Dersom en person kan få beskyttelse i andre deler av ens hjemland, så har ikke vedkommende rett til å bli anerkjent som flyktning i Norge selv om vilkårene for det er oppfylt. Det følger av utlendingsloven § 28 femte ledd at internfluktalternativet må vurderes først. Dersom det er mulig og ikke en urimelig belastning for vedkommende og hans eller hennes familie å dra til et annet sted, så kan en søknad om asyl avslås.

Flyktningdefinisjonen innbefatter ikke den gruppen som har økt mest fra 1990-årene og nå utgjør den langt største gruppen av flyktninger: internflyktningene (også kalt internt fordrevne eller internally displaced persons (IDPs)) – som har flyktet uten å ha forlatt hjemlandet. På tross av at denne gruppen faller utenfor konvensjonene og mandatene til mange hjelpeorganisasjoner, er det blitt vanlig å anerkjenne internt fordrevne som flyktninger, slik blant annet den norske Flyktninghjelpen (tidligere Flyktningerådet) og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) gjør – og å yte dem humanitær assistanse.

Internfluktalternativet kan eksempelvis være aktuelt der en som tilhører en minoritet blir utsatt for systematiske krenkelser i en region i et land på grunn av spesielle historiske forhold der, uten at de lokale myndighetene griper inn. I en annen del av landet som ikke har den samme tradisjonen, kan vedkommende imidlertid oppholde seg uten å risikere forfølgelse.

Dersom det vil være urimelig byrdefullt for vedkommende og hans familie å flytte til den andre delen av landet, så kan internflukt være uaktuelt. Det kan eksempelvis være dersom det er utrygt å oppholde seg i den andre delen av landet på grunn av borgerkrig.    

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.