Slipp av minstevannføring forbi vannkraftdam i Øvre Otta (Oppland).

Minstevannføring er minste tillatte vannføring i regulert vassdrag (til vannkraft, drikkevann eller annet uttak av vann fra et vassdrag). Minstevannføringen, som angis i m³/s (kubikkmeter per sekund), fastsettes vanligvis basert på en konsekvensundersøkelse ved konsesjonsbehandlingen. Det konkrete nivået på minstevannføringen angis som del av konsesjonsvilkårene.

Faktaboks

Også kjent som
minste driftsvannføring eller restvannføring, på engelsk «minimum flow» eller «residual flow»

Minstevannføringskrav

Krav om minstevannføring er hjemlet i vannressursloven av 24. november 2000, hvor § 10 sier følgende:

Ved uttak og bortledning av vann som endrer vannføringen i elver og bekker med årssikker vannføring, skal minst den alminnelige lavvannføring være tilbake, hvis ikke annet følger av denne paragraf. Det samme gjelder når vann holdes tilbake ved oppdemming. I konsesjon til uttak, bortledning eller oppdemming skal fastsetting av vilkår om minstevannføring i elver og bekker avgjøres etter en konkret vurdering. Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på å sikre:

  • a) vannspeil,
  • b) vassdragets betydning for plante- og dyreliv,
  • c) vannkvalitet,
  • d) grunnvannsforekomster.

Vassdragsmyndigheten kan gi tillatelse til at vilkårene etter første og annet ledd fravikes over en kortere periode for enkelttilfelle uten miljømessige konsekvenser. Vedtak etter dette ledd kan ikke påklages.

Minstevannføringskrav i Norge
Figuren viser at en betydelig andel elvestrekninger (vannforekomster) i Norge mangler minstevannføringskrav. Ulike hydrologiske endringer er hovedårsaken til at vi har utpekt mange sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF) i henhold til EUs vanndirektiv . Kilde: Vann-nett.no, juni 2021.

Mange vassdrag med redusert vannføring

Utløpet av Trollheimen kraftstasjon i Surna. I konsesjonen er Statkraft pålagt å en minste driftsvannføring gjennom kraftstasjonen, dersom ikke restvannføringen ivaretar dette nivået.

Vassdragsreguleringer er blant de vanligste påvirkningene i norske vassdrag, som en konsekvens av at norsk produksjon av elektrisitet i det alt vesentlig kommer fra vannkraft. I senere år (etter at vannressursloven ble gjeldende) er det som hovedregel krav om minstevannføring forbundet med gitte tillatelser om vannuttak. I mange eldre konsesjoner eller fra mange bekkeinntak er det imidlertid oftere manglende krav om årssikker minstevannføring. Da er det kun restvannføring (fra uregulerte deler) som gir en viss vanngjennomstrømming, om ikke elva tørrlegges på tider av året.

I elver med småkraftverk er dette ofte basert på hydrologiske metoder, for å sikre at vannføringen ikke blir lavere enn det historisk har vært cirka fem prosent av tiden (såkalt Q95).

Minstevannføring er et av de mest sentrale og effektive avbøtende tiltakene for å ivareta miljøverdier i og langs regulerte vassdrag, både for å beskytte økologi, ivareta leveområder (habitat) og landskapsopplevelsen. Derfor er også behovet for miljøtilpassede vannføringer, ofte sentrale tema i vilkårsrevisjoner.

Det er mange eksempler på at minstevannføringskrav varierer over året, eller er pålagt kun på deler av året. Et av de mest kjente kravene til minstevannføring gjelder Vøringsfossen; en av Norges mest kjente turistattraksjoner, har høy minstevannføring (12 m3/s) kun om sommeren av hensynet til sommerturister.

Betydningen av minstevannføring

Flere forskningsprogrammer (blant annet Cedren og Hydrocen) har utviklet verktøy og avbøtende tiltak om vannkraft og miljø. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) hadde øremerkede midler til forskningsprogrammet «Miljøbasert vannføring» om metoder og tiltak for å designe vannuttak så miljøtilpasset som mulig. Målet med slike tiltak er å sikre livskraftige bestander av fisk, elvemusling og andre vannavhengige arter og naturtyper, samt ivareta friluftsliv og landskapsopplevelser i og rundt vassdrag med vannkraftproduksjon.

Resultatet fra dette og andre relaterte prosjekter er nyttig i forbindelse med modernisering av miljøvilkår i eksisterende vannkraftkonsesjoner (vilkårsrevisjon) så vel som for å nå miljømålene i vedtatte planer for gjennomføringen av EUs vanndirektiv. Det mest detaljerte kunnskapsgrunnlaget om minstevannføringer finnes trolig om effekter på villaks og andre laksefisker, som har fått spesielt mye fokus i Norge, med egen håndbok for miljødesign tilpasset laksens livssyklus.

Vassdragsreguleringer uten miljøtilpasset vannføring regnes normalt ikke som miljømessig bærekraftig aktivitet (EUs taksonomi for bærekraftig aktivitet).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker:

Litteratur:

  • Halleraker, Jo Halvard og Harby, Atle (2006). Internasjonale metoder for å bestemme miljøbasert vannføring – hvilke egner seg for norske forhold? NVE-rapport Miljøbasert vannføring 9-2006 (rapporten som pdf)
  • Thorstad, Eva B. med flere (2010). Ål og konsekvenser av vannkraftutbygging. NVE-rapport Miljøbasert vannføring 1-2010 (rapporten som pdf)
  • Forseth, Torbjørn og Harby, Atle (red.). 2013. Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag. NINA Temahefte 52 (håndboka som pdf)
  • CIS guidance no 31. (2015). Ecological flows in the implementation of the Water Framework Directive Guidance Document No. 31 (veileder på engelsk om økologiske vannføringer i henhold til EUs vanndirektiv).

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg