Til den eldste litteraturen som er overlevert til vår tid, bortsett fra fragmenter av brev, lovtekster o.a., hører Kojiki (Beretning om gamle hendelser, 712 e.Kr.) og Nihongi eller Nihon shoki (Japans annaler, 720). Begge dreier seg om landets «historie», skrevet på kinesisk med sterkt japansk innslag. Begge starter med kosmogoniske beretninger om gudenes oppkomst, deres innbyrdes stridigheter, deres landnåm og keiserklanens bragder gjennom tidene. Shintoistiske bønneskrifter, Norito, ble nedtegnet først på 900-tallet, men gjengir eldre språkformer. Samlingen Kaifuso (751) består av 120 kinesiske dikt skrevet av den japanske hoffadel. Fudoki er topografiske og kulturgeografiske beskrivelser av ulike provinser, hvorav fem er overlevert. Diktsamlingen Man'yoo-shuu (Samlingen av titusen blader) fra midten av 700-tallet er skrevet på japansk men med kinesiske tegn snart i semantisk, snart i fonetisk anvendelse, det kompliserte såkalte man'yoo-gana. Den inneholder ca. 4500 dikt av høyst forskjellige bidragsytere som dikterne Akahito, Okura og Yakamochi. Emnevalg og stil og diktenes lengde varierer, men de representerer en formfullendt og utsøkt poesi. Choka ('langt dikt') og tanka ('kort dikt', også kalt waka, 'japansk dikt') er de to hovedtyper i samlingen. Tanka, som er uten rim og består av 31 stavelser i 5 linjer (5+7+5+7+7), kom til å dominere lyrikktradisjonen i Japan.

(800–1100-tallet). I begynnelsen av denne perioden oppstod de japanske stavelsestegn kana ved en forenkling av kinesiske tegn. Kana egnet seg til å skrive japansk langt bedre enn kinesiske tegn, og i hoffmiljøet i Kyoto blomstret etter hvert en rik nasjonal litteratur. Diktsamlingen Kokin wakashu (Samling av gamle og nye dikt, 905) er redigert av dikteren Ki no Tsurayuki etter ordre fra keiseren og inneholder 1100 tanka. Av den nasjonale prosalitteraturen fra denne perioden må nevnes sjangere som monogatari (fortellinger), nikki (dagbøker), zuihitsu (essayer) og kagami ('speil'-litteraturen). Til den tidligste monogatari-litteraturen hører Taketori-monogatari (Historien om bambus-sankeren), som bygger på et folkeeventyr, og Ise-monogatari (Fortelling fra Ise), som er en samling anekdoter i tilknytning til enkelte dikt. Ca. 1010 skrev hoffdamen Murasaki Shikibu (978–1016) Genji-monogatari (Fortellingen om prins Genji), som beskriver prins Genjis liv ved hoffet og ved templene, og gir et overdådig bilde av tidens estetiske smak og religiøse verdensanskuelse blant aristokratene.

Det var i hovedsak kvinnene som arbeidet med de enkle kana-tegnene, som også ble kalt «kvinneskrift», mens mennene oftest skrev på kinesisk. Et unntak er Tosa nikki (930-årene) av Tsurayuki, som regnes som svært velskreven kana-litteratur. Blant essay-litteraturen fra denne perioden rager Makura no soshi (Puteboken, fra ca. 1000) av hoffdamen Sei Shonagon høyt. Den inneholder betraktninger over tidens skikk og bruk, episoder og anekdoter, og er skrevet i en lett ironisk, elegant stil. Andre kjente dagbøker er Kagero nikki (974), Izumi Shikibu nikki (1004), Murasaki Shikibu nikki (ca. 1010), som på en personlig måte kaster lys over kvinnenes situasjon slik de opplevde den. Interessant er den historisk orienterte kagami-litteraturen; Okagami (Stort speil, 1080-årene) er skrevet i form av en rekke rammefortellinger med dialoger og kommentarer til begivenheter fra omkring 850 til 1025. Okagami ble også mønsterdannende for flere senere verker i denne sjangeren, som Masukagami (1376). Presten Genshins verk Ojo-yoshu (Hovedsaken for frelse, 985) er visjonær litteratur som beskriver i detalj paradisets herlighet og helvetets kvaler, og som kom til å bety mye for oppkomsten av sekten Jodo-shu (Det rene land-sekten). Ryojin hisho (1169) er en religiøs folkediktsamling og inneholder både korte shintoistiske og buddhistiske dikt.

