så han får begge skuldrene samtidig i brytematten (fallseier), eller samle poeng for å oppnå en poengseier.

I gresk-romersk stil er det forbudt å gripe motstanderen nedenfor hoftene, å spenne ben på ham eller å bruke bena aktivt ved utførelsen av et grep; i fristil er dette tillatt. Fristil er internasjonalt den mest utbredte stilen og enerådende i kvinnebryting, i Norge konkurreres det i herrebryting nå bare i gresk-romersk stil.

En bryteform som var organisert i UWW (tidligere FILA) i 1966–1984 er nydanningen sambo. Dette er bryting hvor motstanderens klær blir brukt til å feste grep. Formen minner om judo.

Kampene foregår på en 10 cm tykk brytematte. Den har et sirkelrundt kampområde med diameter 9 m i internasjonale konkurranser, inkludert en 1 m bred, rød sirkelsone (passivitetssonen) ytterst. Den resterende del kalles aktivitetssonen (diameter 7 m), som midt i har en rød sirkel med diameter 1 m. Rundt kampområdet har matten en 1,5 m bred sikkerhetssone, slik at den totale mattestørrelsen blir 12x12 m. 

For å få et noenlunde likt kroppslig utgangspunkt for konkurrenter, er bryting delt i vektklasser. For seniorer er det 10 klasser både for menn og kvinner (se tabell), mens det i OL kun konkurreres i 6 vektklasser for begge kjønn.. Kontrollveiing finner sted morgenen samme dag som første kamp i klassen.

Kamptiden er to perioder à 3 minutter med 30 sekunders pause mellom periodene. 

Bryterne har henholdsvis rød og blå drakt. Kampen starter i stående stilling fra midtsirkelen, men blir bryterne kastet eller revet ned, fortsetter kampen liggende (parterre). Kommer bryterne ut av kampområdet og inn i sikkerhetssonen, stopper en kampleder (mattedommeren) brytingen og starter den på nytt fra midten. Sammen med en sidedommer bedømmer kamplederen grep, kast og situasjoner og deres tekniske poengverdi: 1, 2, 4 eller 5.

De høyeste poengene tildeles en bryter som bringer motstanderen i en fallsituasjon, det vil si med ryggen eller skuldrene ned og i en vinkel på under 90° med matten. En vanlig forsvarsstilling i en slik situasjon er å ligge med kroppen i bue bakover med bare fotsåler og isse i matten (bro). Motstanderen tildeles poeng hvis han parerer grepet og får overtaket. Er de to dommerne uenige, fungerer en mattepresident som overdommer.

Kamplederen har rød mansjett på venstre arm og blå mansjett på høyre og markerer poeng ved å løfte armen med vedkommende bryters farge og vise poengene med fingrene, sidedommer og mattepresident bruker spaker med farger og tall.

I samarbeid med sidedommeren gir kamplederen også tilsigelser og advarsler for passivitet og ulovlige grep. Ved advarsler stoppes brytingen og startes på nytt fra midtsirkelen, hvor utgangsstillingen, stående eller parterre, bestemmes av bryteren som ikke fikk advarsel. Dette skjer blant annet ved bevisst matteflukt og grepsflukt, som foruten advarsel til synderen også gir tekniske poeng til motstanderen. Velges parterre, skal den advarte bryteren gå ned i benk, det vil si stå på knærne med håndflatene i matten og strake armer, og motstanderen tar kontakt ved å plassere hendene åpent på ryggen hans. Parterre beordres også når en bryter kommer ut i sikkerhetssonen med hele eller deler av kroppen og er under kontroll av motstanderen.

Noen kjente grep i gresk-romersk bryting er bakoverkastene livtak, hodet i klemme, krysstak, Lindéngrep og smidighetsbelte, samt svingkastene hoftesving, nakkesving (hodefall) og flygende mare (armsving). I parterre var backhammer og forskjellige Nelson-grep vanlige før, nå er såkalte rullinger (rullende grep) mest brukt, samt omvendt livtak som løftegrep. I fristil er benkrok og former for benløft vanlig i stående bryting, i parterre blant annet fotlås og saksegrep med bena.

En kamp ender aldri uavgjort, men kan avgjøres på flere måter. Fallseier vil si at bryteren presser sin motstanders skuldre i matten og beholder kontrollen der. Kampen er da slutt. Det samme skjer ved teknisk fallseier, som dømmes når det blir en forskjell på minst 8 tekniske poeng mellom bryterne i gresk-romersk bryting og 10 tekniske poeng i fristil eller i kvinnebryting. Kampen kan også vinnes før full tid hvis motstanderen blir skadet eller diskvalifiseres for usportslig opptreden.

