Afghanistans befolkning er beregnet til 30 552 000 innbyggere (Verdensbanken 2013).  Den største befolkningsgruppen er pashtunere, nest største gruppe er tadsjikerne.

Afghanistan har over mange år lidd under et enormt flyktningproblem, og ifølge FN er hver tredje flyktning i verden ved inngangen til 2013 hjemmehørende i Afghanistan. Det er usikre data på området, men det anslås at flere enn 50 000 afghanere forlot sitt hjemland bare i 2012, i første rekke til nabolandene IranPakistan og Tadsjikistan, men i betydelig grad også til Australia og Europa.

Den største befolkningsgruppen i Afghanistan er pashtunere (om lag 42 prosent), et indoeuropeisk folkeslag. Disse er hovedsakelig bosatt i de sørøstlige og sørlige deler av landet. Nest største gruppe er tadsjikerne (ca. 22 prosent), som kom med en tidligere iransk innvandringsbølge. Tadsjikerne er særlig bosatt nordøst i landet og vest i landet. Hazaraene (om lag 10 prosent) lever hovedsakelig i fjellstrøkene i den sentrale delen av landet. Videre finnes tyrkisktalende usbekere, turkmenere og kirgisere.

Det store flertallet av befolkningen bor i landsbyer, de fleste i de større elvedalene. Antall nomader har gått sterkt tilbake etter 1970, da de talte omkring to millioner. Nomader og halvnomader vandrer mellom høyland og lavland for å finne beitemark til dyrene; andre er blitt mer bofaste. De livnærer seg også av å drive handel, varetransport og landbruk.

Største byer er hovedstaden Kabul (om lag 3.3 millioner innbyggere), Herat (en halv million innbyggere), Kandahar og Mazar-e-Sharif ( begge med 400 000 innbyggere) og Jalalabad (om lag 250 000 innbyggere).

I løpet av 1980-årene flyktet seks-sju millioner afghanere, de fleste til Pakistan og Iran. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989 vendte flere enn 2/3 av flyktningene tilbake, men siden førte kamphandlinger mellom ulike grupperinger til nye flyktningstrømmer ut av landet.

Etter at Taliban-styret ble kastet i desember 2001 kom om lag fire millioner flyktninger tilbake i løpet av få måneder. De fleste kom fra leire i Pakistan, ofte etter press fra pakistanske myndigheter som over en årrekke hadde sett at deres gjestfrihet overfor afghanerne skapte store sosiale problemer i hardt belastede grenseområder. 

Ved slutten av 2003 hadde ytterligere én million kommet tilbake, blant annet fra europeiske land. Forventningene var store, men ettersom store deler av landet lå i ruiner og sikkerhetssituasjonen mange steder var og er krevende, stod myndigheter og hjelpeorganisasjoner overfor en særdeles vanskelig repatriering. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) hadde fortsatt om lag 2,1 mill. afghanere som hadde flyktningstatus i 2007.

Den vanskelige repatrieringen ble forverret ved at mange vendte tilbake uten papirer som kunne legitimert deres rettigheter til blant annet bolig. Dette, samt krigshandlinger og andre former for overgrep, særlig i de sørlige delene av landet, har resultert i en sterk økning i antallet internt fordrevne (IDPs) de siste årene.

Ifølge offisielle tall besto mengden IDPs ved utgangen av juni 2012 av om lag 90 000 familier med nær en halv million enkeltindivider. Bare i hovedstaden Kabul ble det i 2012 registrert 35 000 fordrevne afghanere i 30 ulike slumråder omkring byen.

Afghanske vintre er normalt krevende, med snø og kuldegrader mange steder, og både i slumområdene og i mer organiserte, men svært overbefolkete leire, lider internt fordrevne under særdeles kummerlige forhold. Ofte preges forholdene av mangel på mat, vann og kull/olje til fyring, underernæring og temperaturer som jevnlig tar liv, da særlig av barna. Generelt er det lite hjelp å få fra myndigheter og organisasjoner, som frykter at hjelp utover et minimum til de nødstilte vil inspirere tusener andre til å oppsøke leirene.

På nyåret 2013 levde fortsatt om lag tre millioner afghanere som flyktninger i nabolandene, da særlig Pakistan (1.65 millioner), Iran og Tadsjikistan. Mange vegrer seg mot å returnere til sitt hjemland på grunn av fattigdom, en vanskelig sikkerhetssituasjon og små muligheter for å få seg betalt arbeid. Ikke desto mindre ble 83 000 afghanske flyktninger repatriert fra Pakistan i 2012, en økning på 60 prosent fra året før. Økningen hadde sammenheng med at FN/UNHCR utvidet den hjelpepakken som hver flyktning mottok ved returnering, i tillegg til at de ble tilbudt gratis transport til Afghanistan.

Hva gjelder internt fordrevne har UNHCR anslått at det ved utgangen av 2013 var 700 000 IDPs i Afghanistan. De lidelser IDPs utsettes for har for øvrig sitt motstykke i et økende antall  sivile afghanere som drepes i ulike typer konflikter i landet. Ifølge FNs hovedkontor i Kabul  mistet flere enn 3 400 sivile afghanere livet i krig eller krigsrelaterte hendelser i 2012, året før var antallet  3 021. 

Mange år med krig, borgerkrig, flere hundre tusen drepte og store flyktningestrømmer har nødvendigvis hatt ødeleggende konsekvenser for de sosiale forholdene i landet. Krigshandlingene har ødelagt mange sykehus og helsesentra og mange mennesker er blitt invalidisert, blant annet av landminer. I mange deler av landet har befolkningen minimal tilgang til helsevesen.

Anslagene for barsel- og barnedødeligheten varierer mye, men estimater fra 2011 indikerte mellom 327 og 460 dødsfall pr. 100 000 fødsler. I 2005 var tilsvarende  tall 710 dødsfall.  I 2011 ble det videre anslått at 149 barn av 1 000 dør innen de fyller fem år. Om enn statistikkunderlaget er usikkert er det åpenbart at Afghanistans tall på disse områdene, og også hva gjelder underernæring, er blant de verste i verden.  Anslag viser at vel 50 pst. av barn under fem år rammes av kronisk underernæring, og alvoret i situasjonen kan illustreres ved at alvorlig underernæring i landet økte fra 4.7 pst. i 2008 til 17.8 pst.

Fra 1920-årene av ble det av sentralmyndighetene gjort en del forsøk på å modernisere samfunnet, blant annet gjennom å gi kvinnene økt adgang til utdanning og deltakelse i arbeidslivet, foruten stemmerett (1964). Disse fremstøtene møtte imidlertid kraftig motstand utenfor de større byene, og hadde derfor begrenset betydning. Etter Talibans maktovertakelse midt på 1990-tallet ble særlig kvinnenes livsvilkår særdeles vanskelige, uten eller med minimal adgang til lønnet arbeid, helsetjenester og skolegang.

Etter at Talibanregimet ble styrtet høsten 2001 ble det opprettet et eget kvinnedepartement og særlig på utdanningsfeltet har kvinner fått bedre vilkår.  De er dessuten, blant annet gjennom kvotering, gitt formell innflytelse i politiske prosesser. Således er likestilling inkorporert i grunnloven av 2004, og det er nedfelt at 27 pst. av  parlamentets plasser skal besettes av kvinner. På mange områder er imidlertid kvinnenes formelle rettigheter uten særlig praktisk betydning. Det store flertallet av befolkningen lever fremdeles i lokalsamfunn som er dominert av tradisjonelle normer og verdier, og hvor familie- og stammelederne har stor makt. Hertil kommer at sikkerhetssituasjonen mange steder gir særlig utrygghet for jenter og kvinner, og deler av lovgivningen legitimerer diskriminering og seksualisert undertrykkelse av kvinner.

Afghanistan er en betydelig opiumsprodusent, og inntektene fra opiumsdyrkingen utgjør nå rundt 60 prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Det meste av landets opium eksporteres, oftest gjennom smuglerruter via Iran eller Russland . Men i tillegg øker den hjemlige bruk av opium, og heroin, ofte under svært dårlige sosiale og hygieniske forhold.

Under Taliban ble produksjonen av opium kraftig redusert, men de senere årene har produksjonen passert tidligere høyder og har ligget på 6- 7 000 tonn årlig. Ifølge tall fra FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODOC) økte produksjonen med sju prosent i 2011 og samme kontor kunne året etter dokumentere en betydelig økning i det landareal som ble brukt til å dyrke opium. Samme FN-organ regisserte tidligere støtte til alternativ produksjon, og mange giverland støttet dette. Forsøket ble lite vellykket, dels fordi bøndene så at inntektene fra opiumsdyrking var i snitt sju prosent høyere enn inntektene fra alternativ produksjon, dels fordi en del bønder satte i gang med å dyrke opium for å få "premien" fra FN.

Gjennom historien har Afghanistan dels vært innen det iranske (persiske) kulturområdet, dels innen det indiske kulturfeltet. I gammel tid ble det i det som i dag er Afghanistan praktisert både iransk religion (zoroastrisme) og indiske religioner, særlig buddhismen som har etterlatt seg storslagne minnesmerker. Dette særlig i Bamian hvor buddhismens avtrykk fortsatt er sterkt, selv om Taliban helt på slutten av sitt styre rakk å sprenge de to mest kjente buddhafigurene.

Etter islamiseringen på 800- og 900-tallet fikk landet flere sterke muslimske statsdannelser. I 1950-årene ble radikale islamistiske ideer fremmet av afghanske studenter som kom fra al-Azhar-universitetet i Egypt og av egyptiske sjeiker som underviste i rettsvitenskap ved universitetet i Kabul.

Den sovjetiske okkupasjonen fra 1979 førte til en omfattende nasjonal mobilisering, også på religiøst grunnlag, og etter den sovjetiske tilbaketrekningen ti år senere, var islamske partier og væpnede grupper aktive i borgerkrigen som fulgte. Hver og en hadde støttespillere i den muslimske verden, i første rekke Pakistan, Saudi-Arabia og Iran.

Mellom 1996 og 2001 dominerte Taliban, som ønsket å innføre en islamsk stat basert på en ultrakonservativ og puritansk tolkning av islamsk lov. Om lag 99 prosent av befolkningen er muslimer, hvorav fire femdeler sunnimuslimer og 18 prosent sjiamuslimer. De fleste sjia-muslimene tilhører ithna ashariyya – ismaelittiske sjia-grupper finnes også. I tillegg kommer små grupper hinduer og sikher.

Stammefolk i Nuristan (Hindukush) beholdt sine gamle religioner inntil 1890-årene da de ble tvangsomvendt til islam. I disse religionene ble blant annet en rekke guder dyrket som åpenbart var beslektet med guddommer i den vediske religionen i det gamle India. 

Offisielle språk er  pashto og dari (= afghansk standardpersisk), som begge er iranske språk og skrives med arabisk skrift. Om lag halve befolkningen taler dari, noe færre pashto.

Resten snakker ett eller flere av de resterende språk; tyrkisk, turkmensk, usbekisk og kirgisisk eller det mongolske mogol, kafirspråk i Nuristan. Hertil kommer en rekke iranske og indoariske språk og dialekter. Pashto har status som nasjonalspråk, men det er dari som er administrasjonsspråk og lingua franca; det språket som brukes til kommunikasjon mellom språkgruppene. Et økende antall afghanere forstår og kan snakke noe engelsk, og enkelte aviser og magasiner mv. utgis på engelsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.