Til Kamakura-perioden (1185–1333) hører eposene Hogen- og Heijimonogatari, Genpei seisuiki og Heike monogatari (fra midten av 1200-tallet). Særlig Heike monogatari er et gigantisk anlagt epos, fullt av dramatikk i beskrivelsen av den nye klassens streben mot maktens tinde og deres innbyrdes blodige kamper. I undertonen hører man den buddhistiske erkjennelse av menneskelivets flyktighet og forgjengelighet. Stilen er også ny, preget av flere kinesiske fremmedord og ordgrupper på 5 og 7 stavelser, som gir en rytmisk kraft ved resitasjoner. Presten Kamo no Chomei (1153–1216) skrev essaysamlingen Hojoki (Dagbok fra en hytte, ca. 1200), og presten Yoshida Kenko (1283–1350) skrev Tsurezure gusa (Tanker i ledige stunder, ca. 1331), men deres essayer gjenspeiler i form og innhold den nye tidens krisebevissthet. Tanka-samlinger fra denne perioden er tallrike, men Shin kokinshu (Den nye kokinsku, 1205) er blitt stående som den mest representative med sin raffinerte uttrykksform.

I Muromachi-perioden (1333–1572) oppstod en ny form for poesi som ble kalt renga ('sammenlenkede dikt'). Flere diktere kom sammen og komponerte et halvt vers i tanka-form etter tur, slik at det oppstod en uendelig rekke av tanka-dikt med hver sin nye halvdel. Samlingene Tsukubashu (1356) og Minase sangin hyakugin (Hundre dikt av tre diktere ved Minase, 1488) viser den populære og humoristiske poetiske leken som renga utviklet seg til.

I den urolige perioden da keiserhuset delte seg i to rivaliserende leirer, ble en rojalistisk, ideologisk avhandling, Jinno shotoki (De guddommelige keiseres sannferdige genealogi, 1339), forfattet av Kitabatake Chikafusa (1292–1354) som keiserideologiens grunnbok. Ellers ble zen-buddhismen studert ved forskjellige templer i Kamakura og Kyoto, og den kom til å øve stor innflytelse blant de nye kunstgrener, først og fremst no-teateret. No-mesteren Zeami Motokiyos (1363–1443) Kadensho er en dyptpløyende dramaturgisk avhandling som belyser flere sider ved denne scenekunsten. Otogi zoshi (Underholdnings bok) fra denne tiden er en samling folkeeventyr og inneholder flere fortellinger som fremdeles er avholdt av japanske barn.

Under Azuchi-Momoyama-perioden (1573–1603) og Edo-perioden (1603–1868) kom det japanske samfunnet til å bli delt i klasser. Det var handelspatrisiatet og øvrige borgere i de voksende byene som etter hvert ble den kulturskapende klasse. Tiden fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet kalles Genroku-perioden i Japans kulturhistorie. Her opplevde borgernes yndlingsteater kabuki og bunraku sin første blomstringstid. Chikamatsu Monzaemon (1653–1724) dramatiserte bl.a. ferske nyheter og viste skarpsynt analyse av den skjebnebestemte konflikten mellom samfunnets normer og individets frihetstrang i det strengt lagdelte samfunnet. Innen den populære prosalitteraturen var det Ihara Saikaku (1642–93) som nådde høyest i å beskrive borgernes liv med deres bejaende holdning til livet.

Matsuo Basho (1644–94) stammet fra krigerklassen, men valgte å leve som borger. Basho var den som fornyet tanka- og renga-tradisjonen radikalt, og åpnet den verden kortdiktet haiku representerer. Et annet høydepunkt opplevde borgerne i Edo (Tokyo) fra siste halvdel av 1700-tallet og utover, særlig i prosalitteraturen. Her oppstod delvis vulgære, komiske bøker med rike illustrasjoner, og disse ble kjent som «gule» og «røde» bøker etter fargen på omslagene. En komisk føljetong, Tokaido hizakurige (På apostlenes hester gjennom Tokaido-veien), ble utgitt av Jippensha Ikku (1765–1831) i over 20 år. Ueda Akinari (1734–1809) er kjent som forfatter av den mystiske Ugetsu monogatari (Fortellingen om regn og måne), og Takizawa Bakin (1767–1848) for sin fantasifulle historiske roman Satomi Hakkenden (Beretningen om de åtte hundene fra Satomi).

