Afghanistans forsvar

En afghansk soldat står vakt ved en veisperring utenfor Kabul.
Av /AP/NTB Scanpix.

Etter Talibans fall i 2001 har den nye regjeringen i Afghanistan, med utenlandsk hjelp, bygd opp en ny forsvarsmakt: Afghan Armed Forces (AAF). Den består av en hær (Afghan National Army, ANA) og et luftforsvar (Afghan Air Force, AAF), med førstnevnte som klart største komponent. Det afghanske nasjonale forsvaret er gradvis blitt en mer aktiv deltaker i krigen i Afghanistan, og har fra 2013 overtatt ansvaret for landets sikkerhet fra den flernasjonale styrken International Security Assistance Force (ISAF). Denne ble avviklet ved årsskiftet 2013/2014, men en rekke land – deriblant Norge – har videreført støtten til det afghanske forsvaret gjennom Resolute Support Mission (RSM), fra 2014.

Historikk

Det moderne afghanske forsvaret ble bygd opp med sovjetisk støtte etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Samtidig ble det dannet motstandsgrupper, mujahedin, for å bekjempe okkupasjonsmakten og dens allierte, altså regjeringsstyrkene. Mujahedin, som utviklet seg til Taliban og overtok makten i landet i 1992, ble opprinnelig støttet – med finansiering og våpen – av USA og Saudi-Arabia, og trent i Pakistan.

Da det sovjetisk-støttede afghanske regimet falt i 1992 gikk også det afghanske forsvaret i oppløsning. Ulike krigsherrer, tilknyttet forskjellige folkegrupper og klaner, tok kontroll over deler av forsvasret, og Afghanistan gikk inn i en periode med borgerkrig. Nedkjempingen av Taliban i 2002 skjedde ved at særlig Nordalliansen gikk sammen med de USA-ledede invasjonsstyrkene, og inntok Kabul. USA, i spissen for en flernasjonal styrke, iverksatte Operation Enduring Freedom (OEF), rettet mot terrorgruppen al-Qaida og Taliban.

Før dette har Afghanistan en lang militær historie, og afghanerne har kjempet mot – og slått – en rekke invaderende styrker, også britiske. Den første organiserte nasjonale hær ble etablert etter den andre anglo-afghanske krig i 1880. Fortsatt var det vanlig med lokal organisering av militært forsvar, innenfor klaner og i lokale geografiske områder. Etter den tredje anglo-afghanske krig i 1919 ble forsvaret nedprioritert, for å bli bygd opp igjen på 1930-tallet. I 1950-årene ble moderniseringen av forsvaret støttet av Sovjetunionen, som også bygde Bagram-basen utenfor Kabul, som USA brukte fra 2001. Det militære samarbeidet med Sovjetunionen fortsatte til den sovjetiske okkupasjonen endte i 1989. Den sovjetiske våpenhjelpen opphørte i 1991.

Kampen mot terror

Under Taliban fikk terrornettverket al-Qaida opprette baser i Afghanistan, hvorfra terrorangrepene 11. september 2001, rettet mot mål i USA, ble planlagt. USA svarte med den såkalte krigen mot terror, herunder med militære angrep på Taliban og al-Qaida i Afghanistan. Disse ble organisert gjennom en flernasjonal militær styrke som, under amerikansk ledelse, iverksatte Operation Enduring Freedom (OEF). Også Norge deltok tidlig i OEF.

Etter at Taliban-regimet var nedkjempet ble en ny afghansk ledelse innsatt, ledet av president Hamid Karzai. Han fikk bred internasjonal støtte; politisk, økonomisk og militært. En ny flernasjonal styrke ble etablert, som opererte samtidig med OEF: International Security Assistance Force (ISAF). Denne ble satt inn fra desember 2001, også den med norsk deltakelse.

Hovedoppdraget til OEF var å bekjempe terror, med offensive operasjoner mot Taliban og al-Qaida. Hovedoppdraget til ISAF var opprinnelig å bidra til sikkerhet i hovedstaden Kabul. Så, fra 2003, tok styrken etter hvert over sikkerhetsansvaret for hele landet. Under NATOs toppmøte i Lisboa i 2010 ble det satt som målsetting at ansvaret for landets sikkerhet skulle overtas av afghanske styrker innen utgangen av 2014. Dette ble oppnådd, og ISAF ble avsluttet i desember 2014, da Afghanistan tok over ansvaret for sin egen sikkerhet.

Sikkerhet og stabilitet

I tillegg til at ISAF skulle bidra til Afghanistans sikkerhet, fikk styrken etter hvert som hovedoppgave å bidra til oppbyggingen av Afghanistans nasjonale sikkerhetsstyrker (Afghan National Defence and Security Forces, ANDSF), både det militære forsvaret og politiet (Afghan National Police, ANP). Til denne oppgaven har også en egen NATO-operasjon, NATO Training Mission-Afghanistan (NTM–A), etablert i 2009, bidratt.

En av mekanismene for opplæring av afghanske styrker har vært operativ trening av afghanske offiserer gjennom såkalte mentorlag: Operational Mentor and Liaison Team (OMLT), fra 2006. Blant annet gjennom OMLT har styrker fra ISAF bedrevet opprørsbekjempelse sammen med – og etter hvert under ledelse av Afghan National Army (ANA). Fra 2012 tok de afghanske styrkene gradvis over ansvaret etter ISAF. I juni 2013 overtok de ansvaret for sikkerheten i alle landets provinser og distrikter.

Norge deltok i ISAF fra starten i 2001, og til avviklingen i 2013. Norge bidrar også i Operation Resolute Support. Den norske innsatsen besto i ISAFs seneste fase ikke minst i opplæring av ANA samt en spesialenhet i det afghanske politiet i Kabul: Crisis Response Unit (CRU). NATO har også bidratt til å etablere Afghan National Defence University, fra 2013.

Styrkesammensetting

De samlede styrketall for Afghanistans forsvar er 174 300 aktivt personell; i tillegg 148 700 halvmilitære politistyrker (2018, IISS).

Hæren har en personellstyrke på 167 000 aktivt personell. Tyngre materiell omfatter 20 stridsvogner av typene T-55 og T-62, og 996 pansrede personellkjøretøy. Hæren er i hovedsak organisert med 31 såkalte kandaks, tilsvarende bataljoner, som så inngår i brigader og korps. Til landstridskreftene hører også spesialstyrker.

Flyvåpenet har en personellstyrke på 7300 aktivt personell. Materiell omfatter fire C-130 Hercules transportfly, 42 lette fly, 19 treningsfly, og 121 helikoptre, hvorav fire kamphelikoptre av typen Mi-35.

Afghanistans president er øverstkommanderende for forsvarsstyrkene, gjennom en forsvarsminister. Den operative ledelse utøves gjennom en kommandosentral i Kabul. Det afghanske forsvaret er avhengig av internasjonal finansiell støtte; størstedelen kommer fra USA.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2019). The Military Balance 2019, kap. 6, Asia, s. 247-248.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg