Økonomi og næringsliv i Afghanistan

De mange krigsårene har fått store følger for næringslivet i Afghanistan. Ca. 70 % av den arbeidsføre befolkningen er sysselsatt med jordbruk og fedrift, som tidligere svarte for nesten halve eksporten og mer enn halve BNP. I 1970-årene var Afghanistan i hovedsak selvforsynt med mat, og noe gikk til eksport. Da Sovjetunionens okkupasjon tok slutt 1989, var matproduksjonen redusert til mindre enn halvparten, og husdyrholdet til ca. 2/3 av førkrigsnivå. Etter kommunistregimets fall 1992 har økonomien vært kaotisk. I 1990-årene hadde Afghanistan flere regionale økonomier som fungerte uavhengig av hverandre; i enkelte tilfelle med egne valutaer. Landets grensetrakter og ytterområder ble knyttet økonomisk stadig sterkere til nabolandene.

Før krigen var nesten halve jordbrukarealet dyrket ved hjelp av kunstige vanningssystemer (kareezer). I 2004 fungerte de kunstige vanningssystemene på bare ca. halvparten av tidligere irrigerte områder. Store jordbruksarealer var dessuten fortsatt minelagt. Et omfattende program for minerydding har pågått siden 1990-årene, men er delvis sabotert ved at nye miner er lagt ut. 1998–2001 ble Afghanistan rammet av den alvorligste tørken på flere årtier. Omkring en million mennesker mistet sitt næringsgrunnlag etter at avlingene visnet og buskapen døde. Hundrevis av provisoriske nødleirer vokste opp rundt de større byene, og mer enn 1/3 av maten måtte importeres.

Overgangsregjeringen under Hamid Karzai vedtok 2002 en lov med sikte på utenlandske investorer. Staten garanterer at utenlandseide selskaper ikke skal nasjonaliseres, og gir opptil fem års skattefrihet for nyinvesteringer. Etter Taliban-regimets fall 2001 har sterke regionale krigsherrer, oftest formelt med tittelen guvernør, på ny bygget opp regionale økonomier med liten tilknytning til sentralmakten. For sentralregjeringen blir det en utfordring, ved hjelp av en gjenreist riksbank, å få tatt et grep om landets økonomi. Etter økende press gikk guvernørene 2003 med på å overføre en større del av provinsenes toll- og skatteinntekter til riksstyret.

Kaoset i økonomien var lenge preget av inflasjon; periodevis opptil 200 % per år. Inflasjonen ble forverret ved at enkelte krigsherrer lot trykke egne sedler av fellesvalutaen afghani, slik at en kolossal mengde sedler kom i omløp. En ny afghani, verd tusen ganger mer enn den gamle, ble derfor innført 2002.

For mange afghanske bønder har opiumdyrking periodevis vært viktigste inntektskilde. Den antas å gi fra tre til seks ganger høyere inntekt per arealenhet enn annen grøde. Opiumavlingen år 2003 ble av FNs narkotikaprogram anslått til 3600 tonn, en økning på 6 % fra 2002. Det meste ender i Vesten som heroin. Afghansk opium/heroin utgjorde 76 % av verdensproduksjonen, ifølge FN-statistikk. Opiumproduksjonen utgjorde videre ca. halvparten av Afghanistans brutto-nasjonalprodukt (BNP), ifølge Det internasjonale valutafondet (IMF). Illegal eksport av afghansk opium skal 2002 ha innbrakt ca. 2,5 milliarder amerikanske dollar, mens internasjonale narkotikahandlere skal ha innkassert ca. 20 milliarder dollar ved videresalg. Et mektig og sterkt nettverk av smuglere, handlere, produsenter og foredlere strekker seg over etniske og nasjonale grenser.

Krigen har medført store miljøskader, ikke minst når det gjelder skogen. I 2004 dekket skogen mindre enn halvparten av arealet i 1990. Bare én prosent av landet var da dekket av produktiv skog.

Åkerbruk og husdyrhold har stor betydning i Afghanistan. Drøye 10 % av arealet er dyrkbar mark. Kunstvanning er de aller fleste steder helt nødvendig, og av det dyrkede arealet blir vanligvis ca. 2/3 kunstig vannet. Jordbruket domineres av familiedrevne småbruk, som er lite mekaniserte. Okser og esler er hyppig i bruk som trekkdyr. Hvete er viktigste kornslag. Ellers dyrkes mais, poteter, bygg, ris, frukt, vindruer, bomull og sukkerbeter. Pistasienøtter dyrkes for eksport. Nomadene driver oppdrett av sauer (blant annet karakul-lam) og geiter, og holder også hester og kameler. Betydelig opiumsdyrking.

Afghanistan har rike mineralske ressurser, men utnyttelsen av disse er begrenset på grunn av mangel på lokale markeder og vanskelige transportforhold. Det er forekomster av naturgass ved Shibarghan i nord, 70 km fra grensen til Turkmenistan. Kull brytes flere steder, blant annet ved Mazar-e-Sharif, og det er store jernmalmleier nordvest for Kabul. Det er forekomster av kobber, bly, sink, strontium med mer. I Badakshan finnes de rikeste forekomster av lapis lazuli (lasurstein), som har vært utvunnet i mer enn 4000 år.

Industrien i Afghanistan er lite utviklet, og baserer seg i stor grad på foredling av jordbruksprodukter. Det produseres blant annet bomullsprodukter, kunstgjødsel, sement og sukker. I forbindelse med landets mange basarer er det en stor håndverksbasert industri (ofte hjemmeindustri) som fremstiller mange konsumvarer. Det tradisjonelle håndverket omfatter teppeveving, metallarbeid, glassblåsing, lærarbeid og gullsmedkunst.

Afghanistan har en beskjeden utenrikshandel. Største avtakere av landets eksport er Pakistan, India, USA og land i Europa. Viktigste eksportprodukter er frukt og nøtter, tepper, huder og skinn og halvedelstener. Afghanistan har store inntekter fra den uoffisielle opiumeksporten. Det importeres blant annet matvarer, petroleumsprodukter og forskjellige forbruksvarer. Størstedelen av importen kommer fra Pakistan, Japan og Vest-Europa.

Afghanistan ble i desember 2015 tatt opp som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Myndighetene forventer at medlemskapet vil gi økte utenlandske investeringer og høyere sysselsetting. Det forutsettes at det afghanske parlamentet innen utgangen av juni 2016 ratifiserer medlemskapets betingelser.

Topografien, de store avstandene og et lite utbygd samferdselsnett har gjort transport både vanskelig og dyr i Afghanistan. Samferdselen var tidligere henvist til karavanefrakt. Dette har avtatt, men nomadene står fortsatt for en del av varetransporten. Lastebiler, busser, kameler og esler er viktigste transportmidler. Før den russiskbygde veien og tunnelen gjennom Salangpasset (3363 moh.) ble åpnet i 1964, var store deler av nordområdene avstengt fra Kabul og resten av landet om vinteren. Veinettet ble i løpet av 1960- og 1970-årene sterkt forbedret, men er senere rasert. Det finnes ingen jernbane i landet, tidligere var det en mindre forbindelse mellom den afghanske havnebyen Hairatan (ved Amu-Darja nord for Mazar-i-Sharif) over til den usbekiske byen Termez. Kabul og Kandahar har internasjonale lufthavner, i tillegg er det nesten 50 mindre flyplasser rundt i landet. Bare Amu-Darja, grenseelven i nord, er seilbar for litt større fartøyer. Elvehavner langs Amu-Darja har veiforbindelser til Kabul. Karachi (i Pakistan) er normalt viktigste transitthavn for skipstrafikk.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.