Sjøterritoriet er det området av havet som er underlagt kyststatens suverenitet.

Sjøterritoriet omfatter den delen av territorialfarvannet som befinner seg utenfor det indre farvann (fjorder, sund, havner, områder innenfor øyer med mer). Grunnlinjene utgjør dermed den indre grensen for sjøterritoriet.

Det er den enkelte kyststat som har myndigheten til å fastsette utstrekningen av eget sjøterritorium. Dette spørsmål har imidlertid også en folkerettslig side. Bestemmelsen av sjøterritoriet berører i høy grad andre lands interesser, især deres rett til fiske og skipsfart. Det har derfor gjennom lengre tid vært noe nær enighet om at folkeretten ikke tillater en hvilken som helst utstrekning av sjøterritoriet, men om den nærmere avgrensning har det vært mye strid. Det har vært et press fra mange land for å utvide sjøterritoriet.

FNs havrettskonvensjon av 1982 (se havrett) fastsetter 12 mil som sjøterritoriets maksimale bredde, regnet ut fra  grunnlinjer. Dette kompromisset ble mulig fordi statene ble tilkjent betydningsfulle rettigheter utenfor sjøterritoriet, se kontinentalsokkelen og økonomisk sone. Statenes praksis er imidlertid fortsatt meget uensartet.

Ved territorialfarvannsloven (lov av 27. juni 2003, i kraft fra 1. januar 2004) ble den gamle bestemmelsen fra 1812 opphevet, Norge innførte da et sjøterritorium på 12 nautiske mil (22 224 meter) fra grunnlinjene.

Kyststaten  har rett til å anvende sin lovgivning og sin tvangsmakt på sjøterritoriet. Men fremmede lands skip har rett til uhindret å foreta uskyldig gjennomfart. Staten kan forbeholde utnyttelsen av resursene på sjøterritoriet, for eksempel fiske, for sine egne borgere. Retten omfatter også luftrommet over sjøterritoriet, og sjøbunnen og undergrunnen under dette.

Læren om sjøterritoriet oppstod ca. 1350 ved italienske universiteter, etter at man før hadde oppfattet hele havet som fritt for alle. I de forskjellige deler av Europa utviklet det seg ulike regler. Man regnet blant annet med synsvidden (landkjenning) ved beregningen av bredden.

Den nærmere juridiske utformingen av reglene om sjøterritoriet i moderne forstand kom på 1600- og 1700-tallet. Utstrekningen ble av den nederlandske folkerettslærde Bynkershoeck i et verk fra 1703 hevdet å være lik rekkevidden av et kanonskudd. Av andre ble dette prinsipp senere definert til tre nautiske mil (à 1852 meter). Denne sjøgrensen ble hevdet av Storbritannia og USA og fikk etter hvert tilslutning fra en rekke andre stater. Sverige har fra gammelt av hevdet et sjøbelte på fire nautiske mil (7408 meter). Enkelte land har holdt på seks mil, og Sovjetunionen med flere på tolv mil. Noen latinamerikanske stater har proklamert en sjøgrense på 200 mil.

Norge har siden 1745 hevdet et sjøterritorium på én geografisk mil (7420 m), det vil si cirka fire mil. Ved «kansellipromemoria» av 1812 er det fastslått at denne grensen skal regnes fra de ytterste holmer og skjær som ikke til stadighet er overskyllet av sjøen. Norge har hevdet sin rett til å trekke rette grunnlinjer mellom disse punktene, også når man derved skjærer over åpne havstrekninger eller vide fjordmunninger. Beregningsmåten ble lenge bestridt, i første rekke fra britisk side, men ved dom i Den internasjonale domstol i 1951 ble det norske synet anerkjent som forenlig med folkeretten.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.