I eldre tid var de forskjellige områdene av det som nå utgjør Afghanistan, knyttet til nabolandene. På 1000-tallet f.Kr. trengte indiske og iranske stammer inn i landet, og både persernes gamle dikt Avesta og indernes Rigveda er i sine eldste deler knyttet til Afghanistan.

Omkring år 500 f.Kr. innlemmet perserkongen Dareios Afghanistan i sitt storrike, hvor det utgjorde provinsen Aryana. I 320-årene erobret Aleksander den store Afghanistan, og ved delingen etter hans død ble det en del av selevkiderriket.

På 200-tallet f.Kr. ble det avstått til det mektige Maurya-dynastiet i India, men kom igjen under gresk innflytelse i et par hundre år omkring Kristi fødsel. Deretter var Afghanistan i flere hundre år enten en del av et større naborike, eller delt mellom Persia og det indiske mogulriket, eller splittet i småstater. På 1200-tallet veltet forskjellige bølger av mongolske erobrere inn over Afghanistan og ødela for lange tider mye av det irrigasjonssystemet som landets materielle og åndelige kultur var avhengig av.

Ved midten av 1700-tallet lyktes det afghanerhøvdingen Ahmed sjah å tilrive seg makten som konge (emir) i Afghanistan og grunne Duranni-dynastiet. Han må regnes som grunnleggeren av den afghanske nasjonalstat. Etter hans død i 1773 ble det indre strid mellom klanhøvdingene, og britene fikk påskudd til å blande seg inn. De følte sine interesser i India truet av Russlands ekspansjon og gjorde flere forsøk på å få makt over området.

Etter en rekke politiske og militære feilgrep måtte de likevel til slutt oppgi dette mest mislykkede av alle sine kolonifelttog og anerkjenne Dost Muhammed som emir (1842–63). Hans sønn og etterfølger, Sher Ali (1863–77), støttet seg mer til russerne, noe som førte til nye britiske felttog. De spente utenrikspolitiske forhold varte ved til 1907, da Russland og Storbritannia sluttet en overenskomst som innebar at Russland anerkjente Afghanistan som britisk interesseområde, hvis utenrikspolitikk skulle varetas av regjeringen i India.

Emir Amanullah (1919–29) benyttet seg av at britene hadde vanskeligheter i India, og oppnådde å få Afghanistan anerkjent som selvstendig stat. Han ville reformere og modernisere sitt tilbakestående land, blant annet ved å innføre skolegang for kvinner. Men dette vakte så stor motstand blant de eldre stammehøvdingene og det ortodokse muhammedanske presteskapet at Amanullah måtte abdisere og forlate landet.

Etter en kort, men blodig periode under røverhøvdingen Batsja-i-Sakkaos, lyktes det den tidligere krigsminister Nadir khan å befri landet. Som konge førte han en moderat reformpolitikk, og innførte en ny forfatning i 1932, men ble myrdet allerede i 1933. Deretter besteg hans sønn, Zahir sjah, tronen.

Ifølge den nye forfatningen ble Afghanistan et konstitusjonelt kongedømme med en nasjonalforsamling i to kamre, hvorav kongen personlig utpekte en tredel av overhuset. Forbudet mot politiske reformer ble imidlertid opprettholdt, og de fleste av representantene i underhuset var strengt ortodokse og motsatte seg flere av kongens forsiktige reformplaner.

Under den andre verdenskrig holdt Afghanistan seg nøytralt, men ble presset til å utvise alle tyskere og italienere. Etter krigen lå makten lenge i hendene på en krets av kong Zahirs onkler og andre slektninger. Mest innflytelse hadde hans fetter og svoger, general Sardar Mohammed Daud, som var regjeringssjef med så godt som diktatorisk makt i tiden 1953–63. Han førte en pro-sovjetisk og anti-pakistansk politikk, som blant annet førte til at de diplomatiske og handelsmessige forbindelser mellom Afghanistan og Pakistan ble brutt i 1961.

Imidlertid styrket kong Zahir etter hvert sin stilling og sammenkalte i 1964 en grunnlovgivende forsamling som gav landet en ny og mer demokratisk forfatning. Det spente forholdet til Pakistan vedvarte i 1960-årene.

1973 ledet Sardar Mohammed Daud et statskupp; kongen ble avsatt og Daud lot seg utnevne til president. Han ble i årene som fulgte utsatt for flere attentatforsøk, men klarte å holde seg ved makten og ble i 1977 valgt til president for en ny seksårsperiode. Nasjonalforsamlingen vedtok en ny republikansk forfatning, og ble deretter oppløst.

I april 1978 ble imidlertid Daud styrtet og drept i et militærkupp, og det pro-kommunistiske PDP tok makten. Lederne for partiets to fraksjoner, Muhammed Nur Taraki og Babrak Karmal, overtok som henholdsvis statssjef/statsminister og visestatsminister, mens Hafizullah Amin ble utenriksminister. I juli ble Karmal avsatt og arrestert.

Høsten 1978 brøt misnøye blant befolkningen i landets østlige deler ut i åpen borgerkrig, og etter hvert begynte en strøm av flyktninger å dra over grensen til Pakistan. Våren 1979 overtok Amin som statsminister, og i september ledet han et kupp mot Taraki, som senere døde under uklare omstendigheter.

I desember 1979 intervenerte Sovjetunionen militært og brakte Babrak Karmal tilbake fra eksil. Han ble installert som president, og Amin ble avsatt og drept. Den sovjetiske intervensjonen tok sikte på å sikre det vaklende kommunistiske regimet etter utbruddet av borgerkrigen. Etter tidligere religiøs undertrykkelse, særlig i Amins regjeringstid, proklamerte Karmal en ny «forsoningspolitikk», som imidlertid ble fiasko.

Nasjonalt oppstod det motstandsbevegelser under fellesbetegnelsen mujahedin ('hellig krig'). Internasjonalt ble invasjonen kraftig fordømt, særlig av USA, og sommer-OL i Moskva 1980 ble boikottet av et stort antall vestlige land, blant annet Norge.

Krigssituasjonen var lenge fastlåst. Sovjetstyrkene, som snart kom opp i et antall på over 100 000 mann, drev utstrakt terrorbombing av landsbyer og minelegging av jordbruksområder, men utøvet effektiv kontroll bare over byer og hovedveier.

Tross mangelfull utrustning hadde mujahedin kontroll over det meste av landsbygda. Etter at Mikhail Gorbatsjov var blitt Sovjetunionens president 1985, ble de første skritt tatt henimot militær retrett. I 1986 ble Babrak Karmal, regimets toppfigur siden invasjonen, satt ut av spill under maktkamp mellom kommunistpartiets to hovedfraksjoner, Parcham og Khalq. Ny partisjef, senere også president, ble general Muhammad Najibullah, en tidligere sjef for sikkerhetspolitiet Khad. Regimets politikk ble nå gradvis moderert.

Etter seks års forhandlinger inngikk Afghanistan og Pakistan i april 1988 en avtale i Genève om blant annet ikke-innblanding. Den ble fulgt opp av en sovjetisk-amerikansk garanti og en tidsplan for sovjetisk tilbaketrekning.

Denne tok til i mai 1988 og ble fullført 15. februar 1989, da de siste sovjetiske styrker forlot Afghanistan. Krigen hadde påført sivilbefolkningen store lidelser. Over en million antas å ha blitt drept, og disse skulle få følge av om lag 400 000 afghanske ofre i den 13 år lange borgerkrigen som fulgte.

Av en befolkning på 16 millioner ble flere enn fem millioner flyktninger; 3,15 millioner i Pakistan og 2,35 millioner i Iran, ifølge tall fra FN. Om lag 15 000 sovjetiske soldater ble drept, ifølge sovjetiske kilder.

Geriljagruppene godtok ikke den afghansk-pakistanske avtalen og fortsatte kampen mot Najibullah-regimet. Under krigen mot sovjetstyrkene var gamle etniske konflikter og politiske problemer innen motstandsbevegelsen blitt underordnet kampen mot en felles fiende. Etter Sovjetunionens tilbaketrekning førte slike motsetninger til økende splid innen eksilregjeringen som var blitt satt opp av ulike mujahedinfraksjoner i Peshawar i Pakistan.