Innen haiku-tradisjonen var det maleren Yosa no Buson (1716–83) som fornyet tradisjonen fra Basho med koloristisk friskhet ved siden av Kobayashi Issa (1763–1824), som dyrket en personlig stil. Mot slutten av Edo-perioden ble det vanlig å gi uttrykk for borgernes misnøye med anonyme dikt som ble skrevet på vegger i løpet av natten. Diktene hadde nøyaktig samme form som haiku, men her gjaldt det å ramme myndighetene, og denne bitende sarkastiske diktformen ble kalt senryu.

(1868) betydde en enorm berikelse for japansk litteratur, men førte også med seg store omveltninger og en dyptgående nyorientering i takt med teknologiske, politiske og sosioøkonomiske endringer. Som et ledd i opplysningsvirksomheten om Vesten ble europeiske forfattere som J. Verne, A. Dumas og W. Shakespeare oversatt til japansk. Man ble påvirket av flere strømninger fra Vesten på en og samme tid. Shoyo Tsubouchi (1859–1935) reagerte mot det konfucianske litteratursyn og forsøkte gjennom Romanens essens (1885) å definere litteraturens form og funksjon ved å innføre det vestlige realismebegrepet. Japansk diktning på den tiden var skrevet i en litterær stil som var sterkt kodifisert, med et stort innslag av kinesiske skrifttegn, og som lå fjernt fra hverdagsspråket. For å sette Tsubouchis teori ut i praksis måtte japanske forfattere først utvikle en ny skrivestil som lå nærmere opp til måten folk faktisk kommuniserte med hverandre på. Bevegelsen som forfektet en utvikling for å bringe skriftspråket nærmere talespråket, er kjent som genbun'itchi ('overensstemmelse mellom tale- og skriftspråket'). Tsubouchis elev, Shimei Futabatei (1864–1909), som også var påvirket av Turgenjev og Dostojevskij, skrev romanen Drivende skyer (1881). Den er ansett for å være en av de aller første romaner i den nye dagligdagse stilen.

Som en protest mot altfor rask vestliggjøring forsøkte Koyo Ozaki (1867–1903) og hans tilhengere imidlertid å gjenreise den tradisjonelle japanske skrivestilen og forene den med realismen. Flere andre forfattere, som f.eks. Rohan Koda (1867–1947), fortsatte å skrive i tradisjonell stil. Mot realismen stod også den tysk-orienterte Ogai Mori (1862–1922), som gikk inn for den romantiske estetisisme. Forfattere som Kyoka Izumi (1873–1939), Roka Tokutomi (1868–1927) o.a. gikk inn for en mer realistisk og kritisk samfunnsskildring.

Innen haiku-tradisjonen var det Shiki Masaoka (1867–1902) som brøt med den fastlåste formalismen haiku-diktningen var havnet i, og han forlangte realisme og objektivisme i haiku-diktningen. Shiki startet tidsskriftet Hototogisu (Gjøken), som fikk tilhengere som dikteren Kyoshi Takahama (1874–1959), som satte dype spor etter seg i den modernistiske haiku. Innen tanka-tradisjonen stiftet ekteparet Tekkan Yosano (1873–1935) og Akiko Yosano (1878–1942) tidsskriftet Myojo (Morgenstjernen). Akikos diktsamling Ukjemmet hår (1901) hyller de menneskelige følelsers suverene rett. Følelsesvare diktere som Takuboku Ishikawa (1885–1912) og Hakushu Kitahara (1885–1942) stammer fra det rike miljøet rundt tidsskriftet Myojo. Mange diktere følte at de konsentrerte uttrykksformene i haiku var blitt en tvangstrøye, og kretsen rundt tidsskriftet Bungakkai (Den litterære verden) skapte stilretningen shintaishi ('dikt i en ny form'). Toson Shimazaki (1872–1943) utgav samlingen Wakanashu (Vårgrønt, 1897), som bestod av lengre lyriske og episke dikt. Bin Uedas (1874–1916) oversettelse av europeisk lyrikk i den nye formen ble trykt i samlingen Kaicho-on (Ekko fra flodbølgen).

