Etter Talibans fall i 2001 har den nye regjeringen i Afghanistan med utenlandsk hjelp bygd opp en ny forsvarsmakt – Afghan Armed Forces. Den består av en hær  (Afghan National Army, ANA) og et luftforsvar (Afghan Air Force, AAF), med førstnevnte som klart største komponent. Det afghanske nasjonale forsvaret ble deretter en mer aktiv deltaker i krigen i Afghanistan, og har fra 2013 overtatt ansvaret for landets sikkerhet fra den flernasjonale International Security Assistance Force (ISAF).

Det moderne afghanske forsvaret ble bygd opp med sovjetisk støtte etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Samtidig ble det dannet motstandsgrupper, mujahedin, for å bekjempe okkupasjonsmakten og deres allierte, altså regjeringsstyrkene. Mujahedin, som utviklet seg til Taliban og overtok makten i landet i 1992, ble opprinnelig støttet – med finansiering og våpen – av USA og Saudi-Arabia, og trent i Pakistan.

Da det tidligere sovjetisk-støttede afghanske regimet falt i 1992, gikk også det afghanske forsvaret i oppløsning. Ulike krigsherrer, tilknyttet forskjellige folkegrupper og klaner, over kontrollen over deler av det, og landet gikk inn i en periode med borgerkrig. Nedkjempingen av Taliban i 2002 skjedde ved at særlig Nordalliansen gikk sammen med de USA-ledede invasjonsstyrkene, og inntok Kabul.

Før dette har Afghanistan en lang militær historie, og afghanerne har kjempet mot – og slått – en rekke invaderende styrker, også britiske. Den første organiserte nasjonale hær ble etablert etter den andre anglo-afghanske krig i 1880. Fortsatt var det vanlig med lokal organisering av militært forsvar, innenfor klaner og i lokale geografiske områder. Etter den tredje anglo-afghanske krig i 1919 ble forsvaret nedprioritert, for å bli bygd opp igjen på 1930-tallet. I 1950-årene ble moderniseringen av forsvaret støttet av Sovjetunionen, som også bygde Bagram-basen utenfor Kabul, som USA brukte fra 2001. Det militære samarbeidet med Sovjetunionen fortsatte til den sovjetiske okkupasjonen endte i 1989. Den sovjetiske våpenhjelpen opphørte i 1991.

Under Taliban fikk terrornettverket al-Qaida baser i Afghanistan, og etter terrorangrepene 11. september 2001 iverksatte USA til den såkalte krigen mot terror, med angrep på Taliban og al-Qaida i Afghanistan, gjennom den flernasjonale Operation Enduring Freedom (OEF), som også hadde norsk deltakelse. Deretter ble en ny afghansk ledelse innsatt, ledet av president Hamid Karzai, støttet av en internasjonal militær styrke, International Security Assistance Force (ISAF). Denne ble satt inn fra desember 2001, også den med norsk deltakelse.

Hovedoppdraget til OEF har vært å bekjempe terror, med offensive operasjoner mot Taliban og al-Qaida. Hovedoppdraget til ISAF var opprinnelig å bidra til sikkerhet i hovedstaden Kabul, deretter, fra 2003 og 2006, tok styrken over sikkerhetsansvaret for hele landet. Det skjedde blant annet ved hjelp av regionale stabiliseringsstyrker: Provincial Reconstruction Team (PRT), opprinnelig etablert av OEF. Ledelsen av ISAF ble i 2003 overtatt av NATO. Den USA-ledede OEF fortsatte parallelt med ISAF, som avsluttes ved utgangen av 2014.

En hovedoppgave for ISAF ble etter hvert å bidra til i oppbyggingen av Afghanistans nasjonale sikkerhetsstyrker, både det militære forsvaret og politiet. Til denne oppgaven har også en egen NATO-operasjon, NATO Training Mission-Afghanistan (NTM–A), bidratt. En av mekanismene for opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker har vært operativ opplæring av afghanske offiserer gjennom såkalte mentorlag: Operational Mentor and Liaison Team (OMLT). Blant annet gjennom OMLT har styrker fra ISAF bedrevet opprørsbekjempelse sammen med – og etter hvert under ledelse av – ANA. Fra 2012 har de afghanske styrkene gradvis tatt over ansvaret etter de internasjonale styrkene. I juni 2013 overtok de ansvaret for sikkerheten i alle landets provinser og distrikter.

Norge har deltatt i ISAF fra starten, og bidrar også i oppfølgingen fra årsskiftet 2014/15; Operation Resolute Support. Den norske innsatsen besto i ISAFs seneste fase ikke minst i opplæring av ANA samt en spesialenhet i det afghanske politiet i Kabul: Crisis Response Unit (CRU).

PÅ Natos utenriksministermøte i Antalya i Tyrkia i mai 2015 ble alliansens medlemsland og afghanske myndigheter enige om en ny militær-sivil enhet som skal overta når inneværende samarbeidsenhet (Operation Resolute Support) avvikles. NATO leder sistnevnte enhet, som særlig har vektlagt opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker etter at ISAF formelt ble avsluttet ved utgangen av 2014. Det nye ramme-verket vil ha en militær komponent, men ha sivil ledelse. NATO vil senere avklare tidspunktet for når den nye enheten vil avløse Operation Resolute Support. Mht. enhetens tallmessige omfang uttalte NATOs generalsekretær Stoltenberg etter møtet i Tyrkia at antall personell vil bli lavere enn dagens 12 500.

De samlede styrketall for Afghanistans forsvar var i 2014, ifølge tall fra IISS, 178 500 soldater; i tillegg 152 150 halvmilitære politistyrker.

Hæren hadde en personellstyrke på 172 000. Tyngre materiell omfattet 20 stridsvogner av typene T-55 og T-62, og 796 pansrede personellkjøretøy. Hæren er i hovedsak organisert med 31 såkalte kandaks, tilsvarende bataljoner

Flyvåpenet hadde en personellstyrke på 6800. Materiell omfattet to C-130 Hercules transportfly, 35 lette fly, og 83 helikoptre, hvorav fem kamphelikoptre av typen Mi-35.

Afghanistans president er øverstkommanderende for forsvarsstyrkene, gjennom en forsvarsminister. Den operative ledelse utøves gjennom en kommandosentral i Kabul. Det afghanske forsvaret er avhengig av internasjonal finansiell støtte; størstedelen kommer fra USA.

  • The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2015). The Military Balance 2015, kap. 6, Asia, 228-229.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.