De alliertes politikk gikk ut på å avmilitarisere og demokratisere landet under indirekte styre av okkupasjonsmakten USA. En internasjonal krigsforbryterdomstol ble etablert 1946; 28 av nasjonens ledere og om lag 4200 andre ble dømt, general Tōjō var blant de seks av 28 som ble dømt til døden. Ultranasjonale organisasjoner ble forbudt og all statsstøtte til shinto religionen stanset, som en del av en politikk for å skille kirke og stat. Keiser Hirohito erklærte 1. januar 1946 at han ikke var en guddom.

Under okkupasjonen (1942–52) fikk Japan ikke føre egen utenrikspolitikk; den ble skjøttet av USA. Krigsmakten ble avviklet. Japan ble påbudt en pasifistisk grunnlov (1947) som setter forbud mot  vedlikehold av "land, sjø og luftstyrker» og «annen krig potensial." Utviklingen i Kina og den kalde krigen førte snart til endringer. Etter at Koreakrigen brøt ut i 1950, tok general MacArthur initiativet til etablering av en politireserve, en kamuflert hær, som 1954 ble omdannet til en såkalt «selvforsvarsstyrke».

Forfatningen slo videre fast at Japan skulle ha et parlamentarisk politisk system etter amerikansk mønster. Den politiske utviklingen under okkupasjonen var dominert av to konservative partier som bygde på mellomkrigstidens partier. Unntaket var Tetsu Katayama kortvarige sosialdemokratiske regjering 1947-1948, som var basert på en allianse mellom sosialistpartiet og demokratene.  Arbeiderne fikk organisasjons- og streikerett. Familiekonserner som Mitsui, Mitsubishi og Subitomo ble oppløst og antimonopollover innført.

Japan måtte gi slipp på alle krigserobringer og også på områder som alltid var blitt betraktet som japanske, blant annet flere øyer i Kurilene-gruppen i nord. Først i 1951 sluttet det slagne Japan fred i San Francisco med USA og dets vestallierte. Sovjetunionen, Kina og mange av landene som Japan hadde okkupert under krigen, deltok ikke i fredskonferansen. Samme år ble det undertegnet en japansk-amerikansk sikkerhetspakt som gav USA rett til å ha tropper på de japanske øyene.

Den 28. april 1952 fikk Japan tilbake sin fulle suverenitet. Samtidig ble Japan et ledd i USAs globale sikkerhetssystem som en bastion mot kommunismen. Desember 1956 ble Japan medlem av FN etter en japansk-sovjetisk felleserklæring samme år om at krigstilstanden mellom de to land var opphørt. Territoriale tvistemål om de fire sørligste av Kurilene, nord for Hokkaido, ble utsatt til en endelig fredsavtale. 60 år etter krigens slutt var en fredsavtale med Moskva ennå ikke kommet i stand.

Koreakrigen 1950–53 gav japansk industri et sterkt oppsving. Deretter fulgte en økonomisk reorganisering. Forbudet mot å bruke de gamle zaibatsu-navnene var allerede opphevet, og nå ble karteller igjen til en viss grad tillatt. De gamle politiske partiene våknet til live, og nye ble dannet. En midlertidig gjenforening av de splittede sosialistene gav 1955 støtet også til en borgerlig samling. De to store konservative partiene, Demokratene og Liberalene, slo seg sammen til Det liberaldemokratiske parti (LDP), som siden har dominert japansk politikk i nært samarbeid med de store industrikonsernene og statsbyråkratiet. LDP er ikke et vanlig politisk parti, men en slags koalisjon av politiske klaner eller fraksjoner gruppert rundt hver sin lederskikkelse. Det har vernet om privat næringsdrift, økonomisk vekst og samarbeidet med USA.

I midten av 1960-årene hadde Japan betalt sine krigserstatninger etter fredsavtaler med en rekke asiatiske land, og reist seg fra krigens ruiner. Sommer-OL i Tokyo 1964 ble symbolet på det gjenreiste og økonomisk stadig sterkere Japan. Samme år ble verdens raskeste jernbane satt i drift mellom Tokyo og Osaka. Hjulpet av landets sterke økonomiske vekst, sine nære bånd til næringslivet og en splittet opposisjon satt LDP tilsynelatende urokkelig ved regjeringsmakten. Finanseksperten Hayato Ikeda erklærte ved sin tiltredelse som statsminister 1960 at nasjonalinntekten skulle fordobles i løpet av kommende tiår, noe som ble betraktet som overoptimistisk. Ved slutten av 1960-årene var nasjonalinntekten mer enn firedoblet. I 1964 ble Japan medlem av OECD og åpnet dermed døren for en mer åpen økonomi.

1974 ble statsminister Kakuei Tanaka tvunget fra makten på grunn av tomtespekulasjon og andre misligheter. To år senere ble han tiltalt for å ha latt seg bestikke av den amerikanske flyfabrikanten Lockheed. LDP var også tidligere befengt med korrupsjonsaffærer, men Lockheed-saken var størst og kom til å plage partiet i mange år.

