fiskestell

Fra Norge er den første historiske beretningen om fiskekultur en runestein fra omkring år 1100 fra Gausdal. Den har innskriften Ailifr algr bar fiska i Raudsio. Før Eilifs «bæring» av fisk (ørret) til Rausjøen i Vestre Gausdal, har nok ørreten av andre blitt båret forbi stengende fosser i mange vassdrag. Antakelig ble fisken båret med oppover dalene etter hvert som bosettingen skred frem.

For laksefiskens vedkommende har kultiveringsarbeidet tidligere dreid seg om bygging av laksetrapper, klekking og utsetting av yngel på strekninger i elvene hvor laksen ikke har adgang på grunn av fosser eller demninger. Ved ukefredning, årsfredning, forbud mot visse fiskeredskaper med mer er laksefisket sterkt kontrollert og begrenset. Det er absolutt påkrevd for å hindre overbeskatning av laksebestandene.

Vassdragsreguleringer og omfattende forsuring i vassdrag, særlig i Sør-Norge, har begrenset mulighetene for godt sportsfiske og sågår medført behov for etablering av genbanker for reetablering av fiskestammer. Mange av de mest benyttede avbøtende tiltakene i norske regulerte vassdrag har vært pålegg om å sette ut settefisk (som yngel eller utvandringsferdige laksunger -smolt). Kalking av forsurede fiskevann og vassdrag utføres i stor utstrekning over store deler av landet, og har gitt betydelig sportsfiske og bedret de økologiske artene for mange ferskvannsarter som resultat.

I mange vann har det vært drevet organisert utfisking av abbor, gjedde, mort, røye med mer for å skaffe særlig ørreten bedre levekår. Det mest effektive i mindre vann med fremmede fiskearter er bruk av rotenon til fullstendig utryddelse av fiskebestandene for etterpå å reintrodusere de stedegne artene. Rotenonbehandling har også blitt gjort i mange laksevassdrag for å utrydde lakseparasitten Gyrodactylus salaris.

Balansert gjødsling av fiskevann har vært forsøkt både i Norge og i mange andre land, men resultatene har meget sjelden svart til utgiftene og samtidig medført uønskede bivirkninger. Bare i vann med uvanlig lite vanngjennomløp kan gjødsling ha sjanse til å gi økonomisk utbytte. Det viktigste ledd i arbeidet er likevel å tilpasse beskatningen til fiskebestanden i hvert enkelt av de ca. 300 000 norske vann og tjern.

Ved lakse- og innlandsfiskeloven er forholdene lagt til rette for fiskekulturarbeidet, gjennom egne forskrifter. En del av utgiftene til fiskekulturarbeidet dekkes ved fiskeravgiften, som må betales av alle personer over 16 år som vil drive fiske etter laks, sjøørret og sjørøye, men også av vannkrafteiere gjennom kultiveringspålegg for å avbøte effekter fra vannkraftutbygging.

Administrasjonen av lakse- og innlandsfisket sorterer under Miljødirektoratet. Forvaltningsansvaret er også delt med Fylkesmannen (anadrom laksefisk og sårbare bestander av innlandsfisk og fisk i regulerte vann), og fylkeskommunene (innlandsfiske).

Utsettinger av kultivert fisk innebærer en risiko for uønskede økologiske, sykdomsmessige og genetiske effekter på naturlige bestander. Det har derfor blitt skjerpede krav til utsettingsaktivitetene. Bevaringsbiologiske prinsipper må nå ligge til grunn for tiltak som gjennomføres i vassdrag. For å bevare den opprinnelige bestanden og dens genetiske variasjon bør det primært prioriteres tiltak for å øke naturlig produksjon. For å oppnå miljømålene etter EUs vanndirektiv forventes det også mer permanente miljøforbedrende tiltak enn tradisjonell fiskeutsetting.

• fiskeoppdrett
• ferskvannsfiske
• fritidsfiske
• naturforvaltning

• Lakse- og innlandsfiskloven (Lovdata)

• Borgstrøm, R. og Hansen, L. P. (red.) 2000: Fisk i ferskvann. Et samspill mellom bestander, miljø og forvaltning. Landbruksforlaget.
• Direktoratet for naturforvaltning 2011. Innstilling fra utvalg om kultivering av anadrom laksefisk. DN-utredning 11-2011.