Tegning av pukkellaks av US Fish and wildlife service . Falt i det fri (Public domain)

Pukkellaks, benfiskart i laksefamilien med en særegen biologi. Pukkellaksen tilhører det vi kaller stillehavslaksene, i slekten Oncorhynchus. En økonomisk viktig art både i Russland, Canada og Alaska. Den står oppført på Norsk svarteliste

Pukkellaksen, spesielt hannene, får i gytetiden en karakteristisk pukkel på fremre del av ryggen. Samtidig blir under- og overkjeven forlenget. Både pukkelen og kjevene brukes av hannene når de kjemper med hverandre om hunnenes gunst, og når de viser seg fram for hunnene.

Under oppholdet i havet er pukkellaksen sølvblank, mens når gytingen nærmer seg og den har vandret opp i elvene får den en olivengrønn farge, med antydning til rosa skjær. På engelsk kalles den pink salmon, et navn den trolig har fått på grunn av den rosa kjøttfargen.

Vanlig størrelse på kjønnsmoden fisk er ca. 2 kg, men lengden kan bli opptil 75 cm og vekta opptil 6,5 kg. 

Som de fleste arter i denne slekten dør alle pukkellaks etter gyting. Det som er enda mer spesielt er at all pukkellaks i utgangspunktet har en fiksert toårig livssyklus. Gytingen skjer i elver og bekker seinsommer til høst, og yngelen klekker tidlig neste vår. Deretter vandrer yngelen umiddelbart ned elvene og ut i havet. Til forskjell fra de fleste andre laksefisk så tolererer yngelen saltvann umiddelbart etter klekkingen. Yngelen blir gjerne værende i elveosen og kystområdet noen uker og måneder før det vandrer til havs. I havet lever pukkellaksen først av krepsdyr og andre smådyr i de fri vannmassene. Etter hvert som de blir større og vandrer vidt omkring i havet er føden hovedsakelig fisk.  De blir i havet over to somre og en vinter før de igjen vender tilbake til elva hvor de ble født for å gyte.

Hunnene finner et egnet område for å grave gytegroper; her legger hun eggene sine i flere omganger. Disse eggene blir ofte befrukte av flere hannfisk som konkurrerer om å være den utvalgte. Etter gytingen dekker hunnen over eggene ved å grave opp grus oppstrøms gytegropen. Deretter vokter hun over eggene til hun dør; det tar gjerne kun noen få dager. Hannene forsøker å parre seg med så mange hunner som mulig, men også de dør etter kun noen dagers intens aktivitet på gyteplassen. Ingen pukkellaks overlever gytingen.  

Denne spesielle 2-årige livssyklusen gjør at fisk som gytes i et partallsår vil gyte neste gang det er et partallsår (0 – 2 – 4, etc). Det fører også til at laks som har gytt et oddetallsår ikke vil ha mulighet for å kunne gyte sammen med fisk som har gytt et partallsår. Slik kan det dannes to helt ulike bestander av pukkellaks i hver enkelt elv som er helt reproduktivt atskilt – det vil si at de ikke utveksler gener. I de fleste elver viser det seg at en av disse bestandene (enten partallsbestanden eller oddetallsbestanden) er mye mer tallrike enn den andre. Det er ikke forstått hvorfor det er slik.

En grunn til at pukkellaksen blir så tallrik er det faktum at yngelen umiddelbart reiser til havs. For de laksefiskene som har en oppvekstperiode i ferskvann så vil begrensningen i egnete leveområder og mat sette en øver grense på antall individer det er plass til. I havet er det færre slike begrensninger.

Pukkellaksen er en økonomisk viktig art i det nordlige Stillehavet, både i Russland, Alaska og Canada. Den naturlige utbredelsen er fra Sacramento River i California nordover til Mackenzier River, Northwest Territories, Canada. På den asiatiske stillehavskysten finnes det naturlige bestander fra Jena og Lena vassdragene i arktisk Russland i nord til Nord-Korea i sør. Arten er en av de mest tallrike laksefiskene i de nordlige havområdene. 

Arten er forsøkt satt ut mange steder, blant annet er det etablert sterke bestander i de store sjøene i grenseområdet mellom USA og Canada. Det som er spesielt med disse bestandene er at de har etablert en 3-årig livssyklus i stedet for den 2-årige som arten har alle andre steder.

Arten ble også satt ut i endel nordrussiske elver på slutten av 1950-årene, siden har det blitt foretatt slike utsettinger med ujevne mellomrom. Arten spredte seg tidlig over store deler av Norskehavet og Ishavet. Det ble i de første årene etter at utsettingene startet registrert mye pukkellaks i flere norske elver, og man fryktet at den ville utkonkurrere den norske laksen om den greide å etablere seg. I 1960 ble det tatt 20–25 tonn på norskekysten. Etter 1961 sank antallet sterkt, og det ble tilsynelatende ikke etablert faste bestander i norske elver.

Imidlertid har det fra 2000-tallet blitt registrert mer og mer pukkellaks i endel elver i Finnmark. Det fanges individer i Neiden, Grense-Jakobselv, Munkelva og Karpelva hvert år. I 2017 har det blitt registrert pukkellaks i mer enn 100 norske lakseelver, og i enkelte elver har antall individer vært høyt. I Komagelva ble antall pukkellaks anslått til over 1000 individer under tellinger i juli-august 2017.

I 2007–2008 ble det registrert både gyting og yngel i Vestre Jakobselv.  Dette betyr at arten tilsynelatende har etablert seg i elva. Det er ikke klart hvor ofte pukkellaks gyter og produserer levedyktig avkom i andre elver. Det er også usikkert i hvilken grad arten påvirker andre arter i elvene negativt. Arten er likevel oppført på Norsk svarteliste utarbeidet av Artsdatabanken. Svartelista er en liste over arter som ikke ønskes etablert i Norge. Siden pukkellaksen ikke bruker elva som oppvekstområde vil de ikke konkurrere med andre arter om mat og plass, men det kan være konkurranse om de beste gyteplassene. 

Eksterne lenker

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.