I 1983 ble Tanaka, fortsatt leder for LDPs største fraksjon, dømt til fire års fengsel, en dom som rystet Japans politiske etablissement. Likevel kunne statsminister Yasuhiro Nakasone lede LDP frem til partiets hittil største seier ved parlamentsvalget 1986. Året etter ble Nakasone avløst som regjeringssjef av Noboru Takeshita, som hadde overtatt majoriteten av Tanakas LDP-fraksjon.

Takeshita-regjeringens største problem var den stadig alvorligere tvisten med USA på grunn av Japans kraftig voksende handelsoverskudd. Etter bare sju måneder ble den rystet av en ny skandale: en rekke ledende LDP-politikere og embetsmenn hadde fått kjøpe billige aksjer i industrikonsernet Recruit, og kunne håve inn store gevinster. Flere ministere, deriblant finansminister Kiichi Miyazawa, måtte trekke seg. Da det ble kjent at også statsministeren hadde mottatt bestikkelser fra Recruit, falt Takeshita-regjeringen i 1989.

Velgernes støtte til LDP sank drastisk, og ved valget 1989 tapte partiet for første gang flertallet i Overhuset. Valgets vinner var Japans sosialistparti (JSP) og dets leder Takako Doi, den første kvinnen som hadde ledet et stort japansk parti.

Keiser Hirohito døde i januar 1989 og ble i november 1990 etterfulgt av sønnen Akihito. Den nye keiserepoken fikk navnet Heisei. Kuwait-krisen i 1990 og vestmaktenes påfølgende krig mot Irak utløste debatt om Japan skulle bistå de allierte med ikke-stridende militært personell. LDP-regjeringens forslag om dette ble trukket tilbake etter heftig kritikk. 1992 vedtok parlamentet likevel en omstridt lov som åpnet for at japanske soldater kunne delta i fredsbevarende FN-operasjoner på bestemte vilkår. 1992-vedtaket ble i 2001 utvidet til også å gjelde overvåkning av våpenhviler, avvæpning av lokale styrker og patruljering i demilitariserte soner. Japanske soldater skal kunne bære våpen, ikke bare til selvforsvar, men også for å beskytte flyktninger og bistandspersonell. Japanske militære har siden arbeidet under FN-flagget, blant annet i KambodsjaMosambikZaïreSinai og Bosnia. Japan sendte desember 2003 om lag 550 ikke-stridende militære til støtte for USA-ledede koalisjonsstyrkerIrak. Japan har en teknisk svært avansert forsvarsmakt, fullt utbygd med hær, flåte og flyvåpen, og med et av verdens største forsvarsbudsjetter.

Politiske og finansielle skandaler fortsatte å tære på LDPs prestisje i 1990-årene. Shin Kanemaru, ansett som LDPs mektigste mann, ble 1992 avslørt for å ha tatt imot ca. 25 millioner kroner i bestikkelser, og i tillegg dømt for skatteunndragelse av et enda større beløp. En sterk misnøye med LDPs «pengepolitikk» vokste frem. I 1993 ble to nye konservative «reformpartier» dannet av avhoppere fra LDP: Shinhinto (Fornyelsespartiet) og Sakigake (Pionerpartiet). LDP tapte valget i juli 1993, og ble drevet over i opposisjonen. En politisk epoke tok dermed slutt, med det første regimeskifte på 38 år. 1993-valget snudde helt om på japansk politikk. Velgerne sviktet også det største opposisjonspartiet, Sosialdemokratene, SDP (som frem til 1991 het Japans sosialistparti, (JSP)).

En politisk broket 7-partikoalisjon med LDP-avhopperen Morihiro Hosokawa som leder, kom til makten på reformløfter. Den eneste betydelige reformen var ny valgordning; en kombinasjon av flertallsvalg i enmannskretser (300 mandater) og forholdstallsvalg (200 mandater). Det ble satt grenser for hvor store donasjoner politikere kan ta i mot.

Reformpartienes to regjeringer fikk knapt to års levetid. Sosialdemokratene brøt i 1995 ut av Tsutomu Hatas regjering og gikk i koalisjon med sin gamle politiske erkefiende LDP, tross store ideologiske sprik. Sosialdemokraten Tomiichi Murayama ble statsminister. Han overrasket med å bryte mange av partiets hevdvunne prinsipper, for eksempel skulle «selvforsvarsstyrkene» ikke lenger betraktes som stridende mot Japans pasifistiske forfatning. Murayama overlot 1996 statsministerposten til LDPs Ryutaro Hashimoto, som dannet en mindretallsregjering etter feilslåtte koalisjonsforsøk.

17. januar 1995 ble Kobe-regionen rammet av et jordskjelv som tok over 5100 menneskeliv, det verste i Japan siden 123 000 døde under katastrofeskjelvet i Tokyo 1923. I mars samme år kom et nytt sjokk: Over 5000 mennesker ble rammet av nervegassen sarin i Tokyos tunnelbane, og av disse døde 12. Sporene førte til oppblomstringen av en bisarr dommedagssekt, Aum Shinrikyo, ledet av den blinde guruen Shoko Asahara, som spådde verdens undergang. Asahara og 12 andre ble siden dømt til døden, anklaget for å stå bak gassangrepet. En anke ble i 2006 forkastet av Japans høyesterett, men dødsdommene er foreløpig ikke fullbyrdet.

Japanernes misnøye med vedvarende økonomisk lavkonjunktur og gjentatte finansskandaler skapte politisk turbulens. Nye partiallianser ble dannet, for snart å gå i oppløsning. I forkant av parlamentsvalget 1996 debuterte Japans demokratiske parti DPJ (Minshuto), som ble underhusets 3. største parti. I 1997 sprakk landets største opposisjonsparti, det bare tre år gamle Nye fremskrittspartiet (NFP), som hadde en firedel av underhusmandatene. Hashimoto ble tvunget til avgang etter valgnederlag 1998. To påfølgende LDP-regjeringer (med det buddhistiske Nye Komeito som partner) fikk kort levetid.

April 2001 ble Junichiro Koizumi valgt til ny LDP-leder, og ble dermed Japans 9. statsminister på ti år. Som «forandringens mann» nøt han innledningsvis en sjelden popularitet med sin uvørne lederstil og djerve reformforslag, blant annet ville han bekjempe «jerntriangelet av egeninteresser» mellom politikere, storfinans og byråkrati. Hans første reformtiltak var å utnevne fem kvinnelig statsråder, flere enn i noen tidligere regjering. Fremst blant disse var den frispråklige utenriksministeren Makiko Tanaka, som imidlertid snart fikk avskjed. Få av reformløftene ble fulgt opp, og Japan gikk inn i ny lavkonjunktur. I november 2003 blåste valgvinden kraftig for Japan-demokratene (Democratic Party of Japan, DPJ), som økte mandattallet til 177, mens LDP falt noe tilbake til 244. I nesten 50 år hadde LDP dominert japansk politikk med en form for ettpartistyre – bare under en 11-måneders periode i 1993–94 var partiet helt ute av regjeringskontorene. 2003-valget tydet på at Japan rykker nærmere et to-partisystem med LDP og DPJ i sentrum-venstre-posisjon som hovedaktører.

I august 2005 skrev Koizumi ut nyvalg etter at Overhuset hadde forkastet hans plan om gradvis privatisering av det mektige postverket, et kjernepunkt i hans økonomiske reformprogram. 37 LDP-representanter stemte imot statsministeren. Etter å ha dominert japansk politikk med nesten uavbrutt regjeringsmakt siden 1955, ble LDP nå kastet ut i full splittelse. Valgkampen 2005 ble et oppgjør mellom konservative og nyliberale krefter innen LDP, og endte med en brakseier for de sistnevnte.

Helt siden Koizumi ble statsminister i 2001, hadde hans liberale reformagenda møtt motbør fra konservative LDP-fraksjoner. Han klarte likevel å holde på sin politiske fanesak: Å splitte det japanske postverket - et av verdens største finansinstitusjoner - opp i separate enheter for posthåndtering, postsparebank, forsikring og finans. Disse enheter skal så gradvis privatiseres i årene frem til 2016. Poststridens kjerne er bruken av overskuddet fra driften, som angivelig favoriserer enkelte LDP-fraksjoner. Mange av Koizumis politikerkolleger har vært avhengig av postverket for å samle stemmer. Overskuddet er for en stor del blitt brukt til finansiering av populære, men også svært kostbare infrastruktur- og anleggsprosjekter i distriktene.

Etter valgtriumfen kom Koizumi med en uventet erklæring: Etter fem år ved makten ville han trekke seg høsten 2006. Shinzo Abe overtok statsministerposten. Den nye LDP-regjeringen ble snart viklet inn i innenrikspolitiske skandaler. Følgen ble et historisk nederlag ved overhusvalget i juli 2007: For første gang siden 1955 mistet LDP flertallet. Med Japans demokratiske parti (DPJ) i front kunne opposisjonen nå blokkere LDP-regjeringens vedtak.

Etter valgskredet 2005 satt imidlertid LDP, sammen med koalisjonspartner Nye Komeito, på over 2/3 av underhusplassene. LDP kunne dermed på sin side overtrumfe Overhusets vedtak. I denne floken der hvert av storpartiene dominerte hvert sitt kammer, gikk det politiske systemet i vranglås. Abe-regjeringen fremsto som handlingslammet.

Etter valgfiaskoen trakk Abe seg brått som statsminister i september 2007. Han hadde da forgjeves forsøkt å fornye Japans støtte til USAs operasjoner i Afghanistan: Etterfylling av drivstoff til amerikanske marinefartøyer i Det indiske hav. I kraft av sitt nyvunne flertall i Overhuset kunne opposisjonen nå blokkere regjeringens forslag om fortsatt støtte. 1. november satte de japanske marinefartøyene, en destroyer og et forsyningsskip, kurs for hjemlandet. Etter to måneders pause var de imidlertid tilbake igjen i Det indiske hav. Situasjonen var svært spesiell: For første gang siden 1951 brukte regjeringen sitt 2/3 flertall Underhuset til å overtrumfe Overhusets vedtak om hjemkalling av fartøyene.

I likhet med Shinzo Abe kom også opposisjonslederen Ichiro Ozawa i hardt vær. Etter overhusvalget fikk han æren for den største innenrikspolitiske rystelsen på mange år. Mange trodde nå japansk politikk heretter ville bli konsentrert om to store partier, med Ozawas sentrum-venstre-orienterte DPJ som en hardtslående utfordrer til det konservative LDP. Men stikk i strid med egne valgløfter gikk han inn i samarbeidsdrøftelser med LDP - og vakte opprør i egne rekker. Ozawa trakk seg som partileder, angret seg og fikk så ledervervet tilbake - med svekket prestisje. Den moderat-konservative LDP-veteranen Yasuo Fukuda overtok statsministerposten etter Abe. Mens Abe som erklært nasjonalist ville endre "pasifistgrunnloven" og gi japanske militære friere armslag under utenlandsoppdrag, fulgte Fukuda en mer varsom linje. Under en voksende økonomisk krise trakk Fukuda seg 1. september 2008. Etterfølgeren Taro Aso ble Japans tredje regjeringssjef på bare ett år.

Bortsett fra en periode på 11 måneder i 1993, hadde LDP hatt regjeringsmakten uavbrutt i over 50 år. Siden Koizumis relativt lange periode (2001-06) var oppslutningen om partiet falt dramatisk. LDP var mer splittet enn noen gang etter vedvarende fraksjonskamper. Interne skandaler og hyppige lederskifter førte partiet til et bunnivå i forkant av valgkampen 2009. DPJ-opposisjonens temperamentsfulle leder, Ichiro Ozawa, var klar favoritt til å erobre statsministerposten - inntil han brått trakk seg som demokratenes partisjef mai 2009. Grunnen var en skandale omkring partifinansene. Som fersk DPJ-formann ledet Yukio Hatoyama partiet frem til en historisk seier ved underhusvalget i august 2009: DPJ tok 308 av de 480 plassene, mot bare 112 ved 2005-valget. Det tidligere så suverene LDP ble derimot nærmest rasert av valgskredet og fikk mandattallet redusert fra 302 til 119. Rollene til de to japanske storpartiene var med ett slag byttet om.

Stigende arbeidsløshet var et av valgkampens sentrale temaer og blir en utfordring for en uprøvd DPJ-regjering. Det sentrum-venstre-orienterte DJP var rause med valgløfter om større satsing på helse, barnefamilier og eldreomsorg. Partiet gikk inn for skattekutt, særlig for småbedrifter, og vil ta bort bompengesystemene. Det vil motvirke en økende tendens til midlertidige ansettelsesforhold i bedriftene. Utenrikspolitisk ønsker det nye regjeringspartiet et solid, men mindre ærbødig forhold til USA. Det blir slutt på Japans støtte til Afghanistan-krigen (etterfylling av drivstoff til amerikanske marinefartøyer).

Kvinneandelen i Underhuset var på ni prosent etter valget i 2014. Dette er en marginal nedgang siden 2009-valget, og kjønnsbalansen har vært gjenstand for kritikk.

Etter Japans «gjennombrudd» som økonomisk makt i 1960-årene var økonomien preget av sterk ekspansjon. 1971–90 var den årlige veksten ca. 4,5 prosent i gjennomsnitt. I 1990-årene var veksten bare omkring én prosent. Etter 1980 har Japan rangert som nr. 2 i verden (etter USA) i industriproduksjon og stod for rundt 15 prosent av verdens samlede BNP. Til tross for at Japans eksport bare utgjorde 10 prosent av landets BNP, svarte Japan for drøye 10 prosent av verdenshandelen. I 2000 var Japan fortsatt verdens 3. største handelsnasjon etter USA og Tyskland, men ble nå i stigende grad utfordret av Kina.

Eksportvekst førte til et stort handelsoverskudd i 1980-årene og frem til midten av 1990-årene. Dette, sammen med høy innenlandsk sparing, gjorde Japan til verdens største långiver. Særlig fra midten av 1980-årene gikk det fra Japan en kolossal kapitalstrøm utover verden, noe som ble en drivkraft for verdensøkonomien. Toppen ble nådd 1989 med en kapitaleksport på om lag 400 milliarder dollar. 1990 ble de 10 største japanske bankene også rangert som verdens 10 største, men snart skulle flere av storbankene komme på konkursens rand.

Sterke spekulative tendenser fikk aksje- og eiendomspriser til å svulme opp, særlig i årene 1985–89 («bobleøkonomien»). Et kraftig omslag kom 1990 med sterkt fallende priser. Etter 60 måneders uavbrutt vekst i BNP, gikk Japan 1991 inn i etterkrigstidens lengste lavkonjunktur. Til tross for store tapsavskrivninger i årenes løp anslo kredittilsynet i 2003 mengden av problemlån til ca. 2600 milliarder kroner.

Japans økonomiske politikk har vært preget av et utstrakt samvirke mellom næringsliv og stat. Særlig gjennom handels- og industridepartementet MITI gir regjeringen retningslinjer og direktiver som det forventes at bedriftene lojalt retter seg etter. Det hevdes derfor at økonomien snarere fungerer som sentralstyrt kartelløkonomi enn en fri markedsøkonomi. En betydelig avregulering har imidlertid funnet sted siden andre halvdel av 1990-årene. Særlig siden 1990 har tjenesteyrkenes andel av BNP steget, mens prosessindustrien viser nedgang, delvis som følge av utflagging til Kina i stor skala.

Etter kraftig ekspansjon siden ca. 1960, opplevde Japan stagnasjon i eksporten i løpet av 1990-årene. Næringslivet har slitt med overkapasitet etter 1980-årenes store investeringer. LDP-regjeringene har forsøkt å stimulere økonomien med en rekke «tiltakspakker» og store offentlige prosjekter. Den største av disse ble lansert i kriseåret 1998 med en ramme på ca. 950 milliarder kroner. Rundt tusenårsskiftet var deflasjon, et varig fall i det generelle prisnivået, et kjerneproblem i økonomien. Japan fikk i 2003 en ny sentralbanksjef, Toshihiko Fukui, som myket opp forgjengerens svært rigide pengepolitikk. Mer likviditet ble nå pumpet inn i det økonomiske kretsløpet.

Japans økonomi har siden tusenårsskiftet vist et blandet bilde. Siden 2002 var utviklingen i flere år relativt stabil, men sporadiske veksttendenser var uten spenst, og slo tidvis over i deflasjon med fallende prisnivå. Mot slutten av 2005 var det tegn til konjunkturoppgang, og nytt håp om å komme ut av deflasjonstrenden. Banksektoren var da omsider i ferd med å bli friskmeldt etter krakket i eiendoms- og finansmarkedet tidlig i 1990-årene. Summen av misligholdte lån, i 2002 anslått til ca. 3000 milliarder kroner, lot da til å være halvert. Koizumi klarte med sin reformpolitikk å redusere budsjettunderskuddet til 3 prosent av BNP. Fukuda-regjeringen kuttet statens utgifter og hevet momsen til moderate 5 prosent. Sentralbanksjef Toshiko Fukui holdt fast ved den omdiskuterte lavrentepolitikken med 0,5-0,1 % styringsrente i 2007-8. Stigende arbeidsløshet, til 5 prosent høsten 2007, gjorde slutt på spekulasjonene om høyere rente.

I 2007 viste eksporten viste kraftig vekst, og handelsoverskuddet en stigning på ca. 60 prosent i løpet av 2007. Eksportøkningen skjedde til tross for en nær rekordsvak amerikansk valuta - ca. 22 prosent av varene som selges ut av Japan, går til USA. Styrket vekst i Kina ga ny drahjelp til eksportindustrien. Tokyo-børsen hadde periodevise oppsving i 2005-07, for så å falle sterkt tilbake i 2008-09, da finanskrisen slo uventet sterkt inn i japansk økonomi. Japanske banker var i ganske god forfatning etter å ha kommet seg igjennom sin egen finanskrise, og var ikke særlig eksponert mot dårlige amerikanske lån. Etter 79 måneders sammenhengende vekst, den lengste oppgangsperioden i etterkrigstiden, gikk Japan i november 2008 inn i resesjon - som skulle vise seg å bli den dypeste Japan har hatt siden andre verdenskrig. Totalt hadde veksten imidlertid vært svært moderat.

Under den globale finanskrisen hadde yen-valutaen styrket seg markant, med negative utslag for japanske eksportører. Helt fra midten av 1990-årene har renten vært ekstremt lav - flere ganger helt ende på null. Dette ligger til grunn for den såkalte yen carry trade, hvor investorer tar opp billige lån i Japan for å videreinvestere pengene i andre land hvor renten er langt høyere. Yen carry trade har vært en global låneindustri i multimilliardklassen, men med en tikkende bombe: Så lenge valutakursen var lav, var det penger å tjene, men når yen-valutaen steg kraftig i verdi, måtte utenlandske investorer plutselig kjøpe store mengde yen for å tilbakebetale lån som nå var blitt mye dyrere. Dette betød ytterligere stigning i yen-kursen, en ond spiral til skade både for investorene og japansk eksport.

