Kongen eller farao stod som garantist for fremgang og velstand i Det gamle Egypt. Han legemliggjorde gudenes nærvær på Jorden, og var garantist for verdensordningen (maat). I teorien var kongen den eneste som kunne kommunisere direkte med gudene, men i praksis ble denne funksjonen gjerne delegert til prestene som besørget den daglige tempelkulten.
Kongen var ikke bare utvalgt av guddommen, men var selv gud i kraft av sitt embete. Mens han var i live ble han identifisert med guden Horus, og etter sin død ble han identifisert med Horus sin far Osiris, kongen over de døde i Underverdenen. Ved å lede begravelsesritualet for den gamle kongen legitimerte tronearvingen sin rolle som den nye Horus, enten han var kongesønn eller ikke.
Vektlegging av kongens guddommelighet varierte fra epoke til epoke i den egyptiske historien, gjerne i takt med statsmaktens suksess. Under det gamle riket (ca. 2543-2120 fvt) var kongens autoritet på sitt høyeste. En tørkeperiode som resulterte i flere år med sviktende Nilflommer, dårlige avlinger og en påfølgende sultkatastrofe ble slutten på denne storhetstiden. Kongemakten kollapset, og landet ble igjen delt opp i småkongedømmer styrt av lokale prinser. Under Mentuhotep II (ca. 2009-1959 fvt.) ble riket ble igjen samlet og resulterte i en ny storhetstid, det midtre riket (ca. 1980-1760 fvt.), men disse kongene kunne ikke påberope seg guddommelighet i samme grad som sine forgjengere.
Mot midten av det 18. dynasti (ca. 1550-1295 fvt.), etter at de egyptiske kongene hadde lagt under seg et stort imperium og landet blomstret som aldri før, nådde kongens status og guddommelighet igjen et toppunkt. Gleden ble imidlertidig kortvarig. Akhenaten (ca. 1352-1336 fvt.) gjennomførte omfattende reformer internt i landet på bekostning av imperiet. Det mektige Amon-presteskapet ble avsatt til fordel for kongens egen kult for guden Aten, en operasjon som sannsyneligvis la beslag på store deler av de millitære styrkene.
Flere kolonier benyttet anledningen til å løsrive seg, og viktige inntektskilder gikk tapt. Sviktende økonomi og internasjonal prestisje kastet kongehuset ut i en dyp og langvarig krise. Amon-presteskapet kom sterkere tilbake etter Akhenatens død, og noen generasjoner senere, i det 21. dynasti (ca. 1069-944 fvt.), hadde de den reelle makten over hele Øvre Egypt, med Karnak-templet i Teben som landets administrative og religiøse sentrum. Den egentlige herskeren over landet var ikke lenger farao, men guden Amon-Ra selv, konsultert gjennom orakler av sine jordiske stedfortredere: farao i nord og ypperstepresten for Amon-Ra i sør. Sen-dynastisk tid (ca. 722-655 fvt.) representerer igjen en storhetstid der kongemakten sto sterkt.
Det synlige uttrykk for kongens unike posisjon som har overlevd til våre dager er de mektige gravanleggene, for eksempel gravene i Abydos for kongene i tidlig dynastisk tid (ca. 2900-2545 fvt.), pyramidene i det gamle riket (ca. 2543-2110 fvt.) og Kongenes dal i det nye riket (ca. 1550-1069 fvt.).
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.