Økonomi og næringsliv i Afghanistan

Afghanistan opplevde sterk økonomisk vekst etter at internasjonale aktører gikk inn i landet i 2001. Brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger vokste med 70% etter 2002. Etter nedtrappingen av det internasjonale nærværet fra og med 2014, har den økonomiske veksten stagnert kraftig: fra 11.9% i 2012 til 0.8 i 2015. Korrupsjon, krigshandlinger og manglende infrastruktur er blant de viktigste årsakene som hemmer landets økonomiske utvikling. I tillegg har økonomien blitt svært avhengig av bistand. I 2017 er den økonomiske veksten estimert til 3%.  

De mange krigsårene har fått store følger for næringslivet i Afghanistan. I 1970-årene var Afghanistan i hovedsak selvforsynt med mat, og noe gikk til eksport. Da Sovjetunionens trakk seg ut av landet i 1989, var matproduksjonen redusert til mindre enn halvparten, og husdyrholdet til ca. 2/3 av førkrigsnivå. Etter kommunistregimets fall 1992 har økonomien vært kaotisk. I 1990-årene hadde Afghanistan flere regionale økonomier som fungerte uavhengig av hverandre; i enkelte tilfelle med egne valutaer. Landets grenseområder ble knyttet økonomisk stadig sterkere til nabolandene.

Før krigen var nesten halve jordbrukarealet dyrket ved hjelp av kunstige vanningssystemer (kareezer), som utgjorde 3.2 millioner m2. I 2007 fungerte de kunstige vanningssystemene på bare ca. halvparten av tidligere irrigerte områder (1.8 mill. m2). Store jordbruksarealer var dessuten fortsatt minelagt. Et omfattende program for minerydding har pågått siden 1990-årene, men er delvis sabotert ved at nye miner er lagt ut. 1998–2001 ble Afghanistan rammet av den alvorligste tørken på flere årtier. Omkring en million mennesker mistet sitt næringsgrunnlag etter at avlingene visnet og buskapen døde. Hundrevis av provisoriske nødleirer vokste opp rundt de større byene, og mer enn 1/3 av maten måtte importeres.

Overgangsregjeringen under Hamid Karzai vedtok i 2002 en lov med sikte på å tiltrekke flere utenlandske investorer. Staten garanterer at utenlandseide selskaper ikke skal nasjonaliseres, og gir opptil fem års skattefrihet for nyinvesteringer. Etter Taliban-regimets fall 2001 har sterke regionale krigsherrer, oftest formelt med tittelen guvernør, på ny bygget opp regionale økonomier med liten tilknytning til sentralmakten. For sentralregjeringen har det vært svært utfordrende å få tatt grep om landets økonomi. Etter økende press gikk guvernørene i 2003 med på å overføre en større del av provinsenes toll- og skatteinntekter til riksstyret. Etter at Afghanistan ble medlem av WTO i 2016 ligger landet under organisasjonens regelverk for frihandel.

Kaoset i økonomien var lenge preget av inflasjon; periodevis opptil 200 % per år. Inflasjonen ble forverret ved at enkelte krigsherrer trykket egne sedler av fellesvalutaen afghani, slik at en kolossal mengde sedler kom i omløp. En ny afghani, verd tusen ganger mer enn den gamle, ble derfor innført 2002.

For mange afghanske bønder har dyrking av opium periodevis vært viktigste inntektskilde. Den antas å gi fra tre til seks ganger høyere inntekt per arealenhet enn annen grøde. Opiumavlingen år 2003 ble av FNs narkotikaprogram anslått til 3600 tonn, en økning på 6 % fra 2002. Til tross for et sterkt internasjonalt nærvær i landet, har opiums –produksjonen og eksporten fortsatt å vokse, særlig i de senere år. Bare i årene 2015-2016 økte opiumsproduksjonen med 10%.

Størstedelen av opium fra Afghanistan ender i Vesten som heroin. Illegal eksport av afghansk opium skal i 2014 ha innbrakt ca. 2,7 milliarder amerikanske dollar, mens opiumshandelen genererte 68 milliarder dollar globalt i 2009. 83 % av heroinen som blir produsert i verden har dermed sitt opphav i Afghanistan (tall fra 2009). Et mektig og sterkt nettverk av smuglere, handlere, produsenter og foredlere strekker seg over etniske og nasjonale grenser. Opiumshandelen er videre et viktig inntektsgrunnlag for Taliban (155 mill. USD i 2009).

Krigen har medført store miljøskader, ikke minst når det gjelder skogen. For 40 år siden skal cirka 50% av arealet i Afghanistan ha hatt skog, men tallet ligger på omkring 2% i dag. På grunn av energimangel i løpet av mange krigsår har skogen blitt brukt til fyring, og har i tillegg blitt ulovlig eksportert til utlandet.    

Tall fra FN viste at 58 % av den arbeidsføre befolkningen er sysselsatt med jordbruk, og at inntekter fra jordbruket utgjør cirka 25 % av BNP (2015). Tidligere sto jordbruket for rundt halvdelen av BNP. Åkerbruk og husdyrhold har stor betydning i Afghanistan. Drøye 10 % av arealet er dyrkbar mark. Kunstvanning er de aller fleste steder helt nødvendig, og av det dyrkede arealet blir vanligvis ca. 2/3 kunstig vannet. Jordbruket domineres av familiedrevne småbruk, som er lite mekaniserte. Okser og esler er hyppig i bruk som trekkdyr. Hvete er viktigste kornslag. Ellers dyrkes mais, poteter, bygg, ris, frukt, vindruer, bomull og sukkerbeter. Pistasienøtter dyrkes for eksport. Nomadene driver oppdrett av sauer (blant annet karakul-lam) og geiter, og holder også hester og kameler. Betydelig opiumsdyrking.

Afghanistan har rike mineralske ressurser, men utnyttelsen av disse er begrenset på grunn av mangel på lokale markeder og vanskelige transportforhold. Det finnes forekomster av naturgass ved Shibarghan i nord, 70 km fra grensen til Turkmenistan. Kull brytes flere steder, blant annet ved Mazar-e-Sharif, og det er store jernmalmleier nordvest for Kabul. Det er forekomster av kobber, bly, sink, strontium med mer. I Badakshan finnes de rikeste forekomster av lapis lazuli (lasurstein), som har vært utvunnet i mer enn 4000 år.

Industrien i Afghanistan er lite utviklet, og baserer seg i stor grad på foredling av jordbruksprodukter. Det produseres blant annet bomullsprodukter, kunstgjødsel, sement og sukker. I forbindelse med landets mange basarer er det en stor håndverksbasert industri (ofte hjemmeindustri) som fremstiller konsumvarer. Det tradisjonelle håndverket omfatter teppeveving, metallarbeid, glassblåsing, lærarbeid og gullsmedkunst.

En stor del av økonomien i Afghanistan er tilknyttet utenrikshandel. Den totale eksport- og importinntekter utgjør 53% av det offisielle BNP (2016). Her er det imidlertid en stor forskjell mellom eksport og import. Mens landet importerte varer til en verdi av 7,7 milliarder amerikanske dollar, eksporterte det til en verdi av bare 571 millioner (2015). Tallene inkluderer ikke ulovlige eksportvarer. Største avtakere av landets eksport er Pakistan (39%), India (33%), Iran (5%), De forente arabiske emirater (4.3%), og Russland (3.2%). Foruten den ulovlige opiumseksporten er viktigste eksportprodukter frukt og nøtter, tepper, huder og skinn og halvedelstener. Det importeres blant annet matvarer, petroleumsprodukter og forskjellige forbruksvarer. Størstedelen av importen kommer fra Iran (24%), Pakistan (17.4%), Kina (13.5%), Turkmenistan (8.2 %) og Kasakhstan (5.5%).

Afghanistan ble i desember 2015 tatt opp som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Myndighetene forventer at medlemskapet vil gi økte utenlandske investeringer og høyere sysselsetting. Det ble forutsatt at det afghanske parlamentet innen utgangen av juni 2016 skulle ratifisere medlemskapets betingelser. I juli 2016 ble Afghanistan fullverdig medlem av organisasjonen.

Topografien, de store avstandene og et lite utbygd samferdselsnett har gjort transport både vanskelig og dyr i Afghanistan. Samferdselen var tidligere henvist til karavanefrakt. Dette har avtatt, men nomadene står fortsatt for en del av varetransporten. Lastebiler, busser, kameler og esler er viktigste transportmidler. Før den russiskbygde ringveien og tunnelen gjennom Salangpasset (3363 moh.) ble åpnet i 1964, var store deler av nordområdene avstengt fra Kabul og resten av landet om vinteren. Veinettet ble i løpet av 1960- og 1970-årene sterkt forbedret, men er senere rasert. USA, Verdensbanken, Saudi-Arabia og andre internasjonale aktører har siden 2001 hatt som mål å bygge og utvide ringveien i Afghanistan, og har forbedret og/eller utvidet totalt 2000 km av den. En strekning på 233 kilometer fra Faryab i nord til Badghis har ennå ikke blitt fullført, til tross for at ringveiprosjektet har mottatt 3 milliarder amerikanske dollar fra internasjonale donorer. Summen har gjort ringveien til det andre dyreste bistandsprosjektet i landet.

Jernbanenettet i Afghanistan er svært dårlig utbygd. I 2011 ble jernbanelinjen fra byen Termez i Usbsekistan til Mazar-Sharif åpnet. Usbekistans jernbaneverk (Oʻzbekiston Temir Yoʻllari') har imidlertid fått monopol på den kommersielle driften av jernbanen. Den asiatiske utviklingsbanken (Asian Development Bank, ABD) anslo at jernbanen ville bringe økonomisk vekst til grenseområdene og øke Afghanistans utenrikshandel. En uavhengig evaluering påpekte imidlertid at prosjektet var ineffektivt og at det mest sannsynlig ikke ville oppnå de forutsette resultatene. Store driftskostnader og overambisiøse inntjeningsmål ble trukket fram som de viktigste grunnene til dette.

Kabul og Kandahar har internasjonale lufthavner, i tillegg er det nesten 50 mindre flyplasser rundt i landet. Bare Amu-Darja, grenseelven i nord, er seilbar for litt større fartøyer. Elvehavner langs Amu-Darja har veiforbindelser til Kabul. Karachi (i Pakistan) er normalt viktigste transitthavn for skipstrafikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.