Gyrodactylus salaris er rundt en halv millimeter lange. Bildet er tatt med sveipelektronmikroskop og deretter fargelagt.
Gyrodactylus salaris er en art av flatormer som lever parasittisk. Den har ført til stor dødelighet for ungfisk av laks i norske vassdrag, hvor arten er parasitt på lakseunger. Den ble først påvist i Norge i 1975, og en rette tiltak har vært igangsatt for å utrydde den fra norske laksevassdrag.
Arten er avhengig av ferskvann, og tåler ikke saltvann over lengre tid, slik at den ikke overlever på laks i havet. Gyrodactylus salaris har bare én vert gjennom hele livssyklusen.
Med en størrelse på 0,5–1 mm er parasitten knapt synlig. Den fester seg til finnene, kroppen og gjellene til laksen ved hjelp av en krans av kroker i den bakre enden. Ved å løsne krokene og benytte klebekjertler i forenden, kan de forflytte seg rundt på fisken.
Munnen til Gyrodactylus salaris festes til fiskens hud, der den skiller ut proteinspaltende enzymer og fordøyelsesvæsker, slik at deler av huden blir spist.
Larveutviklingen er meget komplisert og finner sted inne i vertsdyret. Ett enkelt individ kan få cirka 140 etterkommere på tre uker.
Gyrodactylus salaris har stor forplantningsevne. Den er hermafroditt og formerer seg både kjønnet og ukjønnet. Den føder levende unger, som allerede ved fødselen bærer anlegg til nye avkom. Under optimale forhold kan ett individ bli til flere hundre eller opp til ett tusen individer i løpet av noen uker.
Gyrodactylus salaris forekommer opprinnelig i russisk Karelen og i Finland og Sverige rundt Østersjøen. I Norge ble den først påvist i 1975 i lakseelva i Misvær, da den kom til et klekkeri med laks fra Sverige. Senere har parasitten blitt spredt til andre anlegg og elver ved utsetting, rømming eller ved vandring av infisert fisk i brakkvann mellom nærliggende elver.
Dødelige variantar av G. salaris er blitt påvist på laks i 51 norske vassdrag, inkludert flere av de største og viktigste nasjonale lakseelvene, som Lærdalselva, Driva, Vefsna og Beiarelva. Dens utbredelse for øvrig omfatter særlig landene rundt Østersjøen. Laksen i Østersjøområdet er relativt motstandsdyktig mot G. salaris, imotsetning til laksestammene langs Europas Atlanterhavskyst.
Gyrodactylus salaris skader først og fremst lakseunger, mens voksne laks er mindre følsomme.
Når parasitten er festet til fiskens hud og spiser dannes det sår, og ved kraftige angrep kan det oppstå infeksjoner av bakterier, virus eller soppsykdommer. Fiskens vann- og saltbalanse kan også bli forstyrret. Resultatet av skadene er at lakseungen dør i løpet av forholdsvis kort tid. Det er påvist ca 85 % reduksjon både i tettheten av lakseunger og fangsten av laks i norske elver med G. salaris.
Flere andre laksefisker, som regnbueørret, harr, røye, bekkerøye, kanadarøye og ørret, kan også være vert for parasitten, man har ofte ingen tegn til kliniske symptomer.
Spredning av rotenon fra båt i Vefsen-regionen (2011), var omdiskutert men førte til at lakseparasiitten ble utryddet og laksevassdragene ble friskmeldt.
Når parasitten har etablert seg i et vassdrag har den medført stor dødelighet for ungfisk av laks, og ført til betydelig svekkelse av laksebestandene. Det finnes en langsiktig nasjonal handlingsplan for utryddelse av lakseparasitten region for region.
Det har i lengre tid vært krav om å desinfisere utstyr som flyttes mellom laksevassdrag, som et av de viktigste forebyggende tiltakene. En form for bekjempelse har vært å behandle hele den anadrome strekningen i elven med insektmidlet rotenon, som blokkerer fiskens oksygenopptak, og dermed dreper all vertsfisk. Det har vært vellykket i en rekke elver, men omdiskutert siden også andre arter påvirkes.
Andre kjemiske behandlinger har derfor blitt utviklet, og både jevn tilførsel av aluminium og klor regnes som vellykket. Gjennom lab-forsøk har forskere funnet konsentrasjoner som er skadelig for parasitten men ikke vertsfisk. Kjemisk behandling sammen med avsperringer (blant annet i Driva) for å begrense utbredelsen har gjort at det langsiktige arbeidet med på stanse spredningen av G. salaris og å utrydde den i infiserte elver, kan regnes som en stor og unik suksess, både nasjonalt og internasjonalt.
Til sammen er over en milliard kroner brukt på forskning, overvåking og bekjempelse av denne skadelige parasitten for en av Norges ansvarsarter (2022). Per 2023 er 42 av 51 påvirkede vassdrag friskmeldt etter vellykket kjemisk behandling, og ett vassdrag venter på friskmelding.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.