Med styringsrenten på under 0,5 prosent hadde den japanske sentralbanken lite spillerom. I stedet lanserte regjeringen en tiltakspakke på ca. 1100 milliarder kroner. Dette skulle vise seg ikke å strekke til. På Tokyobørsen falt Nikkei-indeksen over 40 prosent og nådde 27. oktober 2008 det laveste nivået på 27 år, fulgt av ytterligere nedgang. I februar 2009 betegnet finansminister Kaoru Yosano krisen som den verste for Japans del siden 1945. Det var da fremlagt tall som viste et årsjustert fall i Japans BNP på 12 prosent i 4. kvartal 2008. Den nye sentralbanksjefen Masaaki Shirakawa betegnet krisen som "En storm som kommer bare en gang hvert hundrede år". Nye krisetiltak, det siste i forbindelse med revidert statsbudsjett i april 2009, brakte summen av tiltakspakker opp i ca. 1700 milliarder kroner.

For første gang på nesten 30 år fikk Japan et handelsunderskudd i finansåret som sluttet 31. mars 2009. Den japanske økonomien hadde aldri falt så mye som i første kvartal, da den årsjusterte økonomiske aktiviteten krympet 15,2 prosent. Eksporten var i fritt fall, og ble dette kvartalet redusert til nesten en halvpart av hva den var i første kvartal 2008. Japanske eksportører hadde aldri opplevd større ordresvikt. Et aktuelt debattema ble nå: Ville den japanske økonomiske modellen, der veksten hovedsakelig er kommet fra eksportindustrien, fortsatt være levedyktig?

Eksporten tok seg noe opp igjen i andre kvartal 2009. Etter fire kvartaler med nedgang var det nå også en liten vekst i økonomien generelt med 0,9 prosent. Håpet om at det verste kunne være over for verdens nest største økonomi, ble imidlertid svekket av stigende arbeidsledighet og fallende priser. Arbeidsledigheten steg i juli 2009 til 5,7 prosent - det høyeste tall siden andre verdenskrig. Sviktende etterspørsel førte til et fall i prisindeksen på 2,2 prosent i forhold til juli 2008. Inflasjonsraten har siden tatt seg noe opp, fra -2,52 prosent i oktober 2009 til 2,40 i desember 2014.

Foruten den pågående finanskrisen har Japan problemer med sin svært høye statsgjeld (170 prosent av BNP), og en synkende og stadig mer alderdommelig befolkning med færre yrkesaktive. Regjeringen har bebudet at pensjonsalderen gradvis kan bli hevet fra 60 til 65 år, og på lengre sikt til 70 år. I arbeidslivet har Japan tradisjonelt hatt et system med livsvarig ansettelse, men siden lavkonjunkturen fra 1990-årene har dette endret seg. Bedriftene bruker vikarer og midlertidig arbeidskraft i større utstrekning enn før. Andelen midlertidig ansatte steg fra 19 prosent i 1990 til 30 prosent i 2007, slik at flere japanere arbeidet for lavere lønn og med følelse av større utrygghet. Samtidig lot unge japanere til å være langt mindre innstilt på livsvarige ansettelsesforhold, men skiftet nå hyppigere jobb.

For japansk økonomi blir «eldrebølgen» ansett som en formidabel utfordring. I 1970-årene hadde Japan den yngste befolkningen av samtlige OECD-land, men i 2015 ble det estimert at Japan har verdens høyest forventede levealder i aldersgruppen over 80 år. Dette kan få store følger for samfunnsøkonomien og forbruksmønsteret. År 2000 var det i Japan fire yrkesaktive for hver pensjonist; innen 2020 vil det etter det nåværende system antakelig bare være to yrkesaktive per pensjonist. Pensjonsalderen ble suksessivt økt fra 60 til 65 år fra 2000 til 2013, i tillegg ble enkelte pensjons- og velferdsytelser redusert. Beregninger tyder på at den lave fødselsraten og raske aldringen også vil gi seg utslag i mangel på arbeidskraft.

Et aktuelt diskusjonstema er derfor om hvorvidt verdens nest største økonomi vil kunne holde på sine økonomiske muskler med en stadig mer alderdommelig befolkning. Det statlige Senter for økonomisk forskning vakte i 2007 oppsikt med en rapport om konkurranseforhold i år 2030: Japans reelle BNP antas da å være mindre enn halvparten av Indias og 1/5 av Kinas. Videre antas at Japans folketall vil minke med over 25 prosent - fra 127 millioner i dag til rundt 94 millioner i 2050.

Etter en stadig synkende tendens i barnetallet er i dag bare 13 prosent av Japans befolkning på ca. 127 millioner under 15 år. Derimot har tallet på japanere over 65 år vært i stadig vekst og er oppe i 25,9 prosent. Blant 31 større land har Japan i dag det prosentvis klart laveste barnetallet. Innen 2020 antas andelen japanere under 15 år å synke ytterligere til 11 prosent, mens de som er 65 år eller eldre vil utgjøre 29 prosent av befolkningen.

