Arkeologiske funn, særlig av steinredskaper, vitner om menneskelig tilstedeværelse i området som i dag utgjør staten Libya fra minst 50 000 år tilbake, trolig enda lenger av paleolittiske jegere – fra nærmere 100 000 år siden. I innlandet (Fezzan) er det avdekket spor minst 30 000 år tilbake, herunder hulemalerier som er rundt 10 000 år gamle. Ved kysten er det funnet spor etter neolittisk kultur fra rundt 10 000 år tilbake i tid. I området som nå utgjør Sahara-ørkenen i Libya, levde nomadiske jegere og samlere til området begynte å tørke opp rundt det andre årtusen før vår tidsregning (fvt.). Med forørkningen trakk de seg tilbake dagens Sudan, eller ble absorbert av berberne i nord.

I steinalderen vandret flere folkegrupper inn i Nord-Afrika, noen med antatt opprinnelse i Asia. Befolkningen ved kysten besto etter hvert av berbere (imazighen) fordelt på flere stammer som dels også var å finne i det daværende Egypt. Rundt 3000 fvt. var det tidvise sammenstøt mellom Egypt og stammer i vest, og libyske grupper gikk til tider inn i Egypt. Her var det pre-dynastiske kongerekker som stammet fra Libya, og rundt 945 fvt. var Egypt styrt av libyske dynastier. Områder av det senere Libya ble på sin side påvirket av egyptisk kultur.

Navnet Libya var opprinnelig en gresk betegnelse på deler av det nordvestlige Afrika, og berberne ble kalt libyere. Opprinnelsen til navnet skal være navnet oldtidens egyptere ga stammefolket vest for Nilen: de ble kalt ’lebu’ eller ’rebu’, som av grekerne ble gjort til Libya. Landets eldste historie er knyttet særlig til disse nedtegnelsene, men få skriftlige kilder omtaler de eldste periodene, som derfor er lite kjent.

Fra rundt år 1000 fvt. inngikk fønikerne fra Levanten avtaler med berberne i Libya, og opprettet handelsstasjoner ved kysten; etter hvert flere kolonier som dannet grunnlaget for et berber-fønikisk rike med innflytelse i Middelhavsområdet. De best kjente av de fønikiske byene i Libya er Leptis Magna, Oea (Tripoli) og Sabratha; en annen er Karthago i det senere Tunisia. Det er også antatt at Sirte kan ha blitt etablert av fønikerne. Innflytelsen fra Karthago var stor, og det vanlige språket var punisk (karthagensk).

Fønikerne er det første kjente folk som utenfra etablerte bosettinger i det senere Libya. De slo seg til ved kysten, helst på halvøyer hvor det var gode havneforhold – og god oversikt med tanke på forsvar. De var først og fremst handelsfolk, mindre erobrere, og søkte kontakt med tanke på handel mer enn militær kontroll. Jordbruksteknikk utviklet i de fønikiske områdene i Libanon ble tatt med til Libya, og kystslettene ble dyrket opp. Flere viktige vekster skal ha blitt introdusert av fønikerne, deriblant oliven, druer, fiken og fersken.

Området som senere ble kjent som Fezzan ble dominert av et nomadisk folk, garamantes, som innvandret før år 1000 fvt. og grunnla et kongedømme – Garamantes-riket – ved handelsveiene mellom Sudan og Middelhavet. Herfra kontrollerte de mye av handelen i regionen, og romerne inngikk en avtale med dem i det 1. århundre.

Gerkerne var erobrere som underla seg områder for kolonisering så vel som handel. Minoiske og greske sjøfarere seilte langs Nord-Afrika, og gresk kolonisering startet i det 7. århundre fvt. med etableringen av Kyrene, etter tradisjonen i 631 fvt. – med Aristocles som den første greske konge over Kyrenaika, under navnet Battus 1.

For grekerne var Libya regnet som ett av tre kontinenter, ved siden av Europa og Asia. Grensene var udefinerte – som et område vest for oldtidens Egypt – før Libya i nyere ble knyttet til de tre områdene TripolitaniaKyrenaika og Fezzan, som i moderne tid ble til staten Libya. Den greske historieskriver Herodot omtalte landet som å omfatte området vest for Egypt og til Atlanterhavskysten, og beskrev dets innbyggere som to folk: libyerne i nord og etioperne i sør. Senere ble flere stammer omtalt.

Grekerne etablerte fem kolonier i Kyrenaika: Kyrene, Apollonia, Ptolemais, Taucheira og Berenike (Benghazi). Disse ble kjent som Pentapolis – ’de fem byer’. Disse hadde utstrakt selvstyre, og den greske kontrollen var begrenset til kystområdene; sør for disse opprettholdt berberne sitt styre- og levesett. Forholdet mellom libyerne og grekerne forverret seg gradvis, og libyske ledere ba Egypt om hjelp. I 570 fvt. gikk egyptiske styrker inn i det greske Libya, men ble slått – hvorpå forholdet ble normalisert. De greske bystatene motsto press fra både egypterne i øst og karthagerne i vest, men ble erobret av perserne i 525 fvt., blant annet som følge av indre splittelse, og etter at de hadde erobret Egypt. Perserne gikk vest til Benghazi, og Libya forble under persisk og deretter egyptisk herredømme til området ble tatt tilbake av grekerne under Aleksander den store i 331 fvt. En rekke byer langs kysten ble grunnlagt av grekerne; særlig de største var langt på vei selvstendige bystater, og inngikk omskiftelige allianser med andre byer. Samtidig gikk de sammen for å konfrontere Karthago, som hele tiden hadde motsatt seg den greske koloniseringen av Kyrenaika. Handel mellom Kyrenaika og Karthago fant like fullt sted, samtidig som karthagerne konkurrerte med grekerne om handelen gjennom Sahara. I 500 fvt. brøt det ut krig mellom Karthago og Kyrenaika. Etter Alexander den stores død i 323 ble det greske riket delt i tre, og kontrollen med Kyrenaika gitt til en av hans generaler, Ptolemaios, som grunnla det ptolemeiske dynasti, med sete i Alexandria i Egypt.

Det ptolemeiske styret var ikke populært, og ble møtt med opprør, men opplevde en oppgangstid. Kyrene ble et av de fremste intellektuelle og kulturelle sentra i den greske verden, og framholdt som et medisinsk senter. På denne tiden, i overgangen fra gresk til romersk innflytelse, var det flere berber-kongedømmer i Nordvest-Afrika, inklusive Libya.

Under konflikten mellom Karthago og Roma (de puniske krigene) ble Tripolitania erobret av romernes allierte, numiderne. Libyere kjempet på begge sider i den andre puniske krigen, og deltakelsen av en større numidisk styrke under ledelse av Masinissa skal ha vært avgjørende for at romerne beseiret karthagerne i 201 fvt. En del av belønningen var at Masinissa ble tilkjent kontroll over alt karthagensk land som tidligere i historien måtte ha tilhørt hans stamme, og disse ble innlemmet i det framvoksende numidiske kongedømmet han ledet. I 165 fvt. erobret han Tripolitania. Da karthagenerne angrep i 150, førte det til romersk intervensjon og ødeleggelsen av Karthago i 146. Romerne okkuperte området, og etablerte sin provins Africa, hvorfra de spredte sin innflytelse.

Kyrenaika ble underlagt Roma i 74 fvt., og slått sammen med Kreta som en romersk provins. I 47–46  rykket keiser Julius Cæsar inn i Nord-Afrika, hvor han avsatte den siste numidiske kongen, Juba 1. Roma annekterte det numidiske kongedømmet, og opprettet provinsen Africa nova (Det nye Afrika), mens den opprinnelige tunisiske provinsen ble benevnt Africa vetus (Det gamle Afrika). Tripolitania ble innlemmet i den romerske provinsen Africa nova – også kjent som Africa proconsularis. Herigjennom ble de tre områdene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan forent, og herfra ble blant annet slaver sørfra i Afrika, og olivenolje og medisinplanter fra Libya eksportert til Europa. Roma søkte å underlegge seg områder også lenger sør, i Sahara, og sendte ekspedisjoner inn i Garamantes-riket, som de inngikk handelsavtaler med.

Romerne styrke sin afrikanske provins gjennom en prokonsul, med hovedstad i Karthago og en egen militær legion for beskyttelse – og ekspansjon. Libyske stammer angrep fra tid til annen romerne; det samme gjorde Garamantes, og romerne iverksatte kampanjer mot kongedømmet. Oasebyen Ghadames sør i Sahara – i dagens Libya – ble imperiets utpost. Romerne fullførte okkupasjonen av Nord-Libya i 85–86 ved å slå ned et opprør i østlige Tripolitania og Sirte-golfen.

Som romersk provins hadde Libya en lang oppgangstid, kulturelt og økonomisk, og den framgangsrike byen Leptis Magna ble sammenholdt med Karthago og Alexandria i betydning. Særlig landbruket blomstret, og sto for betydelig eksport til Europa. Provinsen var dominert av de største byene Leptis Magna, Oea og Sabrata, til sammen kjent som Tripolis – ’de tre byene’. Romerske handelsmenn og håndverkere slo seg ned i Libya, som ble påvirket av romersk språk og skikk. De puniske kulturelle røttene gjorde seg imidlertid fortsatt gjeldende i Tripolitania, de greske i Kyrenaika. En rekke fortidsminner fra denne tiden, derunder Leptis Magna, finnes fortsatt, om enn mangelfullt ivaretatt under moderne libysk styre. En av de fremste romerske lederne i Libya var selv født i provinsen, i Leptis Magna: Septimius Severus, som bidro til å bygge ut byen til en av de fremste i antikken.

Den dominerende religionen i romersk tid ble kristendommen, men området hadde også en stor jødisk befolkning, spesielt i Kyrenaika. Et stort antall jøder som flyktet fra romernes styre i Palestina slo seg ned i her, blant annet som følge av ødeleggelsen av Jerusalem i 70. Jødiske grupper sto i 115 bak et opprør mot det romerske styret i Kyrenaika, som spredde seg til andre deler av Nord-Afrika. Jødene tok kontrollen over Kyrene, og ødela deler av byen, før opprøret ble slått ned, etter store tap.

Mellom det tredje og fjerde århundre ble Tripolitania gjort til en egen provins, hvoretter keiser Diokletian skilte administrasjonen av Kreta fra Kyrenaika, og delte området i Øvre Libya og Nedre Libya. Dette var første gang Libya ble tatt i bruk. Da Romerriket ble delt i 395 ble Tripolitania lagt til det vestlige riket og Kyrenaika til det østlige (bysantinske) riket.

Etter en periode med økonomiske tilbakeslag ble Libya i 431 erobret av vandalene fra Europa, som etablerte kontroll over deler av kysten. Etter et hundreår ble vandalene fordrevet av styrker under kommando av keiser Justitian i 533, hvorpå hele det gjenerobrede Libya ble gjort til en del av det bysantinske riket, ledet fra Konstantinopel. Til tross for en viss gjenoppbygging i Tripolitania gjenvant ikke de libyske byene sin gamle betydning. Kyrenaikas byer lå på denne tiden i hovedsak i ruiner, og var langt på vei fraflyttet, men noe gjenoppbygging fant sted, særlig i Marsa Brega og Tobruk. Bysantinerne søkte ikke å gjenopplive det gamle romerske riket i Nord-Afrika; de prioriterte gjenoppretting av handelsforbindelser.

Parallelt med svekkelsen av det bysantinske riket startet en arabisk ekspansjon, drevet av spredningen av den nye religionen islam fra Den arabiske halvøy. Araberne gikk inn i, og erobret, Kyrenaika i 642 uten nevneverdig bysantinsk motstand. Tripoli ble så inntatt året etter, og kontroll over Tripolitania raskt etablert. Fezzan ble invadert først i 663. Etter noe motstand fra berberstammer hadde araberne i 670 underlagt seg hele den romerske besittelsen i Nord-Afrika. Området ble lagt under kalifatet i Damaskus; deretter, fra 750, under kalifatet i Bagdad. Etter et opprør mot Bagdad-kalifatet ble Libya fra år 800 styrt fra Qairawan (Tunisia) – med utstrakt selvstyre, for fra det 10. århundre å bli underlagt fatimidenes kalifat i Kairo; fatimidene tok kontroll over Tripoli i 910. Fra 1100- til 1500-tallet var Tripolitania og Fezzan underlagt herskerne i Tunisia; Kyrenaika lå under Kairo. Dette var en nedgangstid for Libya, hvor jordbruket forfalt og byene – med unntak av Tripoli – ble fraflyttet.

Islam spredte seg raskt, og fortrengte kristendommen, som i praksis forsvant. Mens befolkningen tok til seg islam, tok den kulturelle arabiseringen – med innføring av arabisk språk – lenger tid. Den arabiske etniske dominansen tok også lang tid å utvikle, men den ble gradvis forsterket gjennom økt samkvem mellom arabere og berbere, blant annet gjennom giftemål. I innlandet opprettholdt berberne sin kultur og sitt levesett.

Den arabiske kontrollen over kysten ble knapt utfordret i Middelalderen. Ett unntak var erobringen av Tripoli, utført av normannere fra Sicilia i 1146, ledet av Georg av Antiokia, etter at de i 1087 hadde gjenerobret Sicilia fra araberne, og deretter tatt Malta. Normannerlederen Roger 2 tok tittelen Konge av Afrika, og kontrollerte kysten fra Tripoli til Algerie. Hans etterfølger tapte kontrollen til de muslimske almohadene fra Marokko, som ble ønsket velkommen som frigjørere i 1160, etter at Tripoli i 1158 hadde gått til opprør mot de europeiske, kristne herskerne.

Kyrenaika var fortsatt styrt av fatimidene i Egypt, deretter seldsjukkene, mens Fezzan var mer eller mindre selvstyrt. Handel ble opprettholdt både med Europa og Afrika, og bystaten Genova etablerte et handelsmonopol i Kyrenaika i det 13. århundre. Venezia opprettet handelsruter til Tripoli. Genoveserne stormet Tripoli i 1335, mens nordafrikanske pirater utførte plyndringstokt på kysten av Italia og mot skipstrafikk i Middelhavet.

I det 15. århundre ble området invadert fra Den iberiske halvøy, og en spansk styrke landet ved Tripoli i 1510. Den nedkjempet den arabiske motstanden, og den ødelagte byen ble deretter styrt fra spansk Sicilia, og brukt som marinebase. Johannitterordenen på Malta fikk overdratt kontrollen over Tripoli i 1530, for å forsvare den på vegne av kristenheten – som en bastion mot de framrykkende, muslimske tyrkerne. I motsetning til Spania, som ikke lykkes i å opprette noe nordafrikansk rike, rykket de tyrkiske osmanerne fram, og erobret på 1500-tallet stadig større områder, herunder Egypt i 1517 – og derfra Libya.

Oakes, John (2011). Libya. The History Press.

Wright, John (2010). A History of Libya. Hurst & Company.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.