José Napoleón Duarte var El Salvadors president fra 1984 til 1988, og var en fremtredende politiker i perioden før og under borgerkrigen som herjet i landet. Her møter han USAs president Ronald Reagan i Washington D.C. i 1984.
José Napoleón Duarte var en salvadoransk politiker, og El Salvadors president fra 1984 til 1989. Som leder for landets kristeligdemokratiske parti PDC spilte han en sentral rolle i landets politikk gjennom flere tiår, også som ordfører i hovedstaden San Salvador.
Som president forsøkte han å finne en middelvei i borgerkrigen mellom den revolusjonær venstresiden i geriljaalliansen FMLN og landets ekstreme høyreside i hæren og partiet ARENA.
José Napoleón Duarte Fuentes ble født 23. november 1925 i El Salvadors nest største by Santa Ana. Som student i hovedstaden deltok han i opprøret mot diktatoren Maximiliano Hernández Martínez i 1944. Deretter sendte faren ham til Indiana, USA, hvor han studerte til ingeniør. Tilbake i hjemlandet fikk han arbeid i farens entreprenørbedrift og som lærer ved tekniske skoler i Santa Ana og i San Salvador. Han giftet seg med barndomskjæresten Inés Durán og fikk seks barn med henne. I 1960 var han med å stifte El Salvadors kristendemokratiske parti (PDC), og som representant for dette partiet vant han ordførervalgene i San Salvador i 1964, 1966 og 1968 med gode marginer.
I 1972 stilte han som kandidat for en sentrum-venstre allianse, men tapte etter omfattende valgfusk. Etter å ha vært med på et kuppforsøk senere samme år ble han arrestert, torturert og sendt til eksil til Venezuela. Her drev han et entreprenørfirma og var sterkt engasjert i politikken, blant annet som visepresident i den internasjonale kristendemokratiske union. Etter at reformvennlige offiserer tok makten ved et kupp i oktober 1979 vendte Duarte tilbake og ble utenriksminister i juntaen i mars 1980. I desember ble han juntaens leder.
Som statssjef forsøkte Duarte, i tett forståelse med juntaens viktigste støttespiller USA, å reformere landets skjeve jordeiendomsstruktur og stivnede politiske institusjoner. I kryssilden mellom høyreekstreme krefter i hæren og den jordeiende eliten på den ene siden, og de revolusjonære i FMLN-geriljaen på den andre, ble dette en umulig oppgave. Ved valgene til ny og grunnlovgivende nasjonalforsamling i 1982 vant det nye høyreekstreme partiet ARENA. Med støtte fra det gamle, militært dominerte partiet PCN ble ARENAs leder Roberto D'Aubuisson nasjonalforsamlingens president og kunne blokkere reformene. Ved presidentvalget i 1984 vant imidlertid Duarte over D'Aubuisson og dermed overtok han på nytt statsroret etter interimspresident Álvaro Magaña fra PCN.
Som folkevalgt president forsøkte Duarte å fortsette reformene, men krigen satte agendaen. Tre ganger møtte han FMLN til forhandlinger, inkludert i 1987 i forbindelse med den såkalte Contadora-prosessen som omfattet fredsforhandlinger også i de parallelle borgerkrigene i Guatemala og Nicaragua.
I mars 1988 tapte Duarte presidentvalget mot ARENAs nye leder Alfredo Cristiani. I juni samme år ble Duarte sendt til et militærsykehus i Washington D.C. med magekreft, men klarte å overlevere embetet før han døde i februar 1990.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.