Arbeidsledigheten nådde en topp med 5,5 prosent i 2003, men viste så fallende tendens. Ved årsskiftet 2008/09 var den ca. 4 prosent , men viste en faretruende stigning under krisen. I juli 2009 var den kommet opp i 5,7 prosent, det høyeste tallet siden andre verdenskrig. 3,6 millioner japanere var da registrert som arbeidsløse. Japans statistiske byrå kunne samtidig melde at mange bedrifter sliter med stor ubenyttet kapasitet, og har mange overflødige arbeidere ansatt. På dagens produksjonsnivå har næringslivet 6 millioner arbeider mer enn produksjonen krever, det høyeste tall som noen gang er registrert.

Forskjellen mellom vareproduserende og tjenesteytende næringer er markant. For å møte internasjonal konkurranse gjennomgikk industrien en til dels drastisk omstrukturering i 1990-årene. Tjenestesektoren var mer skjermet. Resultatet ble en tjenestesektor som sysselsetter 80 prosent av arbeidsstokken, men med lav produktivitet.

Den britiske Economist Intelligence Unit kom i 2007 og 2009 med rapporter som rangerte Japan som nr. 1 blant 82 land når det gjelder innovasjon. Japan investerer atskillig mer i forskning og utvikler 51 prosent flere patenter enn USA på 4. plass. Rapporten spår at Japans andel av verdens totale BNP vil være sunket fra 6,5 prosent til 3,5 prosent i år 2030. Eksporten antas å bli redusert fra 4 til 3 prosent av den globale totalen.

Japan var rangert som nummer 17 av 187 land på FNs Indeks for menneskelig utvikling 2013. Landet var nr. 15 av 175 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks 2014.

Den japansk-amerikanske sikkerhetspakten av 1951, revidert 1960 og 1996, har vært en hjørnestein i forholdet Tokyo–Washington. Den er ingen gjensidig militærallianse i vanlig forstand, men gir USA rett til baser på japansk territorium; ennå i 2014 var vel 49 000 USA-soldater stasjonert på de japanske øyer, flest på Okinawa. Sikkerhetspakten har ellers vært omstridt i Japan, og tendenser til opprustning har vakt sterke negative reaksjoner hos nabolandene.

Toppmøtet Hashimoto–Clinton i 1996 stadfestet forsvarsalliansen. Japan påtok seg etter amerikansk ønske en utvidet forsvarspolitisk rolle, også regionalt. Med sin pasifistiske grunnlov har Japan siden 1950-årene ansett seg selv som forhindret fra å delta i fredsbevarende operasjoner med væpnede styrker. Lovendringer etter terroristangrepene i USA 11. september 2001 har muliggjort en mer aktiv rolle. En grunnlovsrevisjon har også omfattet den omstridte paragraf 9, der Japan frasa seg retten til å løse internasjonale konflikter ved bruk av trusler eller militær makt.

Japan holdt etter verdenskrigen en lav utenrikspolitisk profil til tross for landets voksende økonomiske styrke, og var på flere måter en støttespiller for USA. Etter slutten på den kalde krigen er Tokyo blitt mer aktiv i sin utenrikspolitikk, særlig i Asia. I perioden 1991–2002 var Japan verdens største bistandsgiver nominelt med årlige bidrag på om lag 10 milliarder dollar, og nest største bidragsyter til FN-systemet med en femdel av FNs budsjett. Kritikere hevder imidlertid at Japans bistandspolitikk styres mer av hensynet til japanske interesser enn mottagernes behov. Siden 2002 har bistanden fra Japan vært nest størst nominelt og utgjort bare vel 0,2 prosent av landets BNP.

Handelspolitisk ubalanse har siden midten av 1980-årene ført til gnisninger i forholdet Japan–USA. Tidlig i 1990-årene satte Japans handelsoverskudd rekord på rekord. Toppen ble nådd i 1993 med et løpende handelsoverskudd på 131,3 milliarder dollar; dette utløste massiv internasjonal kritikk og krav om utvidet markedsadgang. USA truet flere ganger med straffetoll, og Japan påla seg selv såkalte frivillige eksportrestriksjoner. Handelsoverskuddet falt markant fra midten av 1990-årene, en følge av at Japan importerer mer og har lagt mye av industriproduksjonen til utlandet.

