Afghanistans befolkning

Artikkelstart

Afghanistans befolkning ble i 2021 beregnet til 37 466 000 innbyggere. Den største befolkningsgruppen er pashtunere, og nest største gruppe er tadsjikere.

Afghanistan har over mange år lidd under et enormt flyktningproblem, og ifølge FN er hver tredje flyktning i verden ved inngangen til 2013 hjemmehørende i Afghanistan. Det er usikre data på området, men det anslås at flere enn 50 000 afghanere forlot sitt hjemland bare i 2012, i første rekke til nabolandene Iran, Pakistan og Tadsjikistan, men i betydelig grad også til Australia og Europa.

Befolkningssammensetning

Den største befolkningsgruppen i Afghanistan er pashtunere (om lag 42 prosent), et indoeuropeisk folkeslag. Disse er hovedsakelig bosatt i de sørøstlige og sørlige delene av landet. Nest største gruppe er tadsjikerne (cirka 22 prosent), som kom med en tidligere iransk innvandringsbølge. Tadsjikerne er særlig bosatt nordøst i landet og vest i landet. Hazaraene (om lag 10 prosent) lever hovedsakelig i fjellstrøkene i den sentrale delen av landet. Videre finnes tyrkisktalende usbekere, turkmenere og kirgisere.

Det store flertallet av befolkningen bor i landsbyer, de fleste i de større elvedalene. Antall nomader har gått sterkt tilbake etter 1970, da de talte omkring to millioner. Nomader og halvnomader vandrer mellom høyland og lavland for å finne beitemark til dyrene, mens andre er blitt mer bofaste. De livnærer seg også av å drive handel, varetransport og landbruk.

Største byer er hovedstaden Kabul (om lag 4,3 millioner innbyggere), Herat (over en halv million innbyggere), Kandahar (om lag 600 000 innbyggere), Mazar-e-Sharif (nesten 500 000 innbyggere) og Jalalabad (om lag 350 000 innbyggere).

Innvandring og utvandring

I løpet av 1980-årene flyktet seks-sju millioner afghanere, de fleste til Pakistan og Iran. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989, vendte flere enn 2/3 av flyktningene tilbake, men siden førte kamphandlinger mellom ulike grupperinger til nye flyktningstrømmer ut av landet.

Etter at Taliban-styret ble kastet i desember 2001, kom om lag fire millioner flyktninger tilbake i løpet av få måneder. De fleste kom fra leire i Pakistan, ofte etter press fra pakistanske myndigheter, som over en årrekke hadde sett at deres gjestfrihet overfor afghanerne skapte store sosiale problemer i hardt belastede grenseområder.

Ved slutten av 2003 hadde ytterligere én million kommet tilbake, blant annet fra europeiske land. Forventningene var store, men ettersom store deler av landet lå i ruiner og sikkerhetssituasjonen mange steder var og er krevende, sto myndigheter og hjelpeorganisasjoner overfor en særdeles vanskelig repatriering. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) hadde om lag 3 millioner afghanere flyktningstatus i 2019.

Den vanskelige repatrieringen ble forverret ved at mange vendte tilbake uten papirer som kunne legitimert deres rettigheter til blant annet bolig. Dette, samt krigshandlinger og andre former for overgrep, særlig i de sørlige delene av landet, har resultert i en sterk økning i antallet internt fordrevne de siste årene.

Ifølge offisielle tall besto mengden av internt fordrevne ved utgangen av juni 2012 av om lag 90 000 familier med nær en halv million enkeltindivider. Bare i hovedstaden Kabul ble det i 2012 registrert 35 000 fordrevne afghanere i 30 ulike slumråder omkring byen.

Afghanske vintre er normalt krevende, med snø og kuldegrader mange steder, og både i slumområdene og i mer organiserte, men svært overbefolkete leire, lider internt fordrevne under særdeles kummerlige forhold. Ofte preges forholdene av mangel på mat, vann og kull/olje til fyring, og av underernæring og temperaturer som jevnlig tar liv, da særlig av barna. Generelt er det lite hjelp å få fra myndigheter og organisasjoner, som frykter at hjelp utover et minimum til de nødstilte vil inspirere tusener andre til å oppsøke leirene.

På nyåret 2013 levde fortsatt om lag tre millioner afghanere som flyktninger i nabolandene, og da særlig Pakistan (1,65 millioner), Iran og Tadsjikistan. Mange vegrer seg mot å returnere til sitt hjemland på grunn av fattigdom, en vanskelig sikkerhetssituasjon og små muligheter for å få seg betalt arbeid. Ikke desto mindre ble 83 000 afghanske flyktninger repatriert fra Pakistan i 2012, en økning på 60 prosent fra året før. Økningen hadde sammenheng med at FN/UNHCR utvidet den hjelpepakken som hver flyktning mottok ved returnering, i tillegg til at de ble tilbudt gratis transport til Afghanistan.

Hva gjelder internt fordrevne har UNHCR anslått at det ved utgangen av 2013 var 700 000 personer i Afghanistan. De lidelsene disse utsettes for, har for øvrig sitt motstykke i et økende antall sivile afghanere som drepes i ulike typer konflikter i landet. Ifølge FNs hovedkontor i Kabul mistet flere enn 3400 sivile afghanere livet i krig eller krigsrelaterte hendelser i 2012. Pret før var antallet 3021.

Sosiale forhold

Mange år med krig, borgerkrig, flere hundre tusen drepte og store flyktningestrømmer har nødvendigvis hatt ødeleggende konsekvenser for de sosiale forholdene i landet. Krigshandlingene har ødelagt mange sykehus og helsesentra og mange mennesker er blitt invalidisert, blant annet av landminer. I mange deler av landet har befolkningen minimal tilgang til helsevesen.

Anslagene for barsel- og barnedødeligheten varierer mye, men estimater fra 2021 indikerte mellom 97 og 115 dødsfall per 100 000 fødsler. I 2005 var det tilsvarende tallet 710 dødsfall. I 2011 ble det anslått at 149 barn av 1000 dør innen de fyller fem år. Om enn statistikkunderlaget er usikkert, er det åpenbart at Afghanistans tall på disse områdene, og også hva gjelder underernæring, er blant de verste i verden. Anslag viser at vel 50 prosent av barn under fem år rammes av kronisk underernæring, og alvoret i situasjonen kan illustreres ved at alvorlig underernæring i landet økte fra 4,7 prosent i 2008 til 17,8 prosent.

Fra 1920-årene av ble det av sentralmyndighetene gjort en del forsøk på å modernisere samfunnet, blant annet gjennom å gi kvinnene økt adgang til utdanning og deltakelse i arbeidslivet, foruten stemmerett (1964). Disse fremstøtene møtte imidlertid kraftig motstand utenfor de større byene, og hadde derfor begrenset betydning. Etter Talibans maktovertakelse midt på 1990-tallet ble særlig kvinnenes livsvilkår særdeles vanskelige, uten eller med minimal adgang til lønnet arbeid, helsetjenester og skolegang.

Etter at Talibanregimet ble styrtet høsten 2001, ble det opprettet et eget kvinnedepartement, og særlig på utdanningsfeltet har kvinner fått bedre vilkår. De er dessuten, blant annet gjennom kvotering, gitt formell innflytelse i politiske prosesser. Således er likestilling inkorporert i grunnloven av 2004, og det er nedfelt at 27 prosent av parlamentets plasser skal besettes av kvinner. På mange områder er imidlertid kvinnenes formelle rettigheter uten særlig praktisk betydning. Det store flertallet av befolkningen lever fremdeles i lokalsamfunn som er dominert av tradisjonelle normer og verdier, og hvor familie- og stammelederne har stor makt. Hertil kommer at sikkerhetssituasjonen mange steder gir særlig utrygghet for jenter og kvinner, og deler av lovgivningen legitimerer diskriminering og seksualisert undertrykkelse av kvinner.

Afghanistan er en betydelig opiumsprodusent, og inntektene fra opiumsdyrkingen har tidligere utgjort rundt 60 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Det meste av landets opium eksporteres, oftest gjennom smuglerruter via Iran eller Russland. Men i tillegg øker den hjemlige bruken av opium, og heroin, ofte under svært dårlige sosiale og hygieniske forhold.

Under Taliban ble produksjonen av opium kraftig redusert, men deretter passerte produksjonen tidligere høyder, og den har ligget på 6000-7000 tonn årlig. Ifølge tall fra FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODOC) økte produksjonen med sju prosent i 2011, og samme kontor kunne året etter dokumentere en betydelig økning i det landarealet som ble brukt til å dyrke opium. Samme FN-organ regisserte tidligere støtte til alternativ produksjon, og mange giverland støttet dette. Forsøket ble lite vellykket, dels fordi bøndene så at inntektene fra opiumsdyrking var i snitt sju prosent høyere enn inntektene fra alternativ produksjon, dels fordi en del bønder satte i gang med å dyrke opium for å få "premien" fra FN.

Religion

Gjennom historien har Afghanistan dels vært innen det iranske (persiske) kulturområdet, dels innen det indiske kulturfeltet. I gammel tid ble det i det som i dag er Afghanistan praktisert både iransk religion (zoroastrisme) og indiske religioner, og særlig buddhismen har etterlatt seg storslagne minnesmerker. Dette særlig i Bamian, hvor buddhismens avtrykk fortsatt er sterkt, selv om Taliban helt på slutten av sitt styre rakk å sprenge de to mest kjente buddhafigurene.

Etter islamiseringen på 800- og 900-tallet fikk landet flere sterke muslimske statsdannelser. I 1950-årene ble radikale islamistiske ideer fremmet av afghanske studenter som kom fra al-Azhar-universitetet i Egypt og av egyptiske sjeiker som underviste i rettsvitenskap ved universitetet i Kabul.

Den sovjetiske okkupasjonen fra 1979 førte til en omfattende nasjonal mobilisering, også på religiøst grunnlag, og etter den sovjetiske tilbaketrekningen ti år senere var islamske partier og væpnede grupper aktive i borgerkrigen som fulgte. Hver og en hadde støttespillere i den muslimske verden, i første rekke Pakistan, Saudi-Arabia og Iran.

Mellom 1996 og 2001 dominerte Taliban, som ønsket å innføre en islamsk stat basert på en ultrakonservativ og puritansk tolkning av islamsk lov. Om lag 99 prosent av befolkningen er muslimer, hvorav fire femdeler sunnimuslimer og 18 prosent sjiamuslimer. De fleste sjiamuslimene tilhører ithna ashariyya – ismaelittiske sjia-grupper finnes også. I tillegg kommer små grupper av hinduer og sikher.

Stammefolk i Nuristan (Hindukush) beholdt sine gamle religioner inntil 1890-årene, da de ble tvangsomvendt til islam. I disse religionene ble blant annet en rekke guder dyrket som åpenbart var beslektet med guddommer i den vediske religionen i det gamle India.

Språk

Offisielle språk er pashto og dari (= afghansk standardpersisk), som begge er iranske språk og skrives med arabisk skrift. Om lag halve befolkningen taler dari, noe færre pashto.

Resten snakker ett eller flere av de resterende språk: tyrkisk, turkmensk, usbekisk og kirgisisk eller det mongolske mogol, og kafirspråk i Nuristan. Hertil kommer en rekke iranske og indoariske språk og dialekter. Pashto har status som nasjonalspråk, men det er dari som er administrasjonsspråk og lingua franca - det språket som brukes til kommunikasjon mellom språkgruppene. Et økende antall afghanere forstår og kan snakke noe engelsk, og enkelte aviser og magasiner med videre utgis på engelsk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Shah Said Ali

Hei.
Jeg synes at det er mye feil i den artikkelen. Vet ikke hvor har dere fått den informasjonen.
Det ble ikke telt Afghanistan befolkningen. Hvem har gjort den beregning angående befolkningen. Det eneste uenighet i politikken er også angående beregning. Pashtonere er ikke 42 porsent av befolkningen. Pashtoner er ikke mer enn 35% ifølge geografisk området. Tajikere! Har ikke kommet fra Iran,, Tajikere er lokale befolkning som har en lang historie. Kabul, Herat, Mazar, parwan, Panjshir, Badakhshan og mange andre byer som Tajikere har levd i mange år hundre.. Zardush er hovedsakelig fra Mazar. Hoved religion var zardushti før Kristus. Da området het paersia Impier..
Største befolkningen prater Persisk. Eller farsi Dari.
Dari er en Dialekt som Kabul befolkningen pratet i gamledager. Ca 70% av befolkningen i Afghanistan kan Farsi Dari. Tajikere, Hazara, Uzbek, Turkeman.. og deler av pashtonere snaker farsi.
Afghanistan har også en del befolkningen av Baloch, Pashai, Norestani og Aymaq som står ikke i artikkelen.

svarte Stig Arild Pettersen

Hei, og takk for kommentaren din! Du har rett i at det er feil og mangler ved denne artikkelen nå. Den er dessverre utdatert, og vi har for tiden ingen fagansvarlig på Afghanistans geografi som kan ta seg av denne. Artikkelen står merket hos oss med at den har behov for oppdatering, og vi håper å få gjort dette om ikke så lenge. Da vil dine innspill definitivt tas med i vurderingen! Med vennlig hilsen, redaktør Stig Arild Pettersen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg