Ridesport, hestesport organisert i det internasjonale forbundet Fédération Equestre Internationale (FEI). Konkurransegrener er dressurridning, sprangridning og feltridning (olympiske grener), samt distanseridning, kjøring og voltige. I hver gren er utøverne inndelt i klasser etter dyktighet med konkurranseprogram av ulik vanskelighetsgrad. Alle klasser er åpne både for menn og kvinner. Som ridehester benyttes først og fremst raser av halvblodshester, bl.a. svensk, dansk, norsk og irsk halvblod, oldenburger, holsteiner, hannoveraner og trakhener. Også fullblodshester (avlet for galoppsport) benyttes i konkurranseridning, i Norge dessuten kaldblodshester (avlet for travsport) til turridning, i rideskoler osv. og fjordhest til kjøring. Unge ryttere konkurrerer med ponnier, som er hester med mankehøyde mindre enn 148 cm. For ponnirasen islandshest arrangeres egne konkurranser i regi av Norsk Islandshestforening (stiftet i 1970). Ridesport utøves også mye som fritids- og hobbyridning i rideskoler og på rideleirer, særlig av barn og ungdom, samt som terapi- og konkurranseridning for funksjonshemmede. Andre former for ridesport er kappridning (se galoppsport) og ballspillet polo.

I dressurridning vises hestens bevegelsesmuligheter og lydighet gjennom ulike gangarter og øvelser. Rytteren styrer hesten via små og nesten umerkelige signaler, slik at den gir inntrykk av å utføre øvelsene av seg selv. Internasjonale konkurransebaner er 20 m brede og 60 m lange. Opptil fem dommere gir karakterer fra null til ti, samt eventuelle straffepoeng for feil i programmet.

Obligatorisk i alle dressurprogram er visning av gangartene skritt, trav og galopp, samt holdt, rygging og vendinger og overganger mellom gangarter og tempi. Mer avanserte øvelser er flygende galoppombytter, figurridning i form av sirkler (volter) og halvsirkler forbundet med rette linjer (serpentiner), samt sideøvelser hvor hestens forpart og bakpart følger hvert sitt spor (sjenkelvikning, travers, versade osv.). De vanskeligste øvelsene er piruett (dobbel helomvending på bakparten i galopp), passage (langsomt trav med høye benløft) og piaff (trav på stedet). I internasjonale mesterskap benyttes ofte selvvalgte program som ris til musikk på en fastsatt tid (kür).

Til den høyere skole innen dressurridning regnes også øvelser hvor hesten hviler på bakbena eller gjør sprang i luften. Disse øvelsene benyttes ikke i dressurkonkurranser, men fremvises fremdeles i Den spanske rideskolei Wien. Slike øvelser er bl.a. pesade, levade, mezair, kurbett, krupade, ballotade og kapriol.

I sprangridning skal hindre oppbygd av løse deler hoppes over i nummerrekkefølge med færrest mulig nedrivinger og andre feil. Hindrene er rettoppstående hindre bygd i ett vertikalt plan (f.eks. grinder og murer), eller de er lengdehindre hvor hesten må hoppe både høyt og langt (f.eks. oxer). Noen er kombinasjoner av to eller tre enkelthindre plassert etter hverandre med 6–12 m avstand, slik at passeringen må gjøres i én operasjon med ett eller to galoppslag mellom hindrene. I vanskelige klasser omfatter banen også en vanngrav i markplan.

I vanskelige klasser har banen 10–14 hindre, hvorav flere kombinasjonshindre. Maksimumsverdier er hinderhøyde 1,6 m, hinderlengde 2,1 m, vanngravlengde 4,5 m og banelengde antall hindre multiplisert med 60. Konkurranser avgjøres vanligvis på grunnlag av feilpoeng: 4 feilpoeng for riv eller nedtramp i vanngraven, 4 for vegring fremfor et hinder (refusade), 8 for gjentatt vegring eller hvis hesten faller. Ved ytterligere vegring eller fall, eller hvis rytteren faller av, blir ekvipasjen diskvalifisert. I alle klasser er det fastsatt et minimumstempo, i vanskelige klasser 375 m/min, og overskridelse av maksimaltiden gir 1 feilpoeng per påbegynt fjerde sekund. Står ledende ekvipasjer likt i feilpoeng (vanligvis 0 i større konkurranser), skilles de gjennom omhopping med færre og vanskeligere hindre. Står noen fremdeles likt, avgjøres rekkefølgen på anvendt tid. Konkurranser kan også avgjøres direkte på tid ved at feil omgjøres til straffesekunder.

Andre konkurranseformer i sprangridning er høydehopping over kun ett hinder, som er regulerbart i høyden. Høyder på over 2 m er ikke uvanlig, verdensrekorden er 2,47 m, satt 1949 av den chilenske hesten Huaso. I såkalt puissance-ridning er det 4–6 store hindre og ingen tidsbegrensning, kun feilpoeng avgjør. Det er vanlig med flere omhoppinger over to hindre, hvor høyde og bredde økes for hver omgang.

