benfiskart i laksefamilien. Den mest verdifulle laksefisken i Norge. Meget god og ettertraktet matfisk og sportsfisk. Skilles fra sjøørret på slankere kroppsform og smalere og lengre halerot. Halefinnen har en svak kløft som mangler hos sjøørret. Dessuten er det hos laks få eller ingen prikker under sidelinjen. Fargen varierer etter bl.a. alder og oppholdssted. Utenom gytetiden er kjønnene like og kalles blanklaks. I gytetiden blir laksen mørk og dekket av svarte og røde flekker. Underkjeven hos hannene vokser ut til en krok. Hannlaks kan bli opptil 150 cm og 40 kg, mens hunnlaks blir opptil 120 cm og 20 kg.
Livshistorie
Laksen gyter vanligvis i oktober–november, unntaksvis så sent som desember–januar, på stryk med grov grus og stein. Eggene graves av hunnen dypt ned i grusen (20–40 cm). Eggene klekker på ettervinteren, og yngelen blir værende i grusen til plommesekken er oppbrukt. På vårparten, avhengig av temperaturen, kommer yngelen opp av grusen (2–2,5 cm) og etablerer etter hvert territorier i elven. I denne fasen av livet kalles de ofte for parr. Etter 2–5 år gjennomgår lakseungene en fysiologisk og kroppslig forandring, smoltifisering, som forbereder fisken på livet i havet (se smolt). Utvandringen skjer om våren, ofte samtidig med vårflommen.
Nesten all laks vandrer til havet (den er anadrom). Imidlertid vil det i de fleste elvesystemer finnes en del hanner som blir kjønnsmodne uten å ha vært i havet, såkalte dverghanner. Meget sjelden finner vi også at hunnlaks gjør dette. Det gjelder bl.a. blega i Byglandsfjorden og småblanken i Namsens øvre deler. Dette er rent ferskvannsstasjonære laksebestander. Laksen her er småvokst og kalles også dverglaks.
I havet lever laksen fra 1 til 4 år og når etter 1, 2 og 3 år vekter på henholdsvis 2, 5 og 10 kg; variasjonene er imidlertid store, den kan etter 3 år i havet veie hele 20 kg, og laks som har vært lenger i havet, kan veie 30–35 kg. Dette gjelder hannlaksen, hunnlaksen veier sjelden over 20 kg. Den laksen som overlever gytingen, foretar en ny næringsvandring i havet og kommer tilbake til elven etter 1–2 år. Det er registrert laks som skulle gyte for fjerde gang.
Merkinger har vist at laksen kan vandre opptil 100 km i døgnet over lang tid, men vanlig hastighet er betydelig mindre.
Utbredelse
Laksen hører hjemme i det nordlige Atlanterhav; den gyter i elver, på kontinentet fra Portugal til og med elven Petsjora vest for Ural; dessuten i elver i Storbritannia, Irland, Island, i en elv ved Godthåb på Grønland og i nordamerikanske elver fra New York til Labrador. Den finnes ikke i Stillehavet – stillehavslaksene hører til den nærstående slekten Oncorhynchus. I enkelte innsjøer og elver finnes laks som ikke går til havs, se blege.
Kjente oppvekstplasser i havet er vestkysten av Grønland (laks som stammer fra elver i Europa og Nord-Amerika), rundt Færøyene (laks av europeisk opprinnelse) og i Norskehavet fra Trøndelag til russegrensen (laks av norsk opprinnelse).
Den største trusselen mot den norske laksebestanden i dag er hudparasitten Gyrodactylus salaris, som nærmest har utryddet fisken i 28 vassdrag. Andre trusler er forsuring, vassdragsregulering og ulike sykdommer.
Oppdrett
Oppdrett av matfisk av atlantisk laks har siden 1970-årene utviklet seg til en betydelig næring langs norskekysten. Lakseyngel fôres opp i settefiskanlegg frem til det stadium da den kan settes i sjøen (smolt). Den smoltifiserte yngelen blir da overført til flytende innhegninger i sjøen (merder), der den fôres til den har nådd gunstig slaktevekt. Se fiskeoppdrett.
Sykdommer, se fiskesykdommer.