I september 1991 kunngjorde Sovjetunionen og USA at de ville stanse våpenforsyningene. Våren 1992 gikk Kabul-regimet gradvis i oppløsning innenfra. «Krigsherren» Abdul Rashid Dostum, som hadde kjempet på Najibullahs side med sin 30 000 mann sterke milits fra usbek-minoriteten, gikk nå i allianse med en ledende mujahedinkommandant, Ahmed Shah Massoud.

Det militære styrkeforhold ble dermed forrykket. Under presset fra Masouds og Dostums samlede styrker ble Najibullah i april tvunget til å forlate sin stilling. Han søkte deretter tilflukt i FNs hovedkvarter i Kabul, og ble værende der under FNs beskyttelse i flere år fremover. 25. april 1992 kapitulerte Kabul-regimet, og samme dag rykket rivaliserende mujahedinfraksjoner inn i hovedstaden og tørnet straks sammen i blodig intern strid.

Motsetningene mellom landets etniske grupper ble skjerpet. Pathanerne hadde i ca. 250 år hatt en dominerende posisjon i det sentrale styret. De stod nå i fare for å miste sitt tradisjonelle hegemoni. Alliansen mellom Massoud og Dostum hadde brakt Kabul hovedsakelig under kontroll av tadsjiker og usbeker. De kom den sterkeste av mujahedins pashtunfraksjoner, under Gulbuddin Hekmatyar, i forkjøpet.

Bak alliansen lå delvis de mindre folkegruppenes ønske om å motvirke en ny pashtunsk dominans. De møtte en viss sympati også blant pashtunere som var bekymret over Hekmatyars radikale fundamentalisme og strenge krav om «islamisering». Den etniske splittelsen ble komplisert av religiøse motsetninger og fiendskap mellom ulike stammer. Dertil kom utenlandsk innblanding. Saudi-Arabia og Pakistan gav støtte til sunnimuslimske grupper, Iran til sjiamuslimene.

Tadsjiken Burhanuddin Rabbani tiltrådte som landets midlertidige president i juni 1992. Han ble i desember s.å. valgt til president for en toårsperiode ved et stormøte av 1300 stammeledere, men bare fire av ni politiske hovedfraksjoner møtte. Etter blodige kamper ble det i mars 1993 sluttet en fredsavtale som gjorde Hekmatyar til statsminister og fordelte ministerpostene mellom stridende fraksjoner.

Men regjeringen ble aldri funksjonsdyktig og kampene om Kabul fortsatte, hovedsakelig langs etniske fronter og preget av stadig skiftende allianseforhold. To væpnede konflikter varte ved: I første rekke mellom det islamske, pathanbaserte partiet Hezb-i Islami under statsminister Hekmatyar og det tadsjikdominerte, islamske Jamiat-i Islami under president Rabbani og hans militære støttespiller Masoud. Det var også jevnlig kamper mellom Hezb-i Wahdat (pro-iransk, sjia) og Ittehad-i Islami (pro-saudiarabisk, sunni).

I perioden mellom Najibullahs fall i 1992 og utgangen av 1994 antas krigen om Kabul å ha kostet 15 000 menneskeliv. En halv million av hovedstadens 1,5 millioner innbyggere mistet sine hjem. Samtidig med kampene om sentralmakten i Kabul fra 1992, var situasjonen i provinsene en annen. Her var utviklingen stort sett fredelig, men under kontroll av egenmektige krigsherrer.

Ved årsskiftet 1994/95 var anslagsvis 2,7 millioner flyktninger kommet tilbake til Afghanistan, men omtrent like mange var fortsatt i leirene i Pakistan og Iran. Millioner av miner var et alvorlig problem for de hjemvendte.

Savnet av et fungerende riksstyre førte til allment kaos og sammenbrudd av lov og orden i landet. Dette skapte grobunn for den militante og religiøst fundamentalistiske Taliban-bevegelsen. Høsten 1994 erobret den nesten hele den sørlige landsdelen, og rykket nordover mot Kabul. Andre pashtunsk dominerte geriljabevegelser sluttet seg til under beleiringen av Kabul vinteren 1995–96. Rabbani-regjeringen styrket forsvaret og sluttet fred med Hekmatyar og sjiafraksjonene.

Likevel kunne Taliban 26. september 1996 marsjere inn i Kabul, likvidere den tidligere kommunistlederen Najibullah og overta regjeringsmakten. Det gamle regimet flyktet nordover.

Taliban begynte prosessen med å gjøre Afghanistan til verdens mest ortodokse islamske samfunn. «U-islamske» fenomener som TV, musikk og andre fornøyelser ble ikke tålt. Under Taliban-styret ble kvinnenes situasjon svært vanskelig. Jenter fikk ikke gå på skole, og kvinner kunne ikke arbeide utenfor hjemmet.

Etter kamper mot ulike fraksjoner fikk Taliban stadig mer av Afghanistan under sin kontroll. Særlig i den nordlige landsdelen var det i perioden 1996–2001 jevnlig kamper mellom Taliban-militsen og det gamle Rabbani-regimet, der de ulike fraksjonene opererte under fellesbetegnelsen Nordalliansen. I år 2000 hadde Taliban kontroll over mer enn 90 prosent av landområdet i Afghanistan.

Styrkene til den legendariske geriljakommandanten Ahmad Shah Masood var de eneste som ennå bød på effektiv motstand. Masood holdt fortsatt stand i sin gamle bastion Pansjir-dalen og delvis i to provinser i nordøst. «Løven fra Pansjir» ble 9. september 2001 myrdet under et "intervju" med Taliban-agenter, som ga seg ut for å være utenlandske journalister.

FN trakk i 1998 midlertidig ut alle sine medarbeidere etter rapporter om mishandling og trakassering av internasjonale hjelpearbeidere. Sommeren 1998 stengte Taliban kontorene til de fleste internasjonale hjelpeorganisasjonene etter krav om forbedring av kvinners rettigheter. Taliban ble isolert av verdenssamfunnet (anerkjent bare av Pakistan, Saudi-Arabia og Emiratunionen), og ble avhengig av den saudiske milliardæren Osama bin Ladens økonomiske støtte.

Et nært vennskap med Talibans øverste leder, mullah Omar, bidro til at bin Laden også vant frem med politiske idealer. Bin Laden ble 1998 mistenkt for bombeaksjoner mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania, og USA skjøt krysserraketter mot bin Ladens antatte baser i Afghanistan. I 1999 innførte først USA og siden FN økonomiske sanksjoner mot Taliban. Taliban anklaget nabolandene Iran, Tadsjikistan, Usbekistan og Russland for støtte til opposisjonsalliansen, som på sin side kritiserte Pakistan for støtte til Taliban.

Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 krevde amerikanske myndigheter al-Qaida-lederen utlevert, men Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke forelå bevis for bin Ladens delaktighet i terrorangrepene. 

Med bred internasjonal støtte tok USA ledelsen for gjengjeldelsen mot Afghanistan i den militære kampanjen Operation Enduring Freedom (OEF). Aksjonen startet med etterretning og militær mobilisering, fra 7. oktober med bombetokt, i første rekke mot områder hvor man antok at Taliban og al-Qaida hadde sine baser.

USA ga gradvis militær støtte til Nordalliansens kamper mot Taliban og i løpet av en måned var store deler av Talibans styrker nedkjempet og tatt av dage, andre deler overga seg. Om enn bombingen hadde militære og politiske mål var de sivile kostnadene betydelige. Den politiske og militære konflikten fortsatte imidlertid etter dette, og 2001 ble startåret for Krigen i Afghanistan (2001-).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. mars 2013 skrev Hanzo Hazashi

Hei den etniske folke til Afghanistan heter ikke Pathanere, De heter Pashtunere eller Afghan. Pluss Afghanistan betyr ''Pashtunernes Landområder''

11. mars 2013 svarte Bjørn Johannessen

Oppretting er gjort i tråd med mottatt kommentar.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.