Kongedømmet var et svært framtredende og viktig element i samfunnet i Det gamle Egypt. Kongen, eller farao, stod øverst i den hierarkiske samfunnspyramiden og spilte en sentral rolle. Kongens viktigste oppgave var å opprettholde verdensordningen og fungerte som et bindeledd mellom mennesker og guder. Kongen hadde selv en guddommelig rolle, selv om vektleggingen av guddommeligheten varierte noe fra periode til periode.

Som den øverste lederen i Det gamle Egypt, var kongen en garantist for fremgang og velstand. Kongens viktigste funksjon var å sørge for at verdensordningen (maat) ble holdt i hevd, blant annet ved å beskytte Egypt mot uro og indre og ytre fiender. Kongen ble derfor ofte fremstilt mens han slår i hjel fiender, en avbildning som går igjen som en rød tråd gjennom hele historien til Det gamle Egypt.

Kongen legemliggjorde gudenes nærvær på Jorden og ble gjerne avbildet mens han går sammen med gudene eller blir omfavnet av gudene. I teorien var kongen den eneste som kunne kommunisere direkte med gudene, og derfor er det alltid kongen som frembringer offergaver på avbildninger på templene. I praksis ble likevel denne funksjonen gjerne delegert til prestene som besørget den daglige tempelkulten. Kongen kunne heller ikke ta seg av administrasjonen av landet helt alene, og styrte sammen med en liten elite av høyere embetsmenn.

Det mest synlige uttrykket for kongens unike posisjon som har overlevd til våre dager er de mektige gravanleggene og templene; for eksempel gravene i Abydos for kongene i tidlig dynastisk tid (cirka 2900–2545 fvt.), pyramidene i det gamle riket (cirka 2543–2110 fvt.) og kulttemplene i Teben og gravene i Kongenes dal i det nye riket (cirka 1550–1069 fvt.).

Kongen var ikke bare utvalgt av guddommen, men var selv gud i kraft av sitt embete. Mens han var i live ble han identifisert med guden Horus og fikk gjerne tittelen netjer nefer («den gode guden»). Etter sin død ble han identifisert med Horus' far Osiris, kongen over de døde i Underverdenen. Kongen ble da gjerne omtalt med én av Osiris’ titler; netjer aa («den store guden»).

Ved å lede begravelsesritualet for den gamle kongen, legitimerte tronearvingen sin rolle som den nye Horus, enten han var kongesønn eller ikke. Ay, som tok over tronen etter barnekongen Tutankhamon, er for eksempel avbildet i Tutankhamons grav mens han leder begravelsen. Ay var Tutankhamons tidligere regent og var ikke kongesønn. Ay hadde derfor trolig et spesielt behov for å legitimere sin rett til tronen.

Selv om kongen til alle tider i den egyptiske historien hadde en guddommelig rolle, varierte vektleggingen av kongens guddommelighet noe fra epoke til epoke, gjerne i takt med statsmaktens suksess.

Under det gamle riket (cirka 2543–2120 fvt.) ser kongens autoritet ut til å ha vært på sitt høyeste. Dette kommer spesielt til utrykk gjennom de imponerende pyramideanleggene.

Kongens guddommelige rolle ble også understreket gjennom navn og titler. Tittelen sa Ra («sønn av Ra») dukket for første gang opp i denne perioden. I tillegg inkorporerte flere av kongene navnet til guden Ra i sine egne navn, for eksempel Khafra og Menkaura. Andre kongetitler som også ble vanlige fra og med denne perioden knyttet kongen til Horus. Assosiasjonen mellom kongen og Horus kommer også tydelig til utrykk i de såkalte pyramidetekstene.

En tørkeperiode som resulterte i flere år med sviktende flommer i Nilen, dårlige avlinger og en påfølgende sultkatastrofe ser ut til å ha medført slutten på denne storhetstiden. Kongemakten kollapset, og landet ble igjen delt opp i småkongedømmer styrt av lokale prinser.

