Ris er Japans viktigste kornsort og dyrkes på nær halvparten av landets dyrkede areal.

Corel. begrenset

Japan har etter den annen verdenskrig utviklet seg til et av verdens ledende industriland, bl.a. på grunn av en kontinuerlig teknologisk og bedriftsmessig fornyelse, enorme investeringer i utstyr og anlegg og høyt utdannet arbeidskraft.

Det har vært en voldsom økonomisk vekst i Japan etter 1945 til tross for at en stor andel av landets fabrikker lå i ruiner etter krigen, og til tross for at landet er svært fattig på råvarer. Koreakrigen (1950–53) spilte en viktig rolle for Japans økonomiske utvikling. Japan fikk mange hundre millioner dollar i fremmed valuta som betaling for japanskbygde lastebiler og annet tungt utstyr, i tillegg til innkvartering og tjenesteyting for FN-troppene som bemannet forsyningsbaser i Japan. Som et resultat av dette kom japansk industri raskt til hektene igjen etter nederlaget i 1945.

Etter Koreakrigen iverksatte den japanske regjeringen en effektiv femårsplan for økonomisk vekst, som innebar tollbeskyttelse og subsidier for nøkkelindustriene. Med regjeringens hjelp ble det dannet nye stål-, skipsbyggings- og industrikomplekser. Nye og effektive fabrikker vokste frem.

Japan reinvesterte store deler av sitt brutto nasjonalprodukt, 32 % årlig 1956–60, i modernisering av gammel industri og kapital til ny. Landets bilproduksjon økte raskt, fra 100 000 kjøretøyer i 1960 til to millioner i 1970, og passerte 10 mill. i 2002. I begynnelsen av 1970-årene ble Japan verdens nest største bilprodusent, etter Vest-Tyskland. Samtidig innhentet den japanske lettindustrien sveitserne når det gjaldt produksjon av ur, og tyskerne når det gjaldt kameraer, linser og annet optisk utstyr.

Siden 1970-årene har det vært satset på energibesparende, kunnskapsorientert industri, men landet har likevel fortsatt stor produksjon av stål, maskiner, elektrisk utstyr og kjemikalier. Japanerne har en stor del av verdensmarkedet for forbrukerelektronikk, men en økende del av produksjonen er etter hvert flyttet til lavkostland.

Til tross for vedvarende lavkonjunktur siden ca. 1990 antas veksten i økonomien siden den annen verdenskrig å ha vært større enn i noe annet industriland. Med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på over 4500 mrd. USD (2002) og en nasjonalinntekt (BNI) på 3969 milliarder, svarer Japan for ca. 15 prosent av verdens samlede BNP. Bare USAs økonomi er større, ifølge den vanligste beregningsmåten. Japan ble 2003 rangert som nr. 7 i verden når det gjelder BNI per innb. med 31 320 USD (Norge var nr. 2 med 42 330).

En grunnleggende drivkraft bak Japans økonomiske vekst har vært den japanske arbeidskraften, som er kjent for å vise sterk entusiasme og energi overfor arbeidet. Japanske bedrifter satser mye på å bygge opp de ansattes moral og produktivitet. Lederne for japanske storkonserner oppmuntrer gjerne sine arbeidere til å tenke på firmaet som en sammensveiset enhet, nesten som en familie. Større bedrifter tilbyr ofte sine arbeidere jobb på livstid, boligbygging i firmaets regi, pensjonsordninger og forfremmelse etter ansiennitet. Statens kontroll over næringslivet er forholdsvis liten, men myndighetene har brukt pengepolitikken til å kontrollere graden av økonomisk ekspansjon og dessuten utarbeidet svært virkningsfulle økonomiske planer.

Særlig siden ca. 1990 har servicenæringenes andel av BNP vært i markant vekst og svarte for 69,6 % i 2003, mens tilvirkningssektoren minket til 20 %. Enkelte økonomer betraktet dette som tegn på at landet er på vei inn i en postindustriell æra. Under lavkonjunkturen siden ca. 1990 later det til at den tradisjonelle bedriftskulturen med svært nære bånd mellom ansatt og bedrift, er blitt svekket. Flere av industrigigantene har gjennomført masseoppsigelser. Arbeidsuken ble gradvis kortet ned fra 48 timer i 1980-årene til 40 timer i 1994, da 5-dagersuken ble innført.

Japanerne måtte i 1990-årene slite med ettervirkningene av 1980-årenes spekulasjonsbaserte «bobleøkonomi». I perioden 1990–2003 falt eiendomsprisene med ca. 70 % og aksjekursene med nesten 80 %. En vedvarende krise i bankvesenet førte til kreditt-tørke for næringslivet. Japan er det eneste større industriland som siden 1945 har måttet kjempe mot et lammende deflasjonspress, særlig i perioden 1998–2003.

Næringslivet domineres av de kombinerte industri- og handelskonglomeratene (keiretsu) som består av handels-, service- og industriselskaper som er knyttet sammen i allianser og krysseierskap. Blant de mest kjente keiretsu er Mitsubishi, Mitsui og Sumitomo. Som et ledd i rasjonalisering og kostnadskutt innen bankvesenet ble 1996 to av de største bankene, Mitsubishi Bank og Bank of Tokyo slått sammen til det som da var verdens største forretningsbank, Mitsubishi Tokyo Bank. I 2005 skjedde noe lignende: Mitsubishi Tokyo fusjonerte på ny, denne gang med Japans 3. største finansinstitusjon, UFJ Holding. Nok en gang ble resultatet verdens største bank (amerikanske Citigroup har imidlertid større forvaltningskapital).

Den eksportorienterte japanske industrien ble i 1990-årene rammet av nye problemer. Med sviktende omsetning også på hjemmemarkedet har den slitt med overkapasitet etter altfor store investeringer i 1980-årene. Fra ca. 1990 gikk Japan inn i en periode med langvarig økonomisk stagnasjon. Skiftende regjeringer forsøkte uten særlig hell å løse problemene med skattekutt og store utviklingsprogrammer for infrastruktur. Veksten på årsbasis har ligget rundt beskjedne 1 %. Japan hadde i årtier en arbeidsløshet som var markant lavere enn i Vestens industriland, men i 2002 nådde den et nytt japansk rekordnivå, med 5,5 %. Sterkere yen-valuta har skapt problemer for japansk eksport, idet japanske varer er blitt dyrere i utlandet. En måte å takle problemet på, har vært å kjøpe opp utenlandske selskaper og flytte ut hjemlig produksjon ved å etablere produksjonsbedrifter i EU-landene, USA og Asia, siden ca. 1995 med særlig vekt på Kina. Et eksempel er bilindustrien, der tallet på japanske biler produsert i utlandet steg sterkt utover i 1990-årene. Produksjonen av TV-apparater og annen forbrukerelektronikk var ved tusenårsskiftet for en stor del «flagget ut». Samtidig lot det til at andre land, i første rekke Kina, kunne true Japans posisjon på verdensmarkedet som fabrikant og eksportør.

Japan har likevel store aktiva, deriblant verdens største valutareserver, noe som har gjort landet i stand til å bli verdens største långiver. På den annen side har den japanske stat den største innenlandske gjeldsbyrden av alle større makter – 160 % av BNP (2004). De dype strukturproblemene i økonomien har trosset finanspolitiske virkemidler i form av nullrente og ekspansive budsjetter.

Se for øvrig Økonomisk utvikling under Historie.

Først i midten av 1960-årene opphørte jordbruket å være Japans viktigste næringsvei. Så sent som i 1955 sysselsatte jordbruket rundt 40 % av yrkesbefolkningen og bidrog med nesten 20 % til bruttonasjonalproduktet. I 2003 var landbrukets andeler sunket til henholdsvis 4,6 % av sysselsettingen og 1,2 % av BNP. Mangelen på dyrkbart land gjør at jordbruksarealene nyttes svært intensivt. Der det er mulig blir skråningene bygd opp i terrasser for å kunne gi nye arealer, og sør for den 38. breddegrad er det vanlig med to avlinger i året.

