José Napoleón Duarte

Faktaboks

José Napoleón Duarte
uttale:
duˈarte
født:
23. november 1925, Santa Ana
død:
23. februar 1990, San Salvador

José Napoleón Duarte var El Salvadors president fra 1984 til 1988, og var en fremtredende politiker i perioden før og under borgerkrigen som herjet i landet. Her møter han USAs president Ronald Reagan i Washington D.C. i 1984.

José Napoleón Duarte var en salvadoransk politiker, og El Salvadors president fra 1984 til 1989. Som leder for landets kristeligdemokratiske parti PDC spilte han en sentral rolle i landets politikk gjennom flere tiår, også som ordfører i hovedstaden San Salvador.

Som president forsøkte han å finne en middelvei i borgerkrigen mellom den revolusjonær venstresiden i geriljaalliansen FMLN og landets ekstreme høyreside i hæren og partiet ARENA.

Tidlig liv og politisk karriere

José Napoleón Duarte Fuentes ble født 23. november 1925 i El Salvadors nest største by Santa Ana. Som student i hovedstaden deltok han i opprøret mot diktatoren Maximiliano Hernández Martínez i 1944. Deretter sendte faren ham til Indiana, USA, hvor han studerte til ingeniør. Tilbake i hjemlandet fikk han arbeid i farens entreprenørbedrift og som lærer ved tekniske skoler i Santa Ana og i San Salvador. Han giftet seg med barndomskjæresten Inés Durán og fikk seks barn med henne. I 1960 var han med å stifte El Salvadors kristendemokratiske parti (PDC), og som representant for dette partiet vant han ordførervalgene i San Salvador i 1964, 1966 og 1968 med gode marginer.

I 1972 stilte han som kandidat for en sentrum-venstre allianse, men tapte etter omfattende valgfusk. Etter å ha vært med på et kuppforsøk senere samme år ble han arrestert, torturert og sendt til eksil til Venezuela. Her drev han et entreprenørfirma og var sterkt engasjert i politikken, blant annet som visepresident i den internasjonale kristendemokratiske union. Etter at reformvennlige offiserer tok makten ved et kupp i oktober 1979 vendte Duarte tilbake og ble utenriksminister i juntaen i mars 1980. I desember ble han juntaens leder.

Statssjef og president i borgerkrig

Som statssjef forsøkte Duarte, i tett forståelse med juntaens viktigste støttespiller USA, å reformere landets skjeve jordeiendomsstruktur og stivnede politiske institusjoner. I kryssilden mellom høyreekstreme krefter i hæren og den jordeiende eliten på den ene siden, og de revolusjonære i FMLN-geriljaen på den andre, ble dette en umulig oppgave. Ved valgene til ny og grunnlovgivende nasjonalforsamling i 1982 vant det nye høyreekstreme partiet ARENA. Med støtte fra det gamle, militært dominerte partiet PCN ble ARENAs leder Roberto D'Aubuisson nasjonalforsamlingens president og kunne blokkere reformene. Ved presidentvalget i 1984 vant imidlertid Duarte over D'Aubuisson og dermed overtok han på nytt statsroret etter interimspresident Álvaro Magaña fra PCN.

Som folkevalgt president forsøkte Duarte å fortsette reformene, men krigen satte agendaen. Tre ganger møtte han FMLN til forhandlinger, inkludert i 1987 i forbindelse med den såkalte Contadora-prosessen som omfattet fredsforhandlinger også i de parallelle borgerkrigene i Guatemala og Nicaragua.

I mars 1988 tapte Duarte presidentvalget mot ARENAs nye leder Alfredo Cristiani. I juni samme år ble Duarte sendt til et militærsykehus i Washington D.C. med magekreft, men klarte å overlevere embetet før han døde i februar 1990.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg