toppidrett

Tidligere ble det i norsk idrett gjort et prinsipielt skille mellom profesjonelle utøvere (betalte utøvere) og amatører (ikke betalte utøvere), en formell ordning (amatørismen) som siden er blitt avviklet.

Norsk toppidrett fikk et stort oppsving fra 1980-tallet av, da den fikk tilført betydelige sponsormidler. I Norge har det vært stor politisk vilje til å stimulere toppidrett. Norge har særlig hevdet seg i vinteridretter som langrenn, kombinert, skøyteløp, skihopping, skiskyting, snowboard og alpine idrettsgrener, blant annet slalåm og utfor. Også idretter som fotball og håndball dominerer i norsk toppidrett.

I dag er det også flere norske idrettsutøvere som hevder seg internasjonalt i idretter som for eksempel fotball, friidrett, orientering og triatlon.

Ofte når man skal beskrive hva som kjennetegner norsk idrett, vises det til Den norske idrettsmodellen. Det er en betegnelse som viser til at norsk idrett bygger på verdier som idrett for folk flest, inkludering, frivillig innsats og et nært forhold mellom topp- og breddeidretten.

Formelt har norsk toppidrett klare etiske retningslinjer knyttet til seg. I NIFs Idrettspolitisk dokument (2015-2019) utdypes det nærmere hva som skal kjennetegner norsk toppidretts verdigrunnlag: «Toppidretten har en helhetlig tilnærming til utøverne og legger stor vekt på tverridrettslig samarbeid og integrering av ny kunnskap og forskning i det praktiske arbeidet. Toppidrettsutøverne er viktige forbilder og inspirasjonskilder for hele norsk idrett. Norsk idrett arbeider for fair play, en ren idrett og sunne verdier».

I dag diskuteres toppidrettens verdier og hvorvidt den norske idrettsmodellen er i takt med samfunnsutviklingen. Noen stiller seg kritisk til hvorvidt breddeidretten er et grunnlag for toppidrett eller om toppidrettsutøvere alltid er forbilder for barn og unges motivasjon for å delta i organisert idrett. Noen mener at norsk og internasjonal toppidrett beveger seg i en stadig mer kynisk retning, og fjerner seg fra breddeidretten. Andre argumenter som trekkes frem er at toppidrett oppfattes som helseskadelig, at idrettsledere har for høye lønninger eller at de sløser med midlene. Noen mener at NIF først og fremst fremmer egne interesser, interesser som ikke nødvendigvis er til det beste for det norske samfunn eller befolkningen. Norsk toppidrett, som all toppidrett, har som prestasjonskultur en kime i seg til å fremstå både som etisk og uetisk. Kanskje er det slik at så lenge toppidretten i Norge drives administrativt etter demokratiske styringsprinsipper og blir finansiert gjennom statlige tippemidler, kan det forventes at den vil tilstrebe å fremstå med en klar etisk profil.

Norsk idrett generelt, inkludert toppidretten, får stadig økte statlige midler. I Norge forvaltes dette gjennom den såkalte tippemiddelordningen. Det gis overskudd fra Norsk Tipping, hvor 64 prosent går til idrettsformål. Ifølge idrettens hovedfordeling for 2020 gis det av disse blant annet 163 millioner til toppidretten og 171 millioner til breddeidretten. Videre 130 millioner internt til NIF i grunnstøtte og 266 millioner til særforbundene. Det fordeles videre 55 millioner til nasjonale idrettsanlegg og hele 1525 millioner til idrettsanlegg rundt om i landet. I tillegg gis det 48 millioner til antidopingarbeid og 34 millioner til forsknings- og utviklingsarbeid.

Noen kritikere hevder det er kommet til mange nye kommersielle aktører, aktivitetsvaner og anleggsbruk som faller utenfor NIFs virksomhet. Det diskuteres derfor hvorvidt norsk toppidrett gjør seg fortjent til de omfattende statlige midlene som den blir tildelt.

Toppidrett nasjonalt og internasjonalt har utviklet seg til å bli en stor organisatorisk virksomhet, med et omfattende administrativt og idrettslig støtteapparat knyttet til seg. Internasjonale idrettsorganisasjoner som Det internasjonale fotballforbund (FIFA) og Den internasjonale olympiske komité (IOC) er blitt mektige institusjoner med stor innflytelse på toppidretten og dens utvikling.

Toppidrett har gjennom hele sin lange historie vært kjent for å fremme moral og olympiske verdier som fred, frihet og rettferdighet. Samtidig er toppidretten kjent for sitt olympiske motto Citius, altius, fortius (latin for raskere, høyere, sterkere), som grunnleggeren av de moderne olympiske leker, Pierre de Coubertin, la til i det olympiske charteret (retningslinjer) på slutten av 1800-tallet. En slik ideologi om å stadig sprenge nye grenser og sette nye rekorder, har bidratt til at toppidretten idag også driver med omfattende forskningsvirksomhet, med testing og utvikling av nye, innovative idrettsteknologier og utstyr.

Det tilbys idag toppidrettslinjer på norske videregående skoler, både i offentlig og privat regi. Toppidrettslinjen er et tilbud for de som ønsker å satse for fullt på idretten samtidig som de tar utdanning. Tiden som går med til idrett tilpasses, og kommer i tillegg til, et ordinært studieløp. Vestland Fylkeskommune, i samarbeid med Olympiatoppen Vest-Norge, etablerte i 2006 en toppidrettslinje på tre videregående skoler, som følge av datidens studiespesialiseringsordning. Dette var de første toppidrettslinjene som ble tilbudt i Norge i offentlig regi. I dag tilbys det mange toppidrettslinjer rundt om i Norge, med et nært samarbeid med fylkeskommune og Olympiatoppen regionalt.

Skolene tilbyr opplæring i ulike idretter, og idrettstilbudet varierer fra skole til skole. For eksempel tilbyr Tertnes og Åsane videregående sommeridretter, mens Voss har spesialisert seg på vinteridretter.

Her et utdrag fra den nye Læreplanen i toppidrett (2020) og som gjelder valgfrie programfag i utdanningsprogram for idrettsfag (IDR5-01):

«Opplæringen i programfaget toppidrett kan bidra til at Norge får bevisste idrettsutøvere som kan oppnå gode resultater både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Unge idrettsutøvere som ønsker å satse på målrettet og systematisk trening innen konkurranseidrett, skal gis muligheter til det. Gjennom programfaget toppidrett skal ungdom få muligheter til å kombinere videregående opplæring med idrett på høyt prestasjonsnivå, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Opplæringen skal gi utfordring, spenning, glede og mestring, og kan bidra til å utvikle den enkeltes selvtillit. I arbeidet med programfaget skal elevene utvikle evnen til å ta ansvar for andre og verdsette andres innsats.»

Norges idrettshøgskole tilbyr idag ulike idrettsfag som ofte toppidrettsutøvere studerer ved siden av sin idrettskarriere. Det gis også generelt tilbud ved norske universiteter og høgskoler om tilrettelegging og veiledning til studenter som driver med toppidrett. Her samarbeider læreinstitusjonen med Olympiatoppen og Særforbundene. Det stilles da krav til at studenten har toppidrettsstatus, som vurderes av Olympiatoppen. Det kan gjelde ulike former for tilpasninger, fleksible løsninger om obligatorisk deltagelse, arbeidskrav og eksamener, eller forlengelse av studieløpet. Det er ikke uvanlig at toppidrettsutøvere som tar høyere utdanning velger studier som idrettsfag og/eller kroppsøving.

Toppidrettsutøvere blir jevnlig tatt for bruk av ulovlig dopingmetoder eller dopingpreparater. Det foregår et kappløp mellom dopingmisbrukere og dopingjegere, hvor det er om å gjøre hele tiden å ligge i forkant på teknologiske nyvinninger og måter å dope seg på. Det har vært mange moderne dopingskandaler innenfor særlig langrenn, friidrett og sykkelsporten. Skandalene viser at det kan være et stort apparat bak dopingen, også staten, for eksempel DDR-regimet på 1970-tallet og nyere doping i Russland.

Samtidig vokser antidopingarbeidet i toppidretten i flere land og internasjonalt, for eksempel gjennom arbeidet til World Anti-Doping Agency (WADA). Norge har vært et foregangsland i antidopingarbeidet, se Antidoping Norge.

Idag står toppidretten overfor en stor utfordring når det gjelder gendoping eller genterapi. Gendoping er en måte å øke prestasjonsevnen på, ved at man tilfører kroppen nye gener, eller DNA-virus som transporterer genetiske elementer inn i cellene. Det kan være gener for EPO, veksthormon eller andre gener som fremmer prestasjonsevnen. Gendoping er fortsatt på forsøksstadiet, men man antar at det vil være en stor utfordring for toppidretten i framtiden. Gendoping ble satt opp på WADAs dopingliste allerede i 2003 og Antidoping Norge jobber med problemet.