Økonomi og næringsliv i Japan

Det har vært en voldsom økonomisk vekst i Japan etter 1945 til tross for at en stor andel av landets fabrikker lå i ruiner etter krigen, og til tross for at landet er svært fattig på råvarer.

Koreakrigen (1950–1953) spilte en viktig rolle for Japans økonomiske utvikling. Japan fikk mange hundre millioner dollar i fremmed valuta som betaling for japanskbygde lastebiler og annet tungt utstyr, i tillegg til innkvartering og tjenesteyting for FN-troppene som bemannet forsyningsbaser i Japan. Som et resultat av dette kom japansk industri raskt til hektene igjen etter nederlaget i 1945.

Etter Koreakrigen iverksatte den japanske regjeringen en effektiv femårsplan for økonomisk vekst, som innebar tollbeskyttelse og subsidier for nøkkelindustriene. Med regjeringens hjelp ble det dannet nye stål-, skipsbyggings- og industrikomplekser. Nye og effektive fabrikker vokste frem.

Japan reinvesterte store deler av sitt brutto nasjonalprodukt (BNP), 32 prosent årlig i perioden 1956–1960, i modernisering av gammel industri og kapital til ny. Landets bilproduksjon økte raskt, fra 100 000 kjøretøyer i 1960 til to millioner i 1970, og de passerte ti millioner i 2002. I begynnelsen av 1970-årene ble Japan verdens nest største bilprodusent, etter Vest-Tyskland. Samtidig innhentet den japanske lettindustrien sveitserne når det gjaldt produksjon av ur, og tyskerne når det gjaldt kameraer, linser og annet optisk utstyr.

Siden 1970-årene har det vært satset på energibesparende, kunnskapsorientert industri, men landet har likevel fortsatt stor produksjon av stål, maskiner, elektrisk utstyr og kjemikalier. Japanerne har en stor del av verdensmarkedet for forbrukerelektronikk, men en økende del av produksjonen er etter hvert flyttet til lavkostland.

Til tross for lavkonjunktur fra omkring 1990 antas veksten i økonomien siden andre verdenskrig å ha vært større enn i noe annet industriland.

Først i midten av 1960-årene opphørte jordbruket å være Japans viktigste næringsvei. Så sent som i 1955 sysselsatte jordbruket rundt 40 prosent av yrkesbefolkningen og bidrog med nesten 20 prosent til bruttonasjonalproduktet. I 2017 var landbrukets andeler sunket til henholdsvis 2,9 prosent av sysselsettingen og 1,1 prosent av BNP. Mangelen på dyrkbart land gjør at jordbruksarealene nyttes svært intensivt. Der det er mulig blir skråningene bygd opp i terrasser for å kunne gi nye arealer, og sør for den 38. breddegrad er det vanlig med to avlinger i året.

Den gjennomsnittlige bruksstørrelse er bare på 1,4 hektar dyrket jord, og ofte er jorden delt på mindre teiger som ligger spredt. Føydale eiendomsforhold overlevde frem til 1946, da en jordreform ble gjennomført etter amerikansk initiativ. Tidligere var mesteparten av jorden eid av store godseiere, mens de mange millioner småforpaktere måtte betale opptil halvparten av avlingen i avgift. Ved jordreformene ble 80 prosent av forpakterne selveiere mot en mindre betaling. Reformene har gitt økt produksjon, men de mange småbrukene har samtidig virket hemmende på mekaniseringen av det japanske jordbruket.

Selvforsyningsgraden for matvarer generelt er rundt 70 prosent, men varierer sterkt fra produkt til produkt som en følge av blant annet varierende lønnsomhetsnivå. Mens landet er selvforsynt med ris, rug, poteter, grønnsaker og egg, må blant annet hvete, mais, soyabønner, sukker, fisk og kjøttvarer importeres.

Ris er den viktigste kornsorten, dekker 45 prosent av det dyrkede areal og står for 35 prosent av jordbruksproduksjonen regnet etter verdi. Ris dyrkes over mesteparten av landet, inkludert deler av Hokkaido. Innføring av bedre rissorter som tåler frost, har medført at dyrkingen nå kan finne sted i opptil 900 meters høyde, og langt mot nord der de klimatiske forholdene tidligere virket hindrende. Overproduksjon var i slutten av 1960- og i 1970-årene et problem, og bøndene er blitt oppmuntret til å satse på andre jordbruksprodukter.

Mesteparten av Japans hvete, bygg og sitrusfrukter blir dyrket i et belte som strekker seg fra Kantosletta på Honshu til det nordlige Kyushu, og innbefatter kystlandet ved Innlandshavet. Hvete og bygg blir ofte dyrket som vintervekster på rismarkene.

Siden den annen verdenskrig har økt velstand ført til betraktelige endringer i japanernes kostvaner. Dette gir seg utslag blant annet i økt husdyrhold og kjøttproduksjon. Kjøttforbruket er likevel lavt sammenliknet med for eksempel Vest-Europa og USA. Storfeholdet er særlig utviklet på Hokkaido, der de klimatiske forholdene har favorisert utviklingen av fedriftsnæringen, mens oppdrett av svin og fjærfe foregår over hele landet. Japansk biffkjøtt (wagyu) har blitt internasjonalt anerkjent for sin høye kvalitet.

Skogene i Japan dekker nærmere 70 prosent av landets areal. Mer enn to tredjedeler tilhører private skogeiere, resten er i statlig eie. I motsetning til de nordiske landene ligger mesteparten av Japans skoger i utilgjengelige fjellområder, og under en tredjedel av skogene blir kommersielt utnyttet. Hokkaido bidrar med rundt 25 prosent av den innenlandske produksjonen, og ytterligere 15 prosent kommer fra de fire nordligste prefekturene på Honshu: Aomori, Iwate, Akita og Fukushima. Til tross for landets store skoger må både trevirke og tremasse importeres.

I etterkrigstiden har Japan utviklet en moderne fiskeindustri. Den har vært blant verdens største, men fangstmengden (5,2 millioner tonn i 2002) har vært synkende. Forbruket av fisk er svært høyt, og marine produkter dekker nærmere halvparten av befolkningens proteinbehov. De viktigste fiskeslag er sardiner, makrell, tunfisk, torsk og skalldyr. Det rike fisket skyldes først og fremst den kalde Oyashio- og den varme Kuroshiostrømmen, som flyter sammen øst for Kapp Inubo på Honshu.

Tradisjonelt har kystfiske fra små båter dominert fiskerinæringen, og fortsatt er et flertall av fiskerbefolkningen kystfiskere. De største fiskefangster gjøres imidlertid fra moderne havgående fartøyer som opererer på alle verdenshav, først og fremst Stillehavet. Etter at 200 mils grense ble innført av de fleste land fra midten av 1970-årene, har imidlertid betydningen av kyst- og offshore-fisket igjen vært økende. Oppdrett av fisk (ørret, laks), skalldyr og tang ble stadig mer omfattende. Likevel importerer Japan over 40 prosent av den fisken som konsumeres.

Til tross for internasjonale protester driver japanerne hvalfangst, både i Antarktis og nære kystfarvann. Den årlige fangsten fra 2010 til 2019 har ligget på rundt 500 hvaler. Frem til 2018 hadde Japan en avtale med Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) som gjorde at de kunne fange hval lovlig til vitenskapelige formål. Etter at avtalen opphørte i 2018, og det ikke var mulig å få til en ny avtale, valgte Japan å trekke seg fra kommisjonen for å kunne fortsette med hvalfangsten.

Japan har få mineralske ressurser bortsett fra kalkstein og svovel, og landets industri er i stor grad avhengig av importerte råvarer og brenselsstoffer. Kull utvinnes på Hokkaido og det nordlige Kyushu, men kvaliteten er dårlig og utvinningen går tilbake. Utvinningen av kalkstein og svovel dekker det innenlandske behovet, mens stort sett hele landets behov for bauxitt, råolje, jernmalm, kobbermalm og kull blir dekket ved import. Bergverk sto i 2003 for 0,1 prosent av BNP og beskjeftiget mindre enn 0,1 prosent av arbeidsstokken.