Den gjennomsnittlige bruksstørrelse er bare på 1,4 hektar dyrket jord, og ofte er jorden delt på mindre teiger som ligger spredt. Føydale eiendomsforhold overlevde frem til 1946, da en jordreform ble gjennomført etter amerikansk initiativ. Tidligere var mesteparten av jorden eid av store godseiere, mens de mange millioner småforpaktere måtte betale opptil halvparten av avlingen i avgift. Ved jordreformene ble 80 % av forpakterne selveiere mot en mindre betaling. Reformene har gitt økt produksjon, men de mange småbrukene har samtidig virket hemmende på mekaniseringen av det japanske jordbruket.

Selvforsyningsgraden for matvarer generelt er ca. 70 %, men varierer sterkt fra produkt til produkt som en følge av bl.a. varierende lønnsomhetsnivå. Mens landet er selvforsynt med ris, rug, poteter, grønnsaker og egg, må bl.a. hvete, mais, soyabønner, sukker, fisk og kjøttvarer importeres.

Ris er den viktigste kornsort, dekker 45 % av det dyrkede areal og står for 35 % av jordbruksproduksjonen regnet etter verdi. Ris dyrkes over mesteparten av landet, inkludert deler av Hokkaido. Innføring av bedre rissorter som tåler frost, har medført at dyrkingen nå kan finne sted i opptil 900 meters høyde, og langt mot nord der de klimatiske forholdene tidligere virket hindrende. Overproduksjon var i slutten av 1960- og i 1970-årene et problem, og bøndene er blitt oppmuntret til å satse på andre jordbruksprodukter. Mesteparten av Japans hvete, bygg og sitrusfrukter blir dyrket i et belte som strekker seg fra Kantosletta på Honshu til det nordlige Kyushu, og innbefatter kystlandet ved Innlandshavet. Hvete og bygg blir ofte dyrket som vintervekster på rismarkene.

Siden den annen verdenskrig har økt velstand ført til betraktelige endringer i japanernes kostvaner. Dette gir seg utslag bl.a. i økt husdyrhold og kjøttproduksjon. Kjøttforbruket er likevel lavt sammenliknet med f.eks. Vest-Europa og USA. Storfeholdet er særlig utviklet på Hokkaido, der de klimatiske forholdene har favorisert utviklingen av fedriftsnæringen, mens oppdrett av svin og fjærfe foregår over hele landet.

tonn
Ris 9 740 000
Sukkerbeter 4 161 000
Poteter 3 200 000
Kål 2 400 000
Løk 1 755 000
Sitrusfrukter 1 455 000
Sukkerrør 1 400 000
Søtpoteter 941 100
Epler 891 700

Skogene i Japan dekker nærmere 70 % av landets areal. Mer enn 2/3 tilhører private skogeiere, resten er i statlig eie. I motsetning til de nordiske landene ligger mesteparten av Japans skoger i utilgjengelige fjellområder, og under 1/3 av skogene blir kommersielt utnyttet. Hokkaido bidrar med ca. 25 % av den innenlandske produksjonen, og ytterligere 15 % kommer fra de fire nordligste prefekturene på Honshu: Aomori, Iwate, Akita og Fukushima. Til tross for landets store skoger må både trevirke og tremasse importeres.

I etterkrigstiden har Japan utviklet en moderne fiskeindustri. Den har vært blant verdens største, men fangstmengden (5,2 mill. tonn i 2002) har vært synkende. Forbruket av fisk er svært høyt, og marine produkter dekker nærmere halvparten av befolkningens proteinbehov. De viktigste fiskeslag er sardiner, makrell, tunfisk, torsk og skalldyr. Det rike fisket skyldes først og fremst den kalde Oyashio- og den varme Kuroshiostrømmen, som flyter sammen øst for Kapp Inubo på Honshu.