Kamper som går full tid, kan vinnes ved poengseier til den bryteren som har flest tekniske poeng. Tidligere kunne man tape en kamp ved å få tre advarsler for passivitet, men nå er det ingen slik begrensning på antall advarsler.

I hver kamp får bryterne tildelt plasseringspoeng på grunnlag av kampresultatet. Vinneren får 5 poeng for fallseier eller seier på grunn av skade, diskvalifikasjon eller walkover, 4 for teknisk fallseier og 3 poeng for poengseier. Taperen får 1 poeng hvis han har tatt poeng i kampen.

I turneringer blir bryterne i hver vektklasse plassert i henhold til trekning, og det brytes som direkte utslagning (cup) med en avsluttende finale. For å få et passe antall (4, 8 eller 16), må det ofte holdes ytterligere en kvalifiseringsrunde. De som taper mot finalistene møter hverandre i en rekvalifisering frem til de kjemper om bronsemedaljene (2 stykker).

Bryting er en av de eldste idretter, blant annet er brytegrep som ser nesten ut som dagens avbildet på klippemalerier i Egypt fra ca. 3000 f.Kr. I oldtiden var bryting den mest populære idretten i de olympiske og andre idrettsleker i Hellas, både som selvstendig øvelse og som del av antikk femkamp. Seieren gikk til den som først kastet motstanderen tre ganger i bakken, det var ingen vektklasser. Milon fra Kroton, som vant den olympiske brytekonkurransen seks ganger, regnes som antikkens mest berømte idrettsmann. En annen øvelse var pankration, en kombinasjon av bryting og boksing.

I Norden var det alminnelig med konkurranser i livtak eller krysstak. Det gjaldt å legge motstanderen på rygg ved å presse ham ned, løfte ham eller på annen måte bringe ham ut av balanse; benkrok var forbudt. I andre deler av verden oppstod det også tidlig spesielle bryteformer som til dels praktiseres ennå. Ofte er dette bryting hvor motstanderens belte eller trøye blir brukt til å feste grep, som i islandsk glíma og sveitsisk Schwingen.

Moderne internasjonal konkurransebryting oppstod på 1800-tallet. Som grunnlegger av den gresk-romerske stil regnes franskmannen Jean Broyasse midt på 1800-tallet. Fristil ble utformet i USA noe senere. I begynnelsen var brytingen profesjonell og det meste tillatt (catch-as-catch-can).

Kamper mellom profesjonelle tungvektere var populære opp til ca. 1910, men profesjonell fribryting slik den drives nå (wrestling), særlig i USA, er ren underholdning uten sportslig innhold. Ca. 1890 ble bryting også amatøridrett, og etter hvert ble det innført vektklasser og begrensning på kamptiden.

Bryting i gresk-romersk stil har vært olympisk idrett fra starten i 1896 (bortsett fra i 1900–1904), fristil fra 1904 (bortsett fra 1906 og 1912). Det internasjonale bryteforbundet ble stiftet i 1912 som Fédération Internationale des Luttes Associées (FILA), men endret navn i 2015 til United World Wrestling (UWW). I gresk-romersk stil er VM arrangert fra 1904 (nå årlig unntatt i OL-år da er det kun mesterskap for ikke olympiske vekter) og EM fra 1911 (nå årlig). VM ble holdt i Oslo i 1981 og i Kolbotn i 1985. I fristil har det blitt avholdt VM fra 1951 og EM fra 1929. Kvinnebryting i fristil ble tatt opp på FILAs program i 1982, og det arrangeres offisielt VM fra 1987, EM fra 1988 og på OL-programmet fra 2004. VM ble holdt i Lørenskog i 1987 og i Stavern i 1993.

Jon Rønningen og Gudrun Høie har vært de fremste norske bryterne internasjonalt.

I Norge ble profesjonelle brytekamper populære rundt 1900, særlig var sirkusdirektøren Karl Norbeck en foregangsmann. Amatørbryting ble først organisert i 1908–1909 i Bergen Atletklubb og i Ørnulf i Oslo. Sistnevnte arrangerte det første amatørstevnet og tok initiativet til dannelsen av Norges Bryteforbund i 1913, til 1920 under navnet Norges Atletforbund, hvor også boksing var organisert. Forbundet har ca. 7000 medlemmer (2011) fordelt på 54 klubber over hele landet, og er tilsluttet NIF, UWW, International Sumo Federation og World Armsport Federation.

NM i gresk-romersk stil er avholdt fra 1910, for lag fra 1935. NM i fristil ble arrangert i 1948–1953.

I kvinnebryting ble det første norske stevnet arrangert i 1980, og offisielt NM fra 1987. Forbundet organiserer fra 1996 også sumo med eget NM, samt NM i håndbakbryting. Nå organiseres det også NM og VM i Sandbryting (Beach wrestling) og Norge har vært blant de beste nasjonene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.