Etter Mao Zedongs død i 1976 skjedde en rask tilnærming til Kina, stimulert av Kinas raske utvikling mot markedsøkonomi. Japan ble Folkerepublikkens største handelspartner, og en vesentlig del av landets prosessindustri ble særlig i 1990-årene flyttet til Kina. President Jiang Zemin avla i 1998 det første kinesiske statsbesøk i Japan. Møtet ble ingen suksess, da de to lands toppledere ikke ble enige i synet på krigen mellom Kina og Japan (1931–1945). Japanske troppers fremferd under krigen er fortsatt et ømt punkt. Forslag om å gi Japan fast plass i FNs sikkerhetsråd er gjentatte ganger blitt møtt med trusler om kinesisk veto. Forslaget har derimot fått Norges støtte. Japan har i senere år vært opptatt av å styrke sin posisjon innen FN-systemet, og hadde en av de fem rotasjonsplassene i FNs sikkerhetsråd 2009-10.

Den viktigste utenrikspolitiske enkeltsaken for Japan er Nord-Korea. Trusselen fra Nord-Koreas atom- og rakettprogrammer har fått Japan og USA til å drøfte etablering av et rakettskjold over de japanske øyer. Japan har reagert meget skarpt på nordkoreanske rakett- og atomprøver. Det er blitt intensivert debatt i Japan om styrking av forsvaret i lys av en bredere regional opprustning. De mange bortføringene av japanske borgere til Nord-Korea i 1970- og 1980-årene har lenge skapt gnisninger mellom de to land. Pyongyang sa seg i 2008 villig til å foreta nye undersøkelser i saken, etter først å ha innrømmet at nordkoreanske agenter i sin tid bortførte 13 japanske borgere. Fem av dem, angivelig de eneste overlevende, fikk lov til å besøke Japan i 2002, men uten å ta med sine familier. Japan hevder at minst 37 japanere ble bortført til Nord-Korea, og at noen fortsatt kan være i live. Nord-Koreas manglende samarbeidsvilje i denne saken har lenge vært et hinder for normalisering av forholdet.

Forholdet til Kina var igjen noe anstrengt under Koizumi, særlig fordi han flere ganger som regjeringssjef besøkte det omstridte Yasukuni-templet, som er viet Japans falne. Forholdet har siden bedret seg. Første besøk av et japansk marinefartøy i en kinesisk havn siden 1945 fant sted i juni 2008: Destroyeren Sazanmi ankret opp i Zhanjiang med nødhjelpforsyninger til ofrene etter jordskjelvet i Sichuan. Samme måned kom de to land frem til en avtale om felles utvinning av et omstridte gassfelt i Østkinahavet. Det har lenge vært strid og diskusjoner omkring delingen av økonomisk sone i Østkinahavet, inkludert den omstridte Senkakuøyene (Diaoyutai på kinesisk).

Forsøkene på å slutte en fredsavtale med Sovjetunionen/Russland har strandet gang på gang på grunn av tvisten om råderetten over fire øyer (Shikotan, Kunashiri, Etorofu og Habomai) nord for Hokkaido. Begge land gjør krav på øygruppen som russerne kaller Sør-Kurilene og japanerne Nordterritoriene, og som ble okkupert og annektert av Sovjetunionen 1945. I februar 2009 møttes statsminister Aso og Russlands president Dmitrij Medvedev på øya Sakhalin, uten å komme nærmere en løsning.

Japan er Norges 3. største eksportmarked i Asia (etter Kina og Sør-Korea), dessuten et av de viktigste enkeltmarkedene for norsk sjømat. Japan er Norges nest største marked for skipsfartstjenester. En forsknings- og teknologiavtale med Japan fra 2003 er et viktig element i det bilaterale samarbeidet. Satsingsområder er energi/miljø, material-/nanoteknologi og matvaretrygghet. Norges forskningsråd har ansvaret for avtalen. Rundt 50 norske bedrifter er etablert i Japan. Japans keiserpar besøkte Norge i mai 2005 som gjenvisitt etter det norske kongeparets Japanbesøk i 2001.

Eksport til Norge består i hovedsak av motorkjøretøy, metaller, maskiner og elektroniske produkter. Fisk og sjømat utgjør om lag 40 prosent av eksporten fra Norge; i tillegg kommer råvarer, halvfabrikata og innsatsvarer fra elektrometallurgisk og elektrokjemisk industri. 

Det bilaterale forholdet betegnes av norsk UD som godt og uten større problemsaker. Samarbeidet har vært særlig tett under WTO-forhandlingene, med interessefellesskap i landbrukssektoren, og i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC): Norge og Japan arbeider her for å få opphevet moratoriet på kommersiell hvalfangst.

På kultursektoren definerer utenriksdepartementet det som et hovedmål å styrke bildet av Norge som et moderne samfunn. Samtidig er også tradisjonell norsk kunst høyt verdsatt i Japan, fra kulturelle ikoner som Ibsen, Munch og Grieg, til folkekunst. Ibsenåret 2006 ble markert i Japan med en rekke aktiviteter. Griegåret 2007 styrket forholdet mellom norske og japanske musikkmiljøer. Samarbeidet innen musikk er svært mangfoldig, fra folkemusikk via klassisk musikk til jazz og samtidsmusikk. Norsk design (møbler, bruksgjenstander) er et annet satsingsområde.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.