Romanen var i tiden etter Tsubouchi og Futabatei blitt modernisert i retning av realismen og naturalismen. Etter den japansk-russiske krig ble litteraturen mer engasjert i samfunnsspørsmål, og påvirkningen fra fransk og russisk naturalisme ble spesielt merkbar. Ibsen og Strindberg hadde også innflytelse i enkelte kretser, blant annet i feministiske bevegelser representert av tidsskriftet Blå strømper og Hiratsuka Raisho (1886–1971). Toson forlot lyrikken og skrev den banebrytende naturalistiske romanen Det brutte bud (1906), der problemene omkring Japans pariakaste eta ble tatt opp.

I mellomtiden ble de japanske naturalistenes interesse for individet konsentrert mer om skildring av menneskenes følelser enn individets forhold til samfunnet og andre mennesker. Naturalismen ble etter hvert tolket ikke som metode for å studere mennesker på vitenskapelig avstand, men som en sannferdig gjengivelse av forfatterens egne erfaringer. Den oppnådde sitt endelige uttrykk i de såkalte jeg-romanene (shishosetsu). Katai Tayamas (1871–1930) selvbiografiske roman Dyne (1907), med eksplisitte erotiske fantasier, er ansett for å være en av de første jeg-romanene av dette slaget.

Reaksjonen mot den raskt dominerende naturalismen kan spores hos de etablerte forfatterne med Soseki Natsume (1867–1916) i spissen. Som en av de desidert største moderne forfatterne i Japan levendegjør Soseki smerten knyttet til den japanske moderniseringen, kampen mellom det gamle og det nye. Soseki debuterte med en satirisk roman, Jeg er en katt, i en alder av 38 år. Bredden i hans forfatterskap, fra de tidlige humoristiske og satiriske verkene og en haiku-lignende roman, til de mer vestlige realistiske romaner mot slutten av karrieren, demonstrerer hans vilje til å eksperimentere med forskjellige skriveteknikker av både japansk og vestlig opprinnelse. Hans mest kjente senere verker er trilogien Sanshiro, Deretter og Porten (1908–10) og det ufullendte verket Lys og mørke (1916).

Påvirket av Soseki, som søkte å gjenreise den etiske verdien i litteraturen, utgav flere forfattere tidsskriftet Shirakaba (Bjørken, 1910–23). Mushanokoji Saneatsu (1885–1973), som var sterkt påvirket av Tolstoj, ledet gruppen og skrev romaner som Den lykkelige mann (1919), som var et innlegg i en pågående debatt om dannelsen av et idealistisk kollektiv. Dette ble stiftet av Shirakaba-kretsens medlemmer i 1918 for å bevise at et bedre samfunn var mulig uten sosialistisk revolusjon. Et annet viktig medlem av kretsen var Naoya Shiga (1883–1971), som perfeksjonerte den intenst personlige jeg-roman-stilen. Med sin selvsikre stil lyktes Shiga i å frigjøre jeg-romanen fra den pessimistiske determinismen i naturalismen. Blant hans kjente jeg-romaner er Forsoningen (1917) og Mørk natts passasje (1921). Takeo Arishima (1878–1923) regnes også som medlem av den humanistiske Shirakaba-skolen.

Nyromantikken var en annen viktig strømning under merkbar estetisk påvirkning fra Europa. Kafu Nagai (1879–1959) skrev vemodsfylte, nostalgiske fortellinger fra det svinnende Edo, som f.eks. Elven Sumida (1909). Jun'ichiro Tanizaki (1886–1965) søkte skjønnhet og estetiske verdier i eksotisk erotisme enten ved å hente inspirasjon fra Vesten eller ved å vende tilbake til det «gode» gamle Japan. En tåpes kjærlighet (1925) er eksempel på det første. En tatoverer (1910) og hans oversettelse til moderne japansk av klassikeren Fortellingen om prins Genji er eksempler på det siste.

Anti-naturalistisk var også Ryunosuke Akutagawa (1892–1927), som skrev historiske noveller som Rashomon (1915) med sikker psykologisk iakttagelse og stilsans. Tidsskriftene Såmannen (1921–23) og Den litterære front (1924–32) hørte til en forening av proletarforfattere. Takiji Kobayashi (1903–33), forfatteren av Krabbeskipet (1929, norsk overs. 2010), som ble arrestert og myrdet av politiet, og Sunao Tokunaga (1899–1958), med sin Gata uten sol (1929, norsk overs. 1976), hørte til denne kretsen.

