Mumie, et lik som på grunn av naturlig eller kunstig bevaring har unngått forråtnelse, slik at hud, hår, muskulatur og annet vev er bevart.

Ordet "mumie" stammer fra det arabiske mumia, som betyr naturlig asfalt eller bitumen, og som man tidligere trodde var en vesentlig komponent i egyptiske mumier. Analyser i moderne tid har imidlertid vist at stoffet som dominerer i egyptiske mumier ikke er bitumen, men harpiks.

Naturlige mumier er lik som tilfeldigvis har havnet i et bevarende miljø kort etter dødsøyeblikket, og dermed unngått forråtnelse. Eksempler på slike miljøer er isbreer eller andre steder med permafrost, samt kjølige og syreholdige innsjøer og myrer. Slike mumier kan være flere tusen år gamle.

En velkjent is-mumie fra Europa er Ötzi, som ble funnet i Ötztaleralpene mellom Østerrike og Italia i 1991. En rekke moselik eller myrlik er også kjent fra Nord-Europa, som Tollundmannen fra Danmark.

De eldste egyptiske mumiene regnes også som naturlige mumier. Disse mumiene, som gjerne er over 5000 år gamle, ble gravlagt rett i ørkensanden uten noen form for kunstig balsamering. Den tørre og kvartsholdige sanden medførte en naturlig dehydrering som effektivt stoppet forråtnelsesprosessen. En velkjent mumie av denne typen er Gebelein-mannen i British Museum, kjent som "Ginger" på grunn av sitt rødlige hår.

Kunstige mumier er lik som har blitt balsamert, det vil si behandlet med kjemikalier i den hensikt å bevare kroppen best mulig. Kunstige mumier er ofte forskjønnet ved bruk av ansiktsmasker, tekstiler, smykker eller lignende.

Slike mumier er særlig kjent fra Det gamle Egypt, hvor balsamering ble tatt i bruk ved overgangen fra det tredje til det andre årtusen fvt. Det fantes flere standarder av balsameringsteknikk i Det gamle Egypt, avhengig av hvor grundig prosedyre man hadde råd til, og teknikkene man brukte endret seg dessuten gjennom historien. Felles for de egyptiske teknikkene var imidlertid dehydrering, det vil si tørking av kroppen.

De indre organene, hvor forråtnelsesprosessen først gjør seg gjeldende, ble gjerne fjernet fra bukhulen. Deretter ble kroppen lagt i natron, naturlige saltavleiringer egypterne hadde rikelig tilgang til fra inntørkede innsjøer i vest-ørkenen. Fornemme mumier ble behandlet med oljer og harpikser, før kroppen ble omhyggelig surret inn i flere lag med linbandasjer, og til slutt lagt i en eller flere kister og sarkofager.

Egypterne mumifiserte sine døde av religiøse årsaker, da man trodde bevaring av kroppen var en forutsetning for å kunne oppnå et evig etterliv blant guder og forfedre. Fra Egypt har man også funnet enorme mengder dyremumier i tilknytning til templer og gravområder. Dyrene som ble balsamert, som katter, ibisfugler, bavianer, falker, krokodiller og okser, var gjerne offergaver til gudene det aktuelle dyret var assosiert med.

Mumifisering er også kjent fra andre steder i verden, særlig fra vestkysten av Sør-Amerika, hvor de eldste kunstige mumier vi kjenner stammer fra. I 1917 ble Chinchorro-folkets mumier funnet i det nordlige Chile. De eldste av disse har blitt datert så langt tilbake som til 5000 fvt., hele 2000 år før egypterne begynte å balsamere sine døde. 

I Peru var mumifisering vanlig fra 500 fvt. fram til spanjolenes erobring på 1500-tallet. Her ble likene bundet i tøy i en sammenkrøket stilling som om de satt på huk. Dette bidro til bevaring fordi kroppsvæsken rant ned og ut av kroppen (Chrisp 2005: 49-55).

  • Chrisp, Peter 2005: Mumier. Oversatt fra engelsk av Lene K. Hoff. Oslo: Damm. Del av serien Juniorlex.
  • Ikram, Salima & Aidan Dodson 1998: The mummy in Ancient Egypt. Equipping the dead for eternity. London: Thames and Hudson.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.