I 2020 var Japans samlede forbruk av primærenergi 16,7 exajoule (EJ), fordelt på naturgass (24,3 prosent), petroleum (36,9 prosent), kull (28,0 prosent), kjernekraft (2,5 prosent), vannkraft ( 1,7 prosent), bioenergi (3,9 prosent) og annen fornybar energi, som vindenergi og solenergi, (2,6 prosent). Nesten 90 prosent av forbruket er basert på fossil energi som i det alt vesentlige må importeres. Import av petroleum og petroleumsprodukter utgjorde totalt 12 prosent av Japans totale import i 2003.

Både for å minske avhengigheten av olje og oppfylle krav i Kyotoavtalen om reduserte utslipp av klimagasser, satset Japan på kjernekraft fra 1970. Produksjonsmessig lå Japans kjernekraftindustri på tredje plass i verden. I 2003 svarte de 52 kjernereaktorene som da var i drift, for 30 prosent av landets totale produksjon av elektrisk energi. Etter tsunami- og jordskjelvkatastrofen som rammet Fukushima i 2011 ble alle kjernekraftverkene midlertidig stengt. Dette førte til enda større behov for å importere energi fra utlandet, i hovedsak naturgass. Katastrofen utløste tvil om kjernekraftens fremtid i Japan, men etter en gjennomgang av sikkerheten ved samtlige av landets kjernekraftverk, ble det lagt opp til en langsom innfasing av stengte kraftverk. I 2020 hadde 10 reaktorer gjenopptatt driften, mens ytterligere 16 reaktorer er i en prosess med sakte oppstart. I tillegg har det kommet et økende innslag av kraftproduksjon basert på fornybar energi som i 2020 utgjorde 20 prosent av en samlet kraftproduksjon på rundt 1000 terawattimer (TWh).

Stort sett hele Japans petroleumsproduksjon foregår på øya Honshu, men dekker bare noen promille av landets behov. I 2004 betalte Japan to milliarder USD for rettigheter på det iranske oljefeltet Azadegan. I 2004 ble det også sluttet en avtale med Russland om bygging av en oljerørledning fra Sibir til Nakhodka, den russiske havnebyen som ligger nærmest Japan. Rørledningen vil kunne redusere avhengigheten av olje fra Midtøsten.

• Les mer om kjernekraft i Japan.

Japans fremvekst som industriland begynte i 1880-årene, og industrien hadde allerede før andre verdenskrig nådd et høyt nivå. Etter krigen har landet utviklet seg til en av verdens industrigiganter, blant annet takket være en kontinuerlig teknologisk og bedriftsmessig fornyelse, med enorme investeringer i anlegg og utstyr, støttet av høyt utdannet arbeidskraft og et effektivt samarbeid mellom statsforvaltning og industriens organisasjoner.

Japans økonomi har sitt tyngdepunkt innen industrisektoren. Landet er imidlertid fattig på naturressurser, og de fleste råvarer, inkludert energimineraler, må importeres. Dette til tross har Japan siden slutten av 1960-årene vært blant de land i verden som har størst bruttonasjonalprodukt (BNP). Mangelen på råvarer gjør industrien svært sårbar for internasjonale politiske og økonomiske konjunkturer.

Industrien står for 26 prosent av sysselsettingen (2015) og 30 prosent av BNP (2017). Et karakteristisk trekk ved den japanske industrien er den industrielle «dualismen». Det vil si at industrien er oppdelt i en håndfull store industrikonserner, samtidig som det finnes tallrike småbedrifter som ofte er underleverandører til storselskapene.