Under Mentuhotep 2 (cirka 2009–1959 fvt.) ble riket ble igjen samlet og resultatet ble en ny storhetstid, det midtre riket (cirka 1980–1760 fvt.). Kongene i denne perioden fortsatte tradisjonen fra det gamle riket med å understreke sin guddommelighet. Militær styrke, spesielt under Senuseret 3, ble også tungt vektlagt i det midtre riket.

I det midtre riket ble kongen likevel også tillagt et mer humant aspekt. Den såkalte visdomslitteraturen peker gjerne på byrdene, bekymringene og ansvaret ved kongerollen. Visdomslitteraturen fremstiller også kongen som en hyrde som gjeter og beskytter folket sitt.

Ramses 2 ser ut til å ha blitt tilbedt som guddom mens han var i live. Templet som han fikk bygget i Abu Simbel er dedisert til Ptah, Amon-Ra, Ra-Harakhty og Ramses selv.

Gudestatue av Ramses 2 i templet i Abu Simbel av Roland Unger. CC BY-SA 4.0

Etter at de egyptiske kongene hadde lagt under seg et stort imperium mot midten av det 18. dynasti (cirka 1550–1295 fvt.), nådde kongens status og guddommelighet igjen et toppunkt. Flere konger (og dronninger), slik som Hatshepsut, Thutmosis 4 og Amonhotep 3 fikk laget inskripsjoner der de understreket sitt guddommelige opphav eller der de påpekte at de hadde blitt utvalgt av guddommen til å overta tronen. Trolig ble Amonhotep 3 til og med tilbedt som guddom mens han fremdeles var i live. I Soleb og Sedeinga i Nubia fikk Amonhotep oppført to templer dedisert til selg selv og hustruen Ti.

Denne glansperioden ble imidlertid kortvarig. Akhenaten (cirka 1352–1336 fvt.) gjennomførte omfattende reformer internt i landet på bekostning av imperiet. Det mektige Amon-presteskapet ble avsatt til fordel for kongens egen kult for guden Aten, en operasjon som sannsynligvis la beslag på store deler av de millitære styrkene.

Flere kolonier benyttet anledningen til å løsrive seg, og viktige inntektskilder gikk tapt. Sviktende økonomi og internasjonal prestisje kastet kongehuset ut i en dyp og langvarig krise, inntil sterke konger som Sety 1 og Ramses 2 igjen førte Egypt inn i en blomstringstid. Også Ramses 2 ser ut til å ha blitt tilbedt som guddom mens han var i live. Templet som han fikk bygget i Abu Simbel er dedisert til Ptah, Amon-Ra, Ra-Harakhty og Ramses selv.

Amon-presteskapet kom sterkere tilbake etter Akhenatens død, og noen generasjoner senere, i det 21. dynasti (cirka 1069–944 fvt.), hadde de den reelle makten over hele Øvre Egypt, med Karnak-templet i Teben som landets administrative og religiøse sentrum. Den egentlige herskeren over landet var ikke lenger farao, men guden Amon-Ra selv, konsultert gjennom orakler av sine jordiske stedfortredere: farao i Tanis i nord og ypperstepresten for Amon-Ra i Teben i sør.

Sen-dynastisk tid (cirka 722–655 fvt.) representerer en storhetstid der kongemakten igjen sto sterkt, spesielt under Psamtek 1.

  • Hornung, Erik (1997). “The Pharaoh”. I Sergio Donadoni (red.), The Egyptians (s. 283 – 314). Chicago og London, The University of Chicago Press.
  • Lichtheim, Miriam (2006). Ancient Egyptian Literature. Volume I: The Old and Middle Kingdoms. Berkley, Los Angeles og London, University of California Press.
  • Morris, Ellen F. (2010). “The Pharaoh and Pharaonic Office”. I Alan B. Lloyd (red.), A Companion to Ancient Egypt, vol. 1 (s. 201 – 217). Chichester, Wiley-Blackwell.
  • Richards, Janet (2010). "Kingship and Legitimation". I Willeke Wendrich (red.), Egyptian Archaeology (s. 55 – 84). Chichester: Wiley-Blackwell.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.