En gresk sfinks med vinger. Skulptur i marmor fra cirka 530 fvt.
Av /Metropolitan Museum of Art.

Sfinks av alabast med dronning Hatsjepsuts ansikt, Memfis, Egypt.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Sfinks er et fabelvesen med dyrekropp, som oftest løve, og menneskehode. Sfinks er det greske navnet på fabelvesenet. De eldste sfinksene kan spores til Egypt og Mesopotamia, og dukker senere opp i flere kulturer rundt Middelhavet. Den greske sfinksen har ofte vinger og kvinnelig byste.

Faktaboks

Etymologi
av gresk sfingein, ‘tilsnøre’

I gresk mytologi

Det er først i Hellas i arkaisk tid at vi finner skriftlige henvisninger til sfinksen.

I gresk mytologi er den mest berømte sfinksen i Theben i Boiotia. Denne sfinksen har kvinneansikt, løveføtter, løvehale og fuglevinger. Musene har lært denne sfinksen en gåte, og thebanerne må gjette den. Hvis de gjetter feil, sluker sfinksen dem. I en senere versjon av myten får vi vite at gåten er: «Hva er det som er firfotet, tofotet og trefotet?» Svaret skal være: «Mennesket», for barnet kryper på fire, den fullvoksne går på to, oldingen støtter seg på staven og er trefotet. Når Oidipus til slutt løser gåten, kaster sfinksen seg ned fra fjellet. Som de fleste myter har også denne flere varianter. En versjon forteller at Oidipus drepte sfinksen.

Mytografen Hesiod refererer til den thebanske sfinksen som datter av den tohodete hunden Orthos og Ekhidna, halvt kvinne, halvt slange, noe som gjør sfinksen til søsteren til den Nemeiske løven som Herakles bekjemper under en av sine prøver.

Egypt

Da grekerne kom til Egypt, overførte de betegnelsen sfinks på bilder av konger med menneskehode og dyrekropp som stod ved pyramider og tempelinnganger, som beskyttere av det hellige området.

Det mest kjente eksempelet er den store sfinksen ved Giza nær Kairo. Den er fra omkring midten av tredje årtusen fvt. og bærer farao Khefrens ansiktstrekk. Ved siden av å bære portretthode kunne sfinksen ha hodet av et annet dyr. Den doble raden av sfinkser som vokter tempelalleen ved Karnak, har for eksempel værhoder. Sfinksen er i egyptisk kunst vingeløs og mannlig, det vil si hodet har skjegg.

Mesopotamia

Vi finner sfinksen også i det gamle Mesopotamia, men det er vanskelig å si om den egyptiske eller mesopotamske er eldst. Som i Egypt var sfinksen forbundet med politisk makt. Her utviklet det seg to typer, en skjegget og en skjeggløs, som senere ble utbredt i hele det østlige middelhavsområdet.

Hellas

Sfinksen dukker også opp i minoisk og mykensk kunst, og senere i gresk kunst og litteratur fra 700–600-tallet fvt. I tragedien Oidipus Tyrannus, skrevet av Sofokles, fortelles en versjon av myten om sfinksen som voktet inngangen til Theben og terroriserte innbyggerne der, og hvordan kong Oidipus bekjempet vesenet. I denne versjonen får vi ikke vite hva gåten er, hvordan Oidipus løser den eller hvordan sfinksen dør.

Grekerne foretrakk den skjeggløse typen, som de oppfattet som kvinnelig. Samme type kjennes fra etruskisk kunst på det italienske fastlandet. Både blant grekerne og etruskerne var sfinksen mest populær i arkaisk tid, da den orientalske innflytelsen var sterkest, men den opptrer gjennom hele oldtiden og inn i middelalderen. Ofte sees den som vokter, for eksempel av graver.

Litteratur

Rojcewicz, S. (2018). How to Kill a Sphinx. Delos: A Journal of Translation and World Literature, 33(2), 116-134.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg