Faktaboks

Jens Kristian Bratlie
Jens Kristian Meinich Bratlie
Fødd
17. januar 1856, Nordre Land
Død
15. september 1939, Oslo
Verke
Offiser og politiker
Familie

Foreldre: Sakfører og lensmann Erik Bratlie (1814–90) og Bolette Sofie Meinich (1821–70).

Ugift.

Jens Kristian Bratlie
Bratlie som statsminister i mars 1912.
Av /Norsk folkemuseum.
Jens Bratlie

Jens Kr. Bratlie

Jens Bratlie
Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Jens Kristian Bratlie var ein norsk offiser og politikar for Høgre. Han var norsk statsminister frå 20. februar 1912 til 31. januar 1913.

Han vart statsminister og sjef for Forsvarsdepartementet i 1912, men då vala same år gjekk regjeringa imot, måtte han i 1913 vike plassen for ei venstreregjering under Gunnar Knudsen. Han var formann i Høgres sentralstyre i åra 1911–1919.

I periodane 1900–1912 og 1916–1918 var Bratlie stortingsrepresentant frå Oslo. Han var formann i militærkomiteen og øvde avgjerande innverknad på hærordninga av 1909. Han var medlem av Spesialkomiteen i 1905, odelstingspresident i perioden 1906–1909 og stortingspresident i perioden 1910–1912.

Bakgrunn

Bratlie vart fødd i Nordre Land i 1856. Faren var jurist og gardbrukar, men sonen valde å utdanne seg gjennom forsvaret.

Jens Bratlie var ugift og er den einaste norske statsministeren som ikkje har vore gift.

Offiser

Han vart kadett i 1873 og offiser i 1877. Tre år seinare var han ferdig med Den Militære Høiskole, og det ga han rett til å studere ved universitet, og i 1885 tok han juridisk embetseksamen. I 1889 vart han ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet, og i i 1893 vart han kaptein.

Bratlie vart generalkrigskommissær i 1898, og fekk dermed ansvaret for rekrutteringa av vernepliktige til forsvaret. Han oppnådde også rang av general i forsvaret i 1911. I 1906 vart han i tillegg til generalkrigskommissær utnemnd til generaladvokat for rettsvesenet til armeen. Bratlie tok avskjed som generalkrigskommissær i 1929.

Bratlie skreiv også fleire militærvitskaplege avhandlingar.

Politikar

I politikken kom han då han i 1900 vart vald til stortingsrepresentant frå Kristiania og slo ut Benjamin Vogt. Morgenbladet, der sonen Nils Vogt var redaktør, og mange høgrefolk i hovudstaden kunne aldri tilgi han dette. Morgenbladet var Bratlies motstandar i heile hans tid som politikar.

På Den Militære Høiskole gjekk Bratlie i same klasse som Georg Stang, den seinare Venstre-politikar og forsvarsminister. Dei to vart rivalar i politikken, og kjempa hardt om militærpolitiske spørsmål fram til 1903 då Stang gjekk av. Stang var nærast folkehelt fordi han sto i spissen for bygging av grensefestningar og opprustinga mot Sverige, mens Bratlie vart tilsvarande upopulær fordi han gjekk til åtak på folkehelten.

I valperiodane mellom 1900 og 1909 var Bratlie leiar i militærkomiteen og Stortingets fremste ekspert på militærspørsmål. Utover dette fagfeltet engasjerte han seg lite. Bratlie kom også på kant med Fredrik Stang, formannen i Høgre fram til 1911. Stang sto for ei vesentleg meir moderat konservativ line enn det Bratlie gjorde, og Stang hadde sin basis i næringslivs- og by-Høgre, mens Bratlie hadde støtte frå Vestlands-Høgre og frå bonde-Høgre.

Wollert Konow ville ha Stang med i regjeringa si, så sa stortingsgruppa, der Bratlie var sjef, nei til dette, sjølv om Stang hadde lyst til å delta. Stang kom likevel med som justisminister i Bratlie si regjering, og omtrent det einaste denne regjeringa rakk å fullføre i si korte funksjonstid, kom frå Justisdepartementet. Fredrik Stang utarbeidde mellom anna arbeidstvistlova som kom til å få svært mykje å seie i den konfliktfylte tida som arbeidslivet gjekk inn i. Stang, som var soneson til den store Frederik Stang og son til Emil Stang, trekte seg som formann for Høgre i 1911, og forsvann etter kvart ut av politikken og inn i jussen. Bratlie tok over som formann i Høgre og sat som det til 1919.

Statsminister

Då statsminister Wollert Konow (SB) måtte tre tilbake i 1912 etter å ha talt varmt om målsaka i talen sin i Bondeungdomslaget i Oslo, vart regjeringa rekonstruert under Bratlies leiing.

Personleg var Jens Bratlie motstandar av at Wollert Konow skulle gå av som statsminister på grunn av at han hadde kome med ei kjærleiksfråsegn til nynorsken i talen sin, men fleirtalet i stortingsgruppa kravde avgang. Då Bratlie vart statsminister den 20. februar 1912, utnemnde han nynorskmannen, postmeister Edvard Liljedahl, til ny kyrkjeminister. Det var takk for sist til Høgre-gruppa.

Høgre-gruppa i Stortinget hadde vona at dei fleste statsrådane frå Frisinna Venstre ville bli sitjande i regjeringa sjølv om Konow måtte gå, men slik gjekk det ikkje. Tre av dei frisinna statsrådane solidariserte seg med Konow, og Bratlie måtte difor bygge opp regjeringa på nytt. Ministeriet Bratlie viste vilje til å løyse kontroversielle saker som var splittande mellom Høgre og Frisinna Venstre, men oppnådde lite i Stortinget. Den korte funksjonstida er sjølvsagt hovudforklaringa på det.

Etter at regjeringa gjekk av 31. januar 1913, etter Venstres knusande valsiger, fall Bratlie ut av Stortinget fram til neste val. Som statsminister kunne han ikkje stille til val i 1912. Han kom inn att i 1916 og sat til 1918. Då konsentrerte han seg om jobben sin som generalkommissær.

Bratlie som person og politikar

«Han er den civileste general og den militæreste statsminister vort land har hat». Dette var karakteristikken av Jens Bratlie frå ein av hans portrettørar, venstre-historikaren Wilhelm Keilhau. Keilhau seier også om Bratlie: «Hans politiske gjerning i vort folk karakteriseres bedre ved å fortælle hvad han har kjæmpet mod, end ved å fortælle hvad han har kjæmpet for, ved å skildre det han ikke har været med på, end det han har været med på». Keilhau overdriv nok, men har samstundes fått fram det som var Bratlies politiske grunnlag: Kampen mot ei utvikling han såg kome og som han ikkje likte. I den kampen var han avhengig av parlamentarisk styrke. Difor vart også samling og samarbeid på borgarleg side viktig for han.

Ein annan portrettør, Rannik Halle, skriv om Bratlie at «han var besatt av en nesten selvfornektende samlingspsykose i 1905 som under Konow-ministeriet og senere under Verdenskrigen». Bratlie var sterkt konservativ og sterk anti-sosialist og hamna då også i Fædrelandslaget i 1920-åra.

Les meir i Store norske leksikon

Utdrag frå Harald Kjølås: Norske statsministrar, Det Norske Samlaget 1999

Redigert med digital einerett etter avtale med Det Norske Samlaget 2012

Faktaboks

Jens Kristian Bratlie
Historisk befolkingsregister-ID
pf01052055014938

Kommentarar

Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logga inn for å kommentere.

eller registrer deg