Tungindustrien dominerer den japanske industristrukturen, men landets industripolitikk har siden 1970-årene tatt sikte på utvikling av energibesparende, kunnskapsorienterte industrigrener med høy bearbeidelsesverdi. Siden 1965 har den raskeste veksten foregått innen maskinindustrien, den elektriske, elektroniske og transportutstyrsindustrien og innen skipsbygging. Japan er blitt en viktig produsent av turbiner, maskiner, maskindeler og verktøymaskiner. Japan er en ledende skipsbyggingsnasjon og en av verdens største bilprodusenter. I 2016 ble det produsert cirka 8,6 millioner biler og andre lette kjøretøy i Japan, mens det ble produsert 18,6 millioner japanske biler i utlandet. Stor vekt er også lagt på eksport av komplette industrianlegg. Andre betydelige industrigrener er kjemisk og petrokjemisk industri, som har utvidet sin produksjonskapasitet betydelig de siste tiårene. Derimot er tekstilindustrien, den ledende industrigrenen før andre verdenskrig, sterkt redusert.

Den digitale forbrukerelektronikken trekker lasset for en elektronikkindustri som fortsatt er ledende internasjonalt. I 2019 var over 90 prosent av de digitale kameraene som var solgt rundt om i verden produsert av japanske kameraprodusenter. I 2001 ble Japan et av de første land i verden til å innføre tredjegenerasjons mobiltelefoni (G3) og har senere også vært blant de første landene i verden til å innføre fjerde- og femtegenerasjons mobiltelefoni (4G og 5G). Computerindustrien og annen elektronisk industri gjenspeiler også den stadig voksende datamengden i handel og industri generelt, og Japan er blitt en storleverandør av datasystemer. Til gjengjeld er produksjonen av mindre høyteknologiske apparater, for eksempel TV-apparater, gått sterkt tilbake. Japan er derimot fremdeles en stor produsent av elektroniske halvledere og var i 2019 verdens tredje største med 9 prosent av verdensmarkedet etter USA (45 prosent) og Sør-Korea (24 prosent). Robotindustrien er også voksende og i verdensklasse. Roboter utvikles til blant annet å effektivisere produksjon på fabrikker, bruk i helsevesenet, rengjøring og til informasjonsarbeid.

Mesteparten av Japans industri er konsentrert til et belte som strekker seg fra Kantosletta på Honshu i øst til de nordlige Kyushu i vest, med landets tre største industriregioner. Den viktigste er Keihin som omfatter byene Tokyo, Yokohama og Kawasaki. Hanshin, som blant annet omfatter byene Osaka, Kobe og Kyoto, er også et viktig industriområde i tillegg til Chukyo omkring Nagoya. Andre betydelige industriområder er det nordlige Kyushu med sentrum i byen Kita Kyushu, og Hiroshima og Okayama ved Innlandshavet.

Japan er avhengig av import for å dekke det aller meste av sitt energi- og råvarebehov. De viktigste eksportvarene er elektroniske komponenter, maskiner og transportutstyr. Import av petroleum og petroleumsprodukter utgjør en stor del av Japans totale import. Japans viktigste handelspartner er USA, ellers Kina, Sør-Korea og Hong Kong.

Et langvarig problem har vært ubalansen i handelen med USA, med særlig store japanske overskudd. Japan har siden tidlig i 1990-årene måttet bøye seg for enkelte amerikanske krav om «frivillige» eksportrestriksjoner. Takket være overskuddene har Japan imidlertid bidratt vesentlig til finansieringen av den amerikanske stat, om enn direkte, som største kjøper av amerikanske statsobligasjoner. Videre har Japan siden 1970-årene vært den fremste kilden til rimelig kapital både for regjeringer, bedrifter og privatpersoner i mange land.

Japan har et velutbygd og moderne samferdselsnett, som binder alle de større øyene og byene sammen. Utbygging av høyhastighetstoget Shinkansen og ekspressmotorveier har hatt høy prioritet. Utenfor storbyområdene er veinettet relativt svakt utviklet. Industriveksten har forårsaket akutte trafikkproblemer i mange byområder, og offentlig transport i storbyene er etter vestlig målestokk overfylt. Biltrafikken er intens med cirka 70 millioner motorkjøretøyer på veiene, flest i verden etter USA. Ringveier er bygd i storbyene for å redusere trengselen i indre bydeler.

• Japan
• kjernekraft i Japan
• Japans historie etter 1945

• Abenomics
• OECD – Japan Economic Snapshot