Kan Kikuchi (1888–1948) hevdet at det ikke fantes noen sosiale klasser i kunsten, og skrev en rekke populære og melodramatiske verker som oppnådde rask kommersiell suksess. Han lanserte litteraturtidsskriftet Bungei shunju (Litterære årstider, 1923–), som etter hvert fikk et større opplag enn noe tidligere tidsskrift. Han opprettet Ryunosuke Akutagawas litterære pris (1935), en av de mest prestisjefylte litterære prisene i dagens Japan, til minne om hans venn som begikk selvmord i 1927.

Riichi Yokomitsu (1898–1947) og Yasunari Kawabata (1899–1972) kalte seg «nysensualister» og stod i et spent forhold både til venstreradikale kretser og naturalistiske «tradisjonalister» i sin søken etter nye uttrykksformer. Kawabata debuterte med Danserinnen fra Izu (1926). Inspirert av den europeiske avantgardelitteraturen eksperimenterte han med overraskende bilder og plutselige overganger. Osamu Dazai (1909–48) innførte en ny stil i jeg-romanen. I siste halvdel av 1930-årene ble litteraturen preget av nasjonalistenes fremgang i form av stadig hardere sensurordninger. I 1942 ble forfatterne beordret til å melde seg inn i en statskontrollert, patriotisk forening.

Etter den annen verdenskrig fortsatte de eldre etablerte forfatterne som Tanizaki og Kawabata å skrive, men mer tidsbevisst enn før. Tanizakis mest kjente verker fra årene etter krigen er Lett snø (1948), Nøkkelen (1956) og Dagboken til en gammel galning (1962). Kawabata skrev Snøens rike (1948), Tusen traner (1952), Lyden av fjell (1952), Sovende skjønnhet (1961) og Kyoto (1962, norsk overs. 1969). Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1968. Osamu Dazai utgav sitt mest leste verk Ikke lenger menneske (1948). Sammen med bl.a. Ango Sakaguchi (1906–55) utgjorde han kjernen i buraiha-kretsen ('libertinerne') som var kjent for sin opprørske og dekadente stil  i liv så vel som i forfatterskap.

Krigens brutaliserende virkelighet ble stadig tatt opp av ulike forfattere, som f.eks. i Slettebrann (1951) av Shohei Ooka (1909–88), Tomrom (1952) av Noma Hiroshi (1915–91) og Lysende mose (1954) av Taijun Takeda (1912–76). Ettervirkningen av atombombene i Hiroshima og Nagasaki er tatt opp bl.a. av Masuji Ibuse (1898–1993) i Svart regn (1966). Fumio Niwas (f. 1904) Buddha-treet (1965) dreier seg om en søken etter et fast holdepunkt i livet. Yasushi Inoue (1907–91) debuterte med Jaktgeværet (1950), men han ble bedre kjent for sine historiske romaner. Shichiro Fukazawa (1914–87) ble internasjonalt kjent med Betraktninger over Narayama-sangen (1956), der de gamle i et fattig bygdesamfunn blir satt ut for å dø. Shusaku Endo (1923–96) var katolikk og tok opp spørsmålet om den tause gud i Taus himmel (1966, norsk overs. 1971) med utgangspunkt i forfølgelsen av japanske kristne på 1700-tallet. Junnosuke Yoshiyuki (1924–94) kaster lys over det dypeste lag av menneskets underbevissthet med slående symbolspråk i romanen Mørkerom (1970). Kobo Abe (1924–93) skildrer det moderne menneskets forhold til den uvirkelige virkelighet der fremmedgjøring og tap av identitet er sentrale temaer. Hans mest kjente verker er Kvinnen i sanden (1962, norsk utg. 1986), den Kafka-lignende Eskemannen (1973) og Ansiktet til en annen (1964).

Blant mange kvinnelige forfattere er Yuriko Miyamoto (1899–1951), Taiko Hirabayashi (1905–72), Fumiko Hayashi (1903–51) og Ineko Sata (1904–98). Sawako Ariyoshi (1931–84) er en meget lest forfatter som tok opp de eldres problemer i Den eksalterte mann (1972). Fumiko Enchi (1905–86) og Chiyo Uno (1897–1996) representerer etablerte kvinnelige forfattere som var aktive lenge. De er kjent for sine følsomme beskrivelser av kvinners psykologi og seksualitet. Blant de best kjente verkene til Uno er Ohan (1957) og En viss kvinnes historie (1971). Blant Enchis verker kan nevnes År med venting (1957). Hennes oversettelse til moderne japansk av den klassiske Fortellingen om prins Genji er også kjent.

Yukio Mishima (1925–70) innehadde en sentral plass blant mannlige etterkrigsforfattere med sin brennende stil i grenseområdet mellom etikk og estetikk. Hans oppsiktsvekkende selvmord utført i rituell samurai-stil bidro til å gjøre navnet hans kjent over hele verden. Politisk plasserte han seg lengst til høyre og appellerte om en grunnlovsendring som ville gjøre det mulig for Japan å ruste opp militært. Mest kjente blant hans tallrike verker er En maskes bekjennelser (1949, norsk overs. 1986), Den gylne paviljongs tempel (1956, norsk utg. 1963) og tetralogien Fruktbarhetens sjø (1967–71). Shintaro Ishihara (f. 1932), som ble kjent med romanen Solens årstid (1965) om den nye rotløse ungdommen, arbeider også som aktiv politiker på høyre fløy.

Kenzaburo Oe (f. 1935) og Makoto Oda (f. 1932) er samfunnsbevisste forfattere på venstresiden. Oe er en svært produktiv forfatter med mange bemerkelsesverdige romaner, noveller og essayer om sosiale og politiske så vel som litterære emner. Oversatt til norsk er Min egen sak (1964), Tid for fotball (1967), M/T og fortellingen om skogens under (1986) og Lær oss å vokse fra vår galskap: tre noveller (1998). Oe fikk Nobelprisen i litteratur i 1994. Trilogien Grønne trær i flamme, utkom med siste bind i 1995, og er blitt etterfulgt av en rekke romaner med selvbiografiske innslag, bl.a. Changeling (2002) og Barn av 200 år (2003). Hisashi Inoue (f. 1934) har arbeidet seg frem til en humørfylt, satirisk stil, som i Don Matsugoros liv (1975). Hiroyuki Itsuki (f. 1932) er en populær forfatter, særlig av ungdomsromaner, ofte med en hang til det utvendig spenningfylte, som i den selvbiografiske Ungdommens port (1969–72). Akiyuki Nozaka (f. 1930) har lykkes i å gi en lun og distansert skildring av mennesker på bunnen av det seksualiserte og kommersialiserte samfunn i Pornografene (1963). Kenji Nakagami (1946–92), som var påvirket av Oe i begynnelsen, ble kjent for sine selvbiografiske romaner.

Blant kjente nålevende kvinnelige forfattere kan nevnes Minako Oba (f. 1930), Taeko Kono (f. 1926), Setsuko Tsumura (f. 1928), Yuko Tsushima (f. 1947) og den modernistiske, opprørske Yumiko Kurahashi (f. 1935). Yasutaka Tsutsui (f. 1934), som debuterte med et science fiction-stykke, ble kjent for sin parodiske stil med bestselgeren Den uvesentlige professor Tadano ved instituttet for litteratur (1990).

Mange nyere forfattere har tiltrukket seg internasjonal oppmerksomhet for sin nye skrivestil, bl.a. Ryu Murakami (f. 1952), som i Nesten gjennomsiktig blått (1976) gav en likefrem beskrivelse av et ungdommelig hasjmiljø. Haruki Murakami (f. 1949) er blitt kjent for sin amerikaniserte, postmodernistiske stil, og har etablert seg som Japans kanskje mest kjente forfatter internasjonalt. Hans bestselger Norwegian Wood solgte over i 2 millioner eksemplarer og overrasket de etablerte litteraturkritikerne. Både den og Sauejakten (1982), Dans Dans Dans (1989), Vest for solen, syd for grensen (1992) og Trekkoppfuglen (1995) er oversatt til norsk. Banana Yoshimoto (f. 1964) er en annen ung, kvinnelig forfatter som har gjort suksess i utlandet. Hennes Kjøkken (1987) er oversatt til norsk. Machi Tawara (f. 1962) debuterte friskt med sin «waka»-diktning på moderne vis, Salad Jubileum (1987), som kom på engelsk i 1995. Nevnes bør også Yoko Tawada (f. 1960), som skriver på japansk og tysk og har vunnet flere priser i begge land, bl.a. for Brudgommen var en hund (1992). Japansk litteratur ved begynnelsen av det nye århundret preges av et rikt mangfold og en sterk internasjonal orientering.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.