Feltritt er den mest krevende og allsidige gren i ridesport, en kombinert konkurranse sammensatt av en dressurprøve, en utholdenhetsprøve og en sprangprøve. Rytteren rir samme hest hele tiden. Kalles ofte tredagersritt, da et fullstendig feltritt går over tre dager i nevnte rekkefølge. Arrangeres også over én eller to dager med forkortet utholdenhetsprøve. Prøvenes vanskelighetsgrad skal fastsettes slik at utholdenhetsprøven teller klart mest. Dressur- og sprangprøven ris etter samme grunnregler som i vanlig dressur- og sprangridning. I sprangprøven er det 10–12 hindre opp til 1,25 m høye. Utholdenhetsprøven er delt i fire faser, som stort sett ris sammenhengende: først landeveisritt på vei og sti, så hinderritt på veddeløpsbane, deretter nytt landeveisritt og til slutt terrengritt. Landeveisrittene ris i trav eller rolig galopp på optimaltid. I hinderrittet brukes 6–8 rishindre av samme type som i galoppsport (steeplechase). I terrengrittet, den mest krevende fasen, skal man passere opptil 35 faste og mest mulig naturlig utseende hindre oppbygd av tømmerstokker, stenmurer, vanngrøfter m.m. I hinder- og terrengritt tildeles straffepoeng for overskridelse av maksimaltiden, samt feilpoeng for riv eller andre feil ved hinderpasseringer. I OL-programmet er hinderrittet 3–3,5 km, terrengrittet 7–8 km.

Distanseridning er ridning på kortest mulig tid over lange distanser på veier, stier og i terreng. Konkurransene er oppdelt i etapper og går over én eller flere dager. Ved etappeslutt, eller for hver 40. km, er det obligatorisk veterinærkontroll av hestenes fysiske tilstand (puls, åndedrett, halthet). Hvis hesten ikke tilfredsstiller kravene, blir ekvipasjen diskvalifisert eller tildelt straffepoeng. I internasjonale mesterskap er totaldistansen minst 160 km på én dag eller minst 100 km per dag i stevner over flere dager. I lettere klasser kan distansen være ned til 30 km, og man kan også benytte maksimaltid.

Kjøring er konkurranser i dressurkjøring, maratonkjøring og presisjonskjøring med firehjulet eller tohjulet vogn trukket av én (enspann), to (tospann el. tandem) eller fire hester (firspann) og styrt av en kusk på vognen, i tillegg én eller flere medhjelpere. Også kombinert konkurranse i alle tre øvelser over flere dager, tilsvarende feltritt. Dressurkjøring er fremvisning av gangarter og figurer på bane og tilsvarer dressurridning. Bedømmes av dommere. Maratonkjøring er en utholdenhetsprøve på veier og stier med naturlige og konstruerte hindringer innlagt og delt i flere strekninger med separate krav til gangart og minimumstempo. Totallengden i vanskelige klasser er høyst 22 km. Man får straffepoeng for overskridelse av maksimaltiden (på visse strekninger også for å holde for stor fart), for feil gangart eller stopp, samt for feil hinderpassering. I presisjonskjøring skal man passere opptil 20 hindringer på en bane uten å rive sidemarkeringer i form av kjegler, bommer o.l. Feilpoeng som i sprangridning.

Voltige er en form for turn på hesteryggen mens hesten med en 7–8 m lang line føres i galopp rundt i en sirkel av en longør. Banen er minst 20 x 25 m stor. Både obligatoriske og selvvalgte øvelser. Konkurranser individuelt (menn og kvinner kan stille i samme klasse), for par (en mann og en kvinne) og for lag (4 eller 8 deltakere).

Den eldste form for ridesport er polo, som oppstod i det sentrale Asia for ca. 2500 år siden. Kappridning er også kjent langt tilbake, og organiserte konkurranser tok til på 1500-tallet, særlig i England. Samtidig ble også de første rideskoler grunnlagt. Moderne ridesport ble utviklet i siste halvdel av 1800-tallet i form av terreng- og distanseridning, særlig innen det militære med utspring i depesje- eller meldingsritt. Fra 1860 ble det arrangert militære utholdenhetsritt over lange distanser, og i Norge startet De Norske Officerers Rideklub en form for distanseridning i 1880-årene. Samtidig begynte også konkurranser i høyde- og lengdehopping med grunnlag i jaktridning. Det første feltritt ble arrangert i 1902, og denne grenen benevnes fremdeles military i noen land. Det internasjonale forbundet (FEI) ble stiftet i 1921 og har hovedsete i Lausanne, Sveits. Kjøring og voltige er relativt nye grener.

Dressurridning, sprangridning og feltritt er faste olympiske idretter fra 1912, både individuell konkurranse og lagkonkurranse (dressur lag fra 1928). I OL 1900 var det også sprangkonkurranser, samt separate konkurranser i høydehopping og lengdehopping. VM i sprang er holdt fra 1953 (lag fra 1978), i dressur og feltritt fra 1966, i kjøring fra 1972 og i distanseridning og voltige fra 1986. Tidligere (1965, 1970, 1974) ble det også avholdt separate kvinne-VM i sprang. Nå arrangeres VM hvert fjerde år, midt mellom to OL. I ikke-olympiske grener er det VM også i OL-årene. EM annethvert år (de resterende år). I 1990 (i Stockholm) ble det for første gang holdt VM i alle seks grener samtidig. Også årlige verdenscuper i sprang fra 1979, bl.a. med en norsk delkonkurranse i Oslo, og i dressur fra 1986.

Det er årlige NM i sprang og dressur fra 1970, senere også NM i feltritt, distanseridning og kjøring. Norges Rytterforbund ble stiftet i 1915 og har ca. 36 000 medlemmer (per 2005). Det norske laget tok sølv i feltritt i OL 1928. I OL 2008 tok laget opprinnelig bronse i sprangridning, men hesten Camiro til den norske rytteren Tony André Hansen testet etterpå positivt for et dopingmiddel (capsaicin), og laget ble diskvalifisert. Diskvalifikasjonsdommen er appellert til Idrettens voldgiftsrett i Lausanne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.