Labrador

Labrador hører til det laurentiske grunnfjellsområde og når i Mount Caubvick på grensen mellom provinsene Québec og Labrador and Newfoundland opp i 1652 meter over havet. Bare ved James Bay og Hudson Bay i vest og Ungava Bay i nordvest finnes større lavlandsområder. Nedisingen i kvartær har etterlatt et meget kupert landskap med en sterkt innskåret fjordkyst i øst og tallrike sjøer som antas å dekke ¹/₅ av arealet. Den eneste nasjonalparken er Tomgat Mountains National Park.

Labradorstrømmen gjør klimaet rått og kaldt. Goose Bay innerst i fjorden Hamilton Inlet, på ca. 53° n.br., har en middeltemperatur i januar på –16 °C og i juli på 16 °C; i Hopedale på østkysten (55° 30ʹ n.br.) er tilsvarende verdier –15 °C og 11 °C. Opp til ca. 52° n.br. vokser barskog, lenger nord er det tundra med spredte skogholt.

Jordbruket er ubetydelig, men ved østkysten drives et rikt fiske, først og fremst på torsk, men også på laks og sild. Tømmerhogst og pelsdyrjakt er viktige næringsgrener. Halvøya har store forekomster av høyverdig jernmalm, og byer som Labrador City og Schefferville er vokst frem i forbindelse med malmbrytningen. Labrador har også store vannkraftressurser. Churchill River (tidligere Hamilton River) er Nord-Amerikas rikeste vannkraftkilde, og kraftverket Churchill Falls er Canadas største.

Labrador skal ha blitt oppdaget av Leiv Eiriksson cirka år 1000. Halvøya ble gjenoppdaget Giovanni Caboto (John Cabot) 1497; omseilt av Henry Hudson 1610–1611. Baskiske og normanniske fiskere opprettet senere sommerstasjoner i fjordene.

Halvøya har trolig navn etter den portugisiske oppdageren João JFernandes Lavrador (1453-ca. 1501).