lån

Et lån er det å stille et formuesgode (økonomisk verdi) midlertidig til disposisjon/rådighet for en annen.

Et lån er en avtale mellom to parter: långiveren som er den som overlater formuesgodet, og låntageren som får formuesgodet stilt til rådighet for seg. Ettersom låntageren skal levere/betale tilbake til långiveren, kan låntageren også betegnes som debitor, mens långiveren kan betegnes kreditor.

Rettsforholdet mellom långiveren og låntageren, det vil si hvilke rettigheter og plikter hver av dem har overfor den andre, fremkommer i utgangspunktet av avtalen mellom dem. Det finnes imidlertid også lovregler som kommer inn i enkelte låneforhold, se nedenfor.

Sin midlertidige karakter er noe lånet har til felles med et leieforhold. Men mens betaling av et vederlag for den midlertidige disposisjonsretten er noe som definerer leieforholdet, er lånet som utgangspunktet uten vederlag (selv om det kan avtales vederlag for lån, særlig ved pengelån, se nedenfor). Hvis formuesgodet ikke stilles midlertidig til rådighet for den annen part, men overdras varig til denne, kan det være tale om en gave dersom den andre ikke yter vederlag, eventuelt et kjøp hvis den andre yter et vederlag i form av penger, eller et bytte hvis vederlaget ytes i form av andre formuesverdier enn penger.

Språklig brukes «lån» både om det å låne inn («jeg låner det av ham») og det å låne ut/bort («jeg låner det til ham»).

Det finnes et utall ulike former for lån, avhengig av hvilket objekt/gjenstand som lånes (bort/ut), og hvilke betingelser som gjelder for lånet. Noen eksempler på ulike typer lån er det henvist til nederst i denne artikkelen. Systematisk går det imidlertid et hovedskille mellom lån til bruk og lån til eie.

Lån til bruk

Ved lån til bruk overlater långiveren et formuesgode (typisk: en fast eiendom eller en løsøregjenstand) til låntageren for at denne skal kunne bruke formuesgodet midlertidig, og långiveren har krav på å få det samme formuesgodet tilbake. Bruksoverlatelsen skjer uten at långiveren har krav på vederlag, for dersom långiveren har et vederlagskrav, er det et leieforhold, ikke et låneforhold.

Eksempel på lån til bruk kan være at et foreldrepar låner bort hytten sin til den voksne datteren med familie i påsken, eller at en person låner bort gressklipperen sin til naboen.

Er det ikke avtalt noe om varigheten av lånet, kan långiveren når som helst kreve det utlånte tilbake. Ting som er lånt, skal leveres tilbake i samme stand som da låneforholdet begynte (bortsett fra forringelse ved vanlig bruk). Fremlån eller bortleie av de lånte tingene er ikke tillatt uten samtykke av långiveren. Går tingene tapt, må låntageren som hovedregel erstatte dem uten hensyn til om han er skyld i skaden, jevnfør Christian 5s Norske Lov av 1687 5–8–1.

Lån til eie

Ved lån til eie overlater långiveren en sum penger eller andre ting som er bestemt etter sin art til låntageren. Her plikter ikke låntageren å levere de samme pengene eller de samme tingene tilbake til långiveren, men må i stedet levere tilbake samme mengde og art som vedkommende lånte.

Det klart viktigste eksempelet på lån til eie, er pengelånet (typisk hvor en person låner penger i banken). Lån til eie kan imidlertid også forekomme i andre varianter, for eksempel når man låner kaffe eller en kopp sukker fra naboen.

For pengelån betales i alminnelighet vederlag (renter). Tidligere mente man at det krevdes en særlig hjemmel (for eksempel en avtale) for at en part skulle kunne kreve renter, men i en dom fra 2002 (Rt. 2002 s. 71) uttalte Høyesterett at: «Ut fra de forhold jeg nå har nevnt, er det slik jeg ser det ikke grunnlag for å opprettholde den tradisjonelle lære om at renter krever særskilt hjemmel.» I denne sammenheng uttalte Høyesterett også at det «i dag er en allmenn oppfatning – også utenfor kommersielle forhold – at rådighet over penger og annen likviditet har en pris, og at det derfor i økende grad både kreves renter av pengefordringer, og erkjennes at renter må betales.»

Pengelån mellom en finansinstitusjon (typisk: en bank) og dens kunder, reguleres av finansavtaleloven, mens pengelån i andre tilfeller (typisk: mellom to privatpersoner) reguleres av en analogisk anvendelse av reglene i gjeldsbrevloven kapittel 1 og 3.

Ved pengelån er låntageren ubetinget ansvarlig for at lånet blir innfridd ved tilbakebetaling til avtalt tid, eventuelt i samsvar med avtalt avdragsplan. Ved forsinket betaling av renter eller avdrag har långiveren ofte rett til å erklære hele lånet forfalt til betaling. Pengelån er i våre dager en av de viktigste og mest alminnelige av samfunnslivets kontrakter. Se kreditt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg