Dersom en person kan få beskyttelse i andre deler av ens hjemland, så har ikke vedkommende rett til å bli anerkjent som flyktning i Norge selv om vilkårene for det er oppfylt. Det følger av utlendingsloven § 28 femte ledd at internfluktalternativet må vurderes først. Dersom det er mulig og ikke en urimelig belastning for vedkommende og hans eller hennes familie å dra til et annet sted, så kan en søknad om asyl avslås.

Flyktningdefinisjonen innbefatter ikke den gruppen som har økt mest fra 1990-årene og nå utgjør den langt største gruppen av flyktninger: internflyktningene (også kalt internt fordrevne eller internally displaced persons (IDPs)) – som har flyktet uten å ha forlatt hjemlandet. På tross av at denne gruppen faller utenfor konvensjonene og mandatene til mange hjelpeorganisasjoner, er det blitt vanlig å anerkjenne internt fordrevne som flyktninger, slik blant annet den norske Flyktninghjelpen (tidligere Flyktningerådet) og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) gjør – og å yte dem humanitær assistanse.

Internfluktalternativet kan eksempelvis være aktuelt der en som tilhører en minoritet blir utsatt for systematiske krenkelser i en region i et land på grunn av spesielle historiske forhold der, uten at de lokale myndighetene griper inn. I en annen del av landet som ikke har den samme tradisjonen, kan vedkommende imidlertid oppholde seg uten å risikere forfølgelse.

Dersom det vil være urimelig byrdefullt for vedkommende og hans familie å flytte til den andre delen av landet, så kan internflukt være uaktuelt. Det kan eksempelvis være dersom det er utrygt å oppholde seg i den andre delen av landet på grunn av borgerkrig.    

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.