Tradisjonelt har kystfiske fra små båter dominert fiskerinæringen, og fortsatt er et flertall av fiskerbefolkningen kystfiskere. De største fiskefangster gjøres imidlertid fra moderne havgående fartøyer som opererer på alle verdenshav, først og fremst Stillehavet. Etter at 200 mils grense ble innført av de fleste land fra midten av 1970-årene, har imidlertid betydningen av kyst- og offshore-fisket igjen vært økende. Oppdrett av fisk (ørret, laks), skalldyr og tang ble stadig mer omfattende. Likevel importerer Japan over 40 % av den fisk som konsumeres.

Til tross for internasjonale protester driver japanerne hvalfangst, både i Antarktis og nære kystfarvann. Den årlige fangsten har ligget på rundt 1000 hval.

Japan har få mineralske ressurser bortsett fra kalkstein og svovel, og landets industri er i stor grad avhengig av importerte råvarer og brenselsstoffer. Kull utvinnes på Hokkaido og det nordlige Kyushu, men kvaliteten er dårlig og utvinningen går tilbake. Utvinningen av kalkstein og svovel dekker det innenlandske behovet, mens stort sett hele landets behov for bauxitt, råolje, jernmalm, kobbermalm og kull blir dekket ved import. Bergverk sto 2003 for 0,1 % av BNP og beskjeftiget mindre enn 0,1 % av arbeidsstokken.

Japan importerer ca. 90 % av sitt totale energibehov. Import av petroleum og petroleumsprodukter utgjorde totalt 12 % av Japans totale import i 2003.

Både for å minske avhengigheten av olje og oppfylle krav i Kyotoavtalen om reduserte utslipp av klimagasser, satset Japan på kjernekraft fra 1970. Produksjonsmessig lå Japans kjernekraftindustri på 3. plass i verden. 2003 svarte de 52 kjernekraftreaktorene som da var i drift, for 30 % av landets totale elektrisitetsproduksjon. Etter katastrofen i Fukushima 2011 ble alle kjernekraftverkene midlertidig stengt. Katastrofen utløste tvil om kjernekraftens fremtid i Japan, men etter en gjennomgang av sikkerheten ved samtlige av landets kjernekraftverk , legges det nå opp til en langsom innfasing av stengte kraftverk. Hvor mange som får lov til å starte opp igjen er foreløpig uklart. 

Stort sett hele Japans petroleumsproduksjon foregår på øya Honshu, men dekker bare noen promille av landets behov. I 2004 betalte Japan to mrd. USD for rettigheter på det iranske oljefeltet Azadegan. 2004 ble det også sluttet en avtale med Russland om bygging av en oljerørledning fra Sibir til Nakhodka, den russiske havnebyen nærmest Japan. Rørledningen vil kunne redusere avhengigheten av olje fra Midtøsten.

Japans fremvekst som industriland begynte i 1880-årene, og industrien hadde allerede før den annen verdenskrig nådd et høyt nivå. Etter krigen har landet utviklet seg til en av verdens industrigiganter, bl.a. takket være en kontinuerlig teknologisk og bedriftsmessig fornyelse, med enorme investeringer i anlegg og utstyr, støttet av høyt utdannet arbeidskraft og et effektivt samarbeid mellom statsforvaltning og industriens organisasjoner.

Japans økonomi har sitt tyngdepunkt innen industrisektoren. Landet er imidlertid fattig på naturressurser, og de fleste råvarer, inkludert energimineraler, må importeres. Dette til tross har Japan siden slutten av 1960-årene vært blant de land i verden som har størst bruttonasjonalprodukt (BNP). Mangelen på råvarer gjør industrien svært sårbar for internasjonale politiske og økonomiske konjunkturer. Industrien stod 2003 for 28,8 % av sysselsettingen og 29,1 % av BNP. Et karakteristisk trekk ved den japanske industrien er den industrielle «dualisme». Det vil si at industrien er oppdelt i en håndfull store industrikonserner, samtidig som det finnes tallrike småbedrifter som ofte er underleverandører til storselskapene.

Tungindustrien dominerer den japanske industristrukturen, men landets industripolitikk har siden 1970-årene tatt sikte på utvikling av energibesparende, kunnskapsorienterte industrigrener med høy bearbeidelsesverdi. Siden 1965 har den raskeste veksten foregått innen maskinindustrien, den elektriske, elektroniske og transportutstyrsindustrien og innen skipsbygging. Japan er blitt en viktig produsent av turbiner, maskiner, maskindeler og verktøymaskiner. Japan er verdens største bilprodusent og også en ledende skipsbyggingsnasjon. Stor vekt er også lagt på eksport av komplette industrianlegg. Andre betydelige industrigrener er kjemisk og petrokjemisk industri, som har utvidet sin produksjonskapasitet betydelig de siste 20–25 år. Derimot er tekstilindustrien, den ledende industrigrenen før annen verdenskrig, sterkt redusert.

Den digitale forbrukerelektronikken trekker lasset for en elektronikkindustri som fortsatt er ledende internasjonalt. 2003 hadde Japan 80 % av verdensmarkedet for digitale kameraer, fordelt på 19 fabrikanter. Japan ble 2001 et av de første land i verden til å innføre tredjegenerasjons mobiltelefoni (G3). Et erklært mål er at alle husholdninger skal ha tilgang til bredbånd/høyhastighets Internett innen 2006. Computerindustrien og annen elektronisk industri gjenspeiler også den stadig voksende datamengden i handel og industri generelt, og Japan er blitt en storleverandør av datasystemer. Til gjengjeld er produksjonen av mindre høyteknologiske apparater, f.eks. TV-apparater, gått sterkt tilbake.

Mesteparten av Japans industri er konsentrert til et belte som strekker seg fra Kantosletta på Honshu i øst til de nordlige Kyushu i vest, med landets tre største industriregioner. Den viktigste er Keihin som omfatter byene Tokyo, Yokohama og Kawasaki. Hanshin, som bl.a. omfatter byene Osaka, Kobe og Kyoto, er også et viktig industriområde i tillegg til Chukyo omkring Nagoya. Andre betydelige industriområder er det nordlige Kyushu med sentrum i byen Kita Kyushu, og Hiroshima og Okayama ved Innlandshavet.

tonn
Råstål 102 866 500
Sement 76 550 000
Råjern 78 836 000
Svovelsyre 6 727 000
Gjødsel 1 017 000
Kalkstein 171 948 000
Papir 18 385 000
stk.
Klokker 531 300 000
Kalkulatorer 2 402 000
Kameraer 10 326 000
Personbiler 8 100 000
Mobiltelefoner 4 335 000
DVD-spillere 4 524 000
TV-apparater 2 862 000
Bildekk 163 705 000
Skotøy (par) 37 546 000

Japan står for en betydelig del av verdenshandelen; bare USA og Tyskland har en større utenriksøkonomi. Japan er avhengig av import for å dekke det aller meste av sitt energi- og råvarebehov. De viktigste eksportvarene er elektroniske komponenter, maskiner og transportutstyr. Import av petroleum og petroleumsprodukter utgjorde 12 % av landets totale import. Japans viktigste handelspartner er USA, ellers Kina, Hong Kong, Sør-Korea og Taiwan. Japan er den største eller nest største handelspartneren til alle nasjoner i Sørøst-Asia.

Et langvarig problem har vært ubalansen i handelen med USA, med særlig store japanske overskudd. Japan har siden tidlig i 1990-årene måttet bøye seg for enkelte amerikanske krav om «frivillige» eksportrestriksjoner. Takket være overskuddene har Japan imidlertid bidratt vesentlig til finansieringen av den amerikanske stat, om enn direkte, som største kjøper av amerikanske statsobligasjoner. Videre har Japan siden 1970-årene vært den fremste kilden til rimelig kapital både for regjeringer, bedrifter og privatpersoner i mange land.

Eksport Import
USA 24,6 15,4
Kina (inkl. Hong Kong) 18,5 19,7
Sør-Korea 7,4 4,7
Taiwan 6,6 3,7
Tyskland 3,5 3,7
Malaysia 3,1 3,3
Maskiner og transportutstyr 68,0
Kjemiske produkter 8,3
Vitenskapelig og optisk utstyr 3,7
Jern og stålprodukter 3,8
Maskiner og transportutstyr 31,5
Matvarer og levende dyr 11,5
Petroleum og petroleumsprodukter 15,8
Tekstiler 6,3
Kjemiske produkter 7,8

Japan har et velutbygd og moderne samferdselsnett, som binder alle de større øyene og byene sammen. Utbygging av høyhastighetstoget Shinkansen og ekspressmotorveier har hatt høy prioritet. Utenfor storbyområdene er veinettet relativt svakt utviklet. Industriveksten har forårsaket akutte trafikkproblemer i mange byområder, og offentlig transport i storbyene er etter vestlig målestokk overfylt. Biltrafikken er intens med ca. 70 mill. motorkjøretøyer på veiene, flest i verden etter USA. Ringveier er bygd i storbyene for å redusere trengselen i indre bydeler.

Japans første jernbane ble bygd i 1872 mellom Tokyo og Yokohama (29 km). Det tidligere statskontrollerte Japanese National Railways (JNR) ble i 1987 privatisert og splittet opp i flere mindre selskaper, som har et utstrakt samarbeid under sitt felles navn, Japan Railways. Dessuten driver ytterligere ca. 130 private selskaper lokal jernbanedrift. Godt utbygde tunnelbanenett finnes i ni storbyområder: Tokyo, Osaka, Nagoya, Yokohama, Kobe, Sapporo, Kyoto, Sendai og Fukuoka.

Jernbanenettet omfatter høyhastighetsnettverket Shinkansen (maksimalfart på 270 km/t) som består av Tokaido–/Sanyo-linjen, som går fra Tokyo via Nagoya, Kyoto, Osaka og Hiroshima, til Shimonoseki lengst vest på Honshu, og videre til Fukuoka på nordkysten av Kyushu. Tohoku-linjen går fra Tokyo, via Sendai, til Morioka nord på Honshu, og Joetsu-linjen går fra Tokyo til Niigata. I 1997 var det samlede jernbanenettet i Japan ca. 36 630 km.

Samtidig pågår utviklingsarbeidet med neste generasjons høyhastighetstog, Maglev, som gjennom magnetkraft holdes svevende over sporet. En magnetsvevebane basert på elektrodynamikk ble 2003–04 prøvekjørt med sikte på fremtidig drift på strekningen Tokyo – Osaka. Maglev skal kunne kjøre med en hastighet på ca. 500 km/t og korte ned reisetiden mellom Japans to største byer til noe over en time mot 2 1/2 time med dagens Shinkansen.

Japans totale veinett var i 2003 ca. 1,2 mill. km, hvorav ca. 5500 km er motorvei. Det er bro- og tunnelforbindelse mellom øyene Honshu og Kyushu, og mellom Honshu og Shikoku (verdens lengste hengebro ved ferdigstillelsen, 9,4 km).

Det halvstatlige Japan Air Lines (JAL) ble 1987 privatisert og fikk konkurranse på internasjonale ruter av All Nippon Airways (ANA) og Japan Air System (JAS). 1978 ble Narita, seks mil nordøst for Tokyo, tatt i bruk som hovedstadens nye internasjonale flyplass. Utbyggingen ble sterkt sinket av demonstrerende jordeiere og radikale studenter, og først 1992 kunne Naritas andre terminal åpnes. 1994 ble verdens første internasjonale «offshore» flyplass, Kansai, åpnet på en kunstig øy i Osakabukta med en total kostnad på 20 mrd. USD.  I 1993 ble det åpnet en ny terminal på Haneda flyplass i Tokyo, som er knutepunkt for innenrikstrafikken og også tar internasjonal trafikk. Flyplassnettet er under stadig utbygging. Japan TransOcean Air og Air Nippon driver utelukkende innenlands flytrafikk.

Japan har en av de største handelsflåtene i verden. Flåten bestod 2004 av 7151 skip (over 100 brt). Kystfarten er viktig, særlig mellom havnene på stillehavskysten og havnene ved Innlandshavet. De største havnebyene er Tokyo, Yokohama, Nagoya og Osaka. Havneanlegget i Kobe ble delvis ødelagt under jordskjelvet 1995, men gjenreist 1998.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.