født i Bergen, norsk pressemann, forfatter og politiker (H); sønn av N. Hambro. Hambro ble cand.philol. 1907, var lærer 1907–12, sekretær i Nordmannsforbundet 1910–13, redaktør av dets tidsskrift 1911–16, viseformann 1915–24, formann 1924–45. Allerede 1905 ble Hambro medarbeider i Morgenbladet, der han var sjefredaktør 1913–20 og litteraturanmelder 1920–45. I årene 1921–29 var han redaktør av Ukens revy. Hambro var formann i Det Norske Studentersamfund 1908, 1909 og 1911. Via kommunepolitikken i Oslo gikk veien til rikspolitikken; 1908 ble han styremedlem i Oslo Høyre, 1913–23 medlem av Oslo skolestyre (formann 1921–23), 1915 medlem av Høyres arbeidskomité, fungerende formann i sentralstyret (landsstyret) 1923, formann 1928–34 og 1945–54. Hambro var stortingsrepresentant 1919–57, og i storparten av denne tiden var han medlem av presidentskapet; førstepresident 1926–33, visepresident 1934, førstepresident 1935–45, odelstingspresident 1945–47 og 1949–57.
I 1940 sørget han for at kongefamilien og Stortinget kom til Hamar om morgenen 9. april, og statsmaktene slapp således unna de tyske okkupanter. Han fikk i stand Elverumsfullmakten, som gav regjeringens arbeid i London et konstitusjonelt grunnlag. Selv reiste Hambro til Sverige og senere til USA, der han utrettelig talte Norges sak. Ved frigjøringen fikk han kalt sammen det gamle Stortinget og gikk inn for at det ble opprettet en politisk parti-basert regjering i stedet for en regjering basert på hjemmefronten, slik det en tid var på tale.
Hambro deltok meget i internasjonalt arbeid som offisiell norsk representant. Han var medlem av forhandlingsdelegasjonen til Danmark om Øst-Grønland 1923–24 og om arkivsaken 1929. Fra 1926 var han delegert til Folkeforbundets forsamling i Genève, medlem av presidiet 1927, av 13-mannskomiteen 1929–31, av kontrollkomiteen fra 1932 og formann der 1939. Samme år ble han president i forsamlingen, et verv han gjenopptok 1946 til han gikk inn som formann i likvidasjonsstyret 1946–47. Hambro var delegert til arbeidskonferanser i New York 1941, i Philadelphia 1944 og president ved konferansen i Genève 1947, delegert til fredskonferansen i Paris 1947 og til FNs hovedforsamlinger 1945–56. I 1952 ble Hambro tildelt Borgerdådsmedaljen i gull. I 1957 ble han av et enstemmig Storting bevilget æresgasje. Han var æresdoktor ved 11 utenlandske universiteter og er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Hambros interesser spente over et vidt felt, fra det kulturelle til det politiske. Han var en flittig skribent og stor taler. Som politiker hører han til de store i vårt århundre. Hans plattform var Stortinget, ikke Regjeringen. I mellomkrigstiden var han en markant politiker, og særlig berømt ble han for sin innsats i aprildagene 1940. Han hadde noe vanskeligere for å finne seg til rette i etterkrigstidens politikk med dens sterke vekt på økonomiske og sosiale spørsmål. Privat var Hambro kjent som en eksentrisk person. Han ble 1946 gift med sin mangeårige elskerinne, skuespilleren Gyda Christensen.
Av hans forfatterskap kan nevnes Mænd og masker (1921), Folkeforbundet og dets arbeide (1931), Taler (1931), Oslo Høire gjennem 50 år (1934), Taler i tiden (1936), Portræter og profiler (1937), I Saw it Happen in Norway (1940), Taler i krig (1945), De første måneder (1945), Historisk supplement (1947), Drømmere og dådsmenn (1954), Statsmenn og statister (1957), Fra Elizabeth I til Winston Churchill (1960), Norsk og nordisk. Taler (1964), Dagboksblokade og aktstykker til regjeringsdannelsen i 1945 (1964). Utgav erindringer i 5 bind (1948–63). Han har også skrevet utallige artikler i aviser og tidsskrifter